Mulighetene

Klimaomstilling er nødvendig for å holde verden innenfor togradersmålet og representerer store muligheter for næringslivet. EU har lagt frem sin vekststrategi «The European Green Deal» – en ambisiøs og gjennomgripende plan for all politikkutvikling. Dette vil legge føringer for markedsutviklingen både i EU og hjemme. Norge har som første land i verden meldt inn et mål om klimagassreduksjon på minst 50 prosent i 2030, i samarbeid med EU.

Omstillingen mot en grønnere og mer bærekraftig økonomi vil påvirke produksjonsprosesser og forbruksmønstre, og endre de markedsmessige vilkårene for mange bedrifter. I hovedsak dreier det seg om tre viktige omstillingstrender:

• energiomstilling - mer fornybar/utslippsfri energi på veien mot lavutslippssamfunnet
• sirkulær økonomi - fremvekst av sirkulære og biobaserte verdikjeder
• klimatilpasning – muligheter og utfordringer i et varmere, våtere og villere klima

Energiomstillingen kutter utslipp og skaper jobber

Energiomstilling til mer fornybar og utslippsfri energi står sentralt for å redusere utslipp og begrense oppvarmingen. Størstedelen av klimagassutslippene i verden er knyttet til energibruk i ulike former. Koronakrisen har tydelig demonstrert at nedstenging av aktivitet i samfunnet ikke er en bærekraftig eller langsiktig måte å løse klimautfordringen på. Det vi trenger er teknologiutvikling og utrulling av klimaløsninger i stor skala som både kutter utslipp og skaper jobber, aktivitet, vekst og velferd.  

Norge har som energinasjon betydelig interesse i utfallet av energiomstillingen, og gode muligheter til å påvirke den. Vi har allerede verdensledende kompetanseklynger innen olje- og gass, leverandørindustri, prosessindustri, og kraftsektoren, og vi har sterke forskningsmiljøer. En vellykket energi- og klimaomstilling avhenger blant annet av at vi greier å mobilisere og videreutvikle disse teknologi- og næringsmiljøene i Norge.

Olje- og gassindustriens rolle i energiomstillingen, og i et fremtidig lavutslippssamfunn, er et tema som skaper stort engasjement både i Norge og resten av verden. De fleste analyser og scenarioer peker på at olje og gass vil være en betydelig del av energimiksen også i en verden som når togradersmålet.

Hastigheten og dybden i energiomstillingen i ulike sektorer er også et omdiskutert tema.[1] Usikkerheten har ikke blitt mindre som følge av Korona-krisen. Noen mener de lave oljeprisene vil vedvare, mens andre spår en rask gjeninnhenting og høyere oljepriser på sikt, som konsekvens av reduserte investeringer og derav lavere produksjon.

I dag utgjør gass 21 prosent av EUs energibruk, mens kull utgjør 15 prosent.[2] Norge står for om lag 20 prosent av EUs gassimport[3] og vil høyst sannsynlig være den foretrukne leverandøren av gass til EU i lang tid fremover. Med EUs klimaambisjoner haster det å redusere kullforbruket og erstatte det med fornybare energiløsninger eller gass.

På lengre sikt må også klimafotavtrykket fra gassen reduseres for å kunne være del av energimiksen i et EU som sikter mot netto null utslipp av klimagasser. Mye tyder på at hydrogen som energibærer vil få en økt rolle i det europeiske energisystemet både som lagringsmedium og balansekraft for uregulerbar vind- og solkraft, og som energibærer til transport, industri, oppvarming og matlaging. Et større marked krever tilgang på både grønn og blå hydrogen.[4] Hydrogenproduksjon fra naturgass med CCS (CO₂-fangst og -lagring), såkalt blå hydrogen, vil kunne gi en betydelig tilførsel av utslippsfri energi til Europa gjennom det eksisterende gassrørsystemet.

Norge har gode forutsetninger for å utvikle løsninger for CO₂-fangst og å ta markedsandeler i hele verdikjeden fra fangstteknologi til transport-, bruk- og lagringsløsninger. Verden når ikke togradersmålet uten denne teknologien, og vi kan, ifølge beregninger fra SINTEF, skape mange nye arbeidsplasser ved å ta en lederrolle på CCS.

Norge har tilnærmet 100 prosent ren elektrisitet basert på vannkraft.[5] I lang tid fremover ser vi ut til å gå mot et betydelig kraftoverskudd. Her står Norge i en særstilling i Europa og verden. Overskuddet av fornybar energi gir oss en unik mulighet til å fortsette elektrifiseringen og fase ut fossil energibruk på nye områder. Statnett har beregnet at en omfattende elektrifisering av dagens industri, transport og bygg vil kunne øke strømforbruket med 30–50 TWh innen 2040.[6] Dette vil redusere norske klimagassutslipp med 25 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, en halvering fra dagens nivå.

Samtidig er potensialet for ytterligere økt elektrisitetsproduksjon stort. Ved å modernisere eksisterende vannkraftverk kan produksjonen fra disse øke. Norge har samtidig blant Europas beste vindressurser både på land og i havet. Vi kan ta posisjoner i et voksende marked for havvind, både i utbygging av parker, utstyrsproduksjon og systemintegrasjon, samt maritime operasjoner i hele verdikjeden. I et velfungerende kraftmarked med betydelig kraftoverskudd, må løsningen være å knytte en havvindsatsing mer direkte til Europa, og slik bidra til å dekke deres behov for mer fornybar kraft. Det er også muligheter for en langsiktig utvikling av lønnsom landbasert vindkraft i Norge. Vi må snarest mulig komme i gang igjen med et oppdatert konsesjonsprosessarbeid, som virker konfliktdempende og effektiviserende, og hvor kommunene kan se seg tjent med vindkraftutbygging.

Vår posisjon på fornybare ressurser med tilgang på ren og regulerbar vannkraft gir oss mulighet til å videreutvikle kraftutvekslingen med våre naboland i Europa gjennom nye lønnsomme kabelforbindelser. Samtidig åpner relativt lave kraftpriser for nye kraftkrevende industrielle satsinger i Norge. En balansert utbygging av utenlandskabler er ikke til hinder for dette. Olje- og gassindustriens klimastrategi, med mål om 40 prosent utslippskutt innen 2030[7], vil kreve mye ny kraft til elektrifisering av installasjoner på sokkelen. Offensiv satsing på utslippsfri og fornybar energi kan både bli et norsk bidrag i den europeiske klimadugnaden, og bidra til jobb- og verdiskaping i Norge. For norsk prosessindustri har ren kraft alltid vært et konkurransefortrinn, samtidig som industrien jobber målrettet med mer ressurseffektive løsninger og andre klimaløsninger som CCS.

Markedspotensialet innen sol, vind, batterier og hydrogen er betydelig. Det setter Norges fortrinn under press, men skaper også nye muligheter. Norge er godt posisjonert til å skape nye industrielle satsinger innen for eksempel storskala batteriproduksjon, havvind og hydrogen, og til å utvikle globalt ledende fornybaraktører. (Se eksempler på nye verdikjeder under «Muligheter i en mer internasjonal økonomi»).

For norsk næringsliv ligger det også store muligheter innen maritime næringer og særlig i spranget fra ferger til deep-sea hvor det globale markedet er stort. Norge har med sin komplette maritime klynge bestående av verdensledende selskaper innen rederi, verft, utstyr og tjenester allerede en sterk internasjonal posisjon. Klyngen tar en ledende rolle iblant annet utviklingen av havvind, bærekraftig havbruk og grønn skipsfart, herunder lav- og nullutslippsteknologier.

Transportsektoren er vår største utslippssektor, og næringstransporten står for to tredeler av disse transportutslippene.[8] Næringstransporten, det vil si varebiler, lastebiler, anleggsmaskiner, busser, skip og fly, står med andre ord overfor en betydelig omstilling når det gjelder energibruk. Det neste tiåret skal disse utslippene halveres. Det betyr en storstilt innfasing av lastebiler, busser, skip og båter, traktorer og anleggsmaskiner og fly som drives av biodrivstoff, batterier eller hydrogen.

Her vil det utvikle seg nye forretningskonsepter og næringsmuligheter i samspillet mellom nye energikilder, utvikling av ny energiinfrastruktur og tjenestebaserte løsninger for drift og styring. Mulighetene er tett forbundet med økende digitalisering og datatilgang, som gir grunnlag for å utvikle smarte bærekraftige byer og lokalsamfunn.

Det handler også om arealplanlegging, stedsutvikling og å skape gode og effektive samferdselsløsninger. Det fremtidige behovet for boliger, skoler, næringsbygg, veier og øvrig infrastruktur setter krav til ny teknologi, nye byggemetoder og mer bærekraftige materialvalg. Videreutvikling av en konkurransedyktig og kompetent bygge- og anleggsnæring vil derfor være en viktig forutsetning for vekst og utvikling i overgangen til lavutslippssamfunnet.

På grunn av vannkraften er energiforsyningen til bygg og mye annen infrastruktur basert på fornybare kilder. Likevel er det et potensial for å utvikle mer energieffektive løsninger. Dette vil bidra til å utvikle bygg- og anleggsnæringen, samtidig som det frigjør elektrisitet som kan brukes til andre formål. Norske byggevareprodusenter ligger i front i verden på å dokumentere miljøegenskapene for sine produkter gjennom bruk av miljødeklarasjoner (EPD) som gir god oversikt over miljøprestasjonen i bygg.

Sirkulære og biobaserte verdikjeder kan bidra til ny jobb- og verdiskaping i Norge

Verdens økonomiske aktiviteter legger beslag på stadig større landarealer og knappe naturressurser. Vi må derfor bevege oss i retning av et mer bærekraftig forbruksmønster hvor vi beholder ressursene i kretsløpet så lenge som mulig, samtidig som vi sikrer ny verdiskaping. 

Omstilling i retning av en mer sirkulær økonomi vil dempe presset på knappe naturressurser og sårbare økosystemer, og bremse tapet av naturmangfold. Bare 9 prosent av verdens mineraler, fossile energiressurser, metaller og biomasse kommer tilbake i kretsløpet igjen (Circular Gap Report).[9] De resterende 91 prosent blir til avfall, brukes som energikilde eller er fortsatt i bruk. EU har som mål å redusere ressursforbruk og doble sirkulær materialbruk i det kommende tiåret. Arbeidet får betydning for Norge gjennom EØS-avtalen. Nye produktkrav og reguleringer vil skape nye markeder og verdikjeder, og gjøre det mer lønnsomt å skape varige og bærekraftige produkter.

Norge var tidlig ute, og er fortsatt helt i front, på retur- og panteordninger for ulike avfallstyper, med miljøavtaler og returselskaper, deponiforbud, kildesortering og avfallsforbrenning. En 100 prosent sirkulær økonomi, som EU har satt som mål i 2050, vil kreve nye løsninger for innsamling, utsortering, gjenbruk og gjenvinning av en rekke ulike materialer og fraksjoner. Det er ingen grunn til at vi skal overlate initiativet og ledertrøya på sirkulær økonomi og bioøkonomi til EU. I stedet bør vi utnytte forspranget vi har opparbeidet til å utvikle teknologier og løsninger som verden trenger. Norge har naturgitte fortrinn og sterke kompetansemiljøer for satsing på områder som oppdrett, høsting og dyrking av mat i havet.

Biologiske ressurser er en del av naturens eget karbonkretsløp og er dermed sirkulære i seg selv. CO₂ som slippes ut ved forbrenning og nedbryting av biologisk materiale tas opp av andre organismer i vekst. Når vi fanger CO₂, får vi konsentrert tilgang til naturens byggemateriale som kan omdannes til mat, materialer og drivstoff.  Bioøkonomien og den sirkulære økonomien er på den måten tett knyttet sammen. Norge er godt posisjonert og har allerede tatt en ledende rolle på bærekraftig industriell produksjon av materialer, sjømat og produkter til et globalt marked. Med fornybar energi kan vi utnytte og videreutvikle de store karbonressursene våre, både fossile og biologiske, både på land og i havet til økt produksjon og eksport.

Norge eksporterer sjømat for om lag 100 milliarder kroner i året[10], og vi har store muligheter til å øke matproduksjonen fra havet ytterligere. Mulighetene er mange. Gjennom å øke produksjonen av laks og andre arter, samt å høste og dyrke organismer på lavere trinn i næringskjeden i havet, kan vi oppnå bærekraftig vekst og styrke Norge som en global matvareleverandør.

Koblingen mellom landbruk og havbruk må styrkes, der biomasse fra skog og jord kan konverteres til fiskefôr, og slam og avfall fra havbruk kan konverteres til biodrivstoff. Her er det store muligheter for å se samlet på den grønne og blå bioøkonomien. Moderne teknologi for høsting og dyrking av mikro- og makroalger representerer en stor verdiskapingsmulighet, uten å legge store beslag på havområdene. Økt bearbeiding av sjømat og landbaserte produkter i Norge gir flere arbeidsplasser, økt verdiskaping og redusert behov for transport.

Norsk matproduksjon er klimasmart og har et relativt lavt klimaspor. Næringen jobber aktivt med å forbedre kosthold og helse, blant annet gjennom omfattende samarbeid med helsemyndighetene. Intensjonsavtalen om samarbeid for sunnere kost-hold er trolig verdens mest omfattende samarbeidsavtale mellom myndigheter og næringsliv i folkehelsepolitikken, og er drevet frem av ambisjonen om økt konkurransekraft. Norsk matindustri har sterke merkevarer, lav antibiotikabruk, og lite bruk av sprøytemidler. Når forbrukere i større grad etterspør sunne produkter med lavere klima- og miljøbelastning, gir dette et økt potensial for norskprodusert mat og drikke både i hjemmemarkedet og for økt eksport.

I skogbruket er det et stort potensial for økt uttak av trevirke og skogavfall innenfor rammen av bærekraftig skogbruk. Biomasse fra skogen bør fortrinnsvis brukes til langlevde og høyverdige produkter, mens massevirke, rester, avfall og sidestrømmer bør utnyttes i annen industri og til energiformål. Samtidig gir etterspørselen etter bærekraftig biodrivstoff i transportsektoren gode muligheter for å utvikle produksjon i Norge. Her er det flere initiativer på gang.

Et varmere, våtere og villere vær gir muligheter og utfordringer for næringslivet

Klimatilpasning handler om å forstå konsekvensene av at klimaet endrer seg, og iverksette tiltak for enten å hindre og begrense skade eller utnytte de mulighetene som endringene kan innebære.

I Norge vil konsekvensene først og fremst dreie seg om varmere, våtere og villere vær. Snøsesongen blir kortere, faren for sommertørke øker og samtidig vil mer og kraftigere nedbør øke flomfaren. Graden av sårbarhet handler også om tilpasningsevnen som ligger i institusjonelle forhold (politiske, økonomiske og kulturelle). Norge er et land med høy tilpasningsevne, og høy politisk, økonomisk og sosial robusthet. Vi vil derfor antakeligvis være et av de landene som er minst utsatt, selv om virkningene av villere, våtere og varmere værtyper også vil merkes godt her. Dette fordrer like fullt at vi tilpasser oss og gjør grundigere vurderinger blant annet av hvor infrastruktur og bedrifter bygges og næringsvirksomhet utøves.

Betingelsene for å drive jordbruk, skogbruk, fiskeri og havbruk vil på sikt trolig utvikle seg i takt med at klimaet endrer seg. Det kan gi bedre grunnlag for biobaserte næringer og lokale leveranser til næringsmiddelindustrien. Men det kan også gi utfordringer med hyppigere flomhendelser eller langvarige tørkeperioder. Samtidig kan det skape utfordringer for områder som i dag er klimatisk gunstige.

Klimaendringene skaper utfordringer for noen næringer og muligheter for andre. Vannskader i hus og næringsbygg, ødelagte veier og infrastruktur, og bygninger tatt av flom og skred må repareres og bygges opp igjen. Flom og skredforebyggende tiltak, overvannshåndtering, utvidelse av vann- og avløpsanlegg, og sikring mot stormflo og havnivåstigning er eksempler på oppgaver det vil bli mer av fremover. Det gir næringsmuligheter for entreprenører, rådgivende ingeniører og andre private bedrifter innenfor bygg og anlegg. Nye forretningsområder for banker, forsikringsselskaper og finansinstitusjoner vil også vokse frem ved å tilby løsninger som tar høyde for klima- og naturrisiko.

Mildere vintre og kortere og mer varierte snøsesonger betyr at mange reiselivsdestinasjoner vil måtte tilby et bredere spekter av opplevelser for å redusere sårbarhet som følge av klimatiske svingninger. Samtidig vil økt etterspørsel etter tjenester og løsninger som enten overvåker, forebygger, forutser eller mestrer klimaendringene skape et stort mangfold i tenkelige løsninger på sikt.

[1] Chatham House (2020) Expert Perspectives on Norway’s Energy Future. Hentet 30. juli fra https://www.nho.no/contentassets/cfd630b084f547229be17c46fd44eacf/2020-06-29-expert-perspectives-norway-oil-froggatt-et-al.pdf

[2] Eurostat (2020) Shedding light on energy in the EU. Hentet 16. juni fra https://ec.europa.eu/eurostat/cache/infographs/energy/

[3] Ibid.

[4] Det finnes tre måter å lage hydrogen på. Den ene innebærer å produsere hydrogen basert på fornybar energi, grønn hydrogen. De to andre måtene innebærer å omdanne naturgass til hydrogengass. Når CO₂ lagres, vil hydrogen være tilnærmet utslippsfri, blå hydrogen. Den vanlige måten å produsere hydrogen på i dag er fra gass uten CO₂-lagring, grå hydrogen.

[5] SSB (2019) Elektrisitet. Hentet 16. juni fra https://www.ssb.no/energi-og-industri/statistikker/elektrisitet/aar

[6] Statnett (2019) Slik kan Norge bli et elektrisk samfunn. Hentet 16. juni fra https://www.statnett.no/om-statnett/nyheter-og-pressemeldinger/nyhetsarkiv-2019/slik-kan-norge-bli-et-elektrisk-samfunn/

[7] Konkraft (2020) Framtidens energinæring på norsk sokkel. Hentet 16. juni fra https://www.konkraft.no/contentassets/f77cde111571449380bd18499dedf60b/konkraft-framtidens-energinaring.pdf

[8] SSB (2020) Utslipp til luft. Hentet 16. juni fra https://www.ssb.no/natur-og-miljo/statistikker/klimagassn

[9] PACE (2020) Circular Gap Report. Hentet 30. juli fra https://assets.website-files.com/5e185aa4d27bcf348400ed82/5e26ead616b6d1d157ff4293_20200120%20-%20CGR%20Global%20-%20Report%20web%20single%20page%20-%20210x297mm%20-%20compressed.pdf

[10] Norges Sjømatråd (2020) Sjømateksport for 107,3 milliarder kroner i 2019. Hentet 15. juni fra https://seafood.no/aktuelt/nyheter/sjomateksport-for-1073-milliarder-kroner-i-2019/

Digitaliseringen har endret samfunnet vårt, måten vi lever, jobber og driver virksomhet på. På mange områder har digitaliseringen skutt fart gjennom koronakrisen. Videomøter, fjernundervisning og netthandel med hjemlevering har slått ut i full blomst og sørget for å holde hjulene i gang der de kan. Koronakrisen kan ha forsert en utvikling som ellers ville ha tatt mange år.

Digitalisering gir store muligheter for næringsliv, offentlig sektor og samfunnet for øvrig. Ny teknologi gir produktivitetsforbedringer og nye vekstmuligheter. Nye markeder åpnes opp, bransjer smelter sammen, og digitale verktøy endrer arbeidsprosesser og grenseflatene mellom næringsaktører. Bedrifter og næringer som lykkes med å utnytte teknologiske muligheter tidlig, kan skaffe seg konkurransefortrinn. Flere store gevinster fra digitalisering er ennå ikke høstet. Digital transformasjon gir også grobunn for helt nye forretningsområder. Nye bedrifter og nye arbeidsplasser vokser i takt med et økende behov i samfunnet.

Det er særlig tre sider ved digitaliseringen som vil definere mulighetsrommet fremover:

• verdien av data
• automatisering av arbeidsoppgaver og autonome løsninger
• endrede grenseflater og disruptive forretningsmodeller

Verdien av data vil bli stadig viktigere

Data er en viktig driver for produktivitet, arbeidsplasser og innovasjon i den digitaliserte økonomien som er i ferd med å vokse frem. Det nye i vår tid er mengden data som produseres, samt de muliggjørende teknologiene som lar oss hente verdifull informasjon ut av digitale data. Bruk av data er en viktig bidragsyter til produksjonen i de fleste næringer i vårt samfunn i dag. Etter hvert som alle arbeidsprosesser og aktiviteter i samfunnet gjennomgår en digital transformasjon, vil mulighetene for å skape mer verdi ut av data øke. Samtidig vil digitalisering som fenomen bli integrert i all aktivitet og bli «normal business». Vi kan dermed forvente at dataøkonomien vil få vesentlig større betydning i årene som kommer. Et eksempel på verdiskaping gjennom ny bruk av data er «Digitalt grunnfjell».[1] Selskaper i oljebransjen har i felleskap investert 300 millioner kroner for å tilrettelegge for ny bruk av data fra gamle oljebrønner. Dette skaper ny innsikt om norsk sokkel og nye muligheter for verdiskaping.

Samfunnets gevinster fra data er tredelt[2]:

1. Datanæringen, det vil si arbeidsplasser i næringslivet som benytter data som hovedressurs i sin verdiskaping, og samfunnets inntekter fra denne verdiskapingen.
2. Produktivitetsveksten som bruken av ressursen data gir i resten av offentlig og privat sektor, og de økonomiske verdiene dette genererer i form av økt BNP.
3. Velferdsøkningen som bruken av ressursen data gir i form av bedre offentlige tjenester (eller reduserte offentlige utgifter), bedre helse, færre ulykker, reduserte køer, reduserte klima- og miljøproblemer og mange andre samfunnsøkonomiske effekter. I løpet av koronakrisen har den samfunnsøkonomiske gevinsten av vitenskapelig kunnskap basert på pålitelige sanntidsdata blitt demonstrert.

Data kan på mange måter betraktes som en fornybar ressurs, og mister ikke nødvendigvis verdi selv om vi deler. Snarere tvert imot, kan deling ofte øke verdien av data, og kan skape nye løsninger på tvers av sektorer, bransjer og bedrifter. Der hvor naturressurser er viktige innsatsfaktorer i en ressursøkonomi, er data innsatsfaktoren i en kunnskapsdrevet dataøkonomi.

Automatisering gir nye vekstmuligheter

Overgangen til mer automatiserte og mer kostnadseffektive arbeidsprosesser påvirker alle bedrifter allerede i dag. Slike teknologier gjør det mulig for bedrifter å beholde produksjonsfasiliteter hjemme, eventuelt hente hjem produksjon, og å investere i ny kapasitet og nye effektive produksjonsanlegg i Norge. Det skaper nye arbeidsplasser hos norske bedrifter.

På den andre siden vil digitaliseringen føre til at arbeidsoppgavene endrer seg, samtidig med at nye arbeidsplasser blir skapt. Digital transformasjon handler i stor grad om å effektivisere arbeidsprosesser og frigjøre ressurser som kan anvendes på mer verdiskapende aktiviteter. OECD anslår at kun 6 prosent av jobbene i Norge har høy risiko for å bli automatisert bort.[3] Likevel vil digitaliseringen medføre nødvendige omstillinger, og mange jobber vil få endret jobbinnhold og kompetansekrav som følge av automatisering og ny teknologi.

Digitale løsninger lar seg i større grad enn fysiske produkter skalere til et globalt marked, og digitalisering kan dermed gi nye muligheter for norsk næringsliv. Det kan være naturlig å tenke på utvikling av verdensledende programvare som basis for norsk verdiskaping og arbeidsplasser, for eksempel illustrert gjennom selskapene Opera Software og Fast Search & Transfer. Digitale løsninger gir også muligheter for å utvikle tjenester og konsepter der verdiskapingen ikke bare ligger i selve programvaren. Muliggjørende teknologier som kunstig intelligens, virtuell virkelighet (virtual/augmented reality), stordata og Internet of Things, baner vei for løsninger som autonome systemer (for eksempel «selvkjørende» skip) og bruk av såkalt «digital tvilling» der fysisk infrastruktur kan overvåkes og styres ved hjelp av en digital kopi. Et eksempel på bruk av kunstig intelligens er selskapet Boost AI som utvikler chatboter (dataprogram som mennesker kan snakke med muntlig eller skriftlig), som er blitt tatt i bruk i blant annet offentlig sektor og bank- og finansbransjen. Teknologien bak chatbotene bruker kunstig intelligens og avansert maskinlæring.

Særlig autonome systemer og anvendelse av digital tvilling-teknologi, representerer en svært interessant mulighet for norsk næringsliv. Litt enkelt sagt kan vi si at Norge kan ta posisjonen som «verdens kontrollrom». De internasjonale markedene vokser svært raskt, og forutsetningene for å lykkes er spesielt gode der sterke norske teknologibedrifter er kombinert med høy bransjekompetanse. Dette finner vi innenfor maritime og marine næringer («havrommet») inklusiv olje- og gassnæringen og offshore energi.

Norge var også tidlig ute med å åpne opp kraftsektoren for konkurranse og med dette økt fokus på innovasjon. Det har de siste årene blitt utviklet mange nye løsninger for mer effektiv overvåking av strømnettet. Det vil vokse frem mange nye forretningsområder innen smarte energisystemer der digitalisering er en viktig komponent.

Nasjonal samfunnssikkerhet og beredskap og forsvar er et annet mulighetsområde. Med større grad av digitalisering stiger også sårbarheten for cyberkriminalitet. Norge er politisk stabilt og et sikkert land. Det vektlegges når internasjonale aktører vurderer å legge ulike aktiviteter, for eksempel knyttet til datasentre, til Norge. Vi har også forsvarsteknologiaktører som er verdensledende innen områder hvor styrings- og overvåkningsteknologi står sentralt.

Et siste område hvor det foregår en global utvikling av nye digitale «kontrollromløsninger», er helse- og omsorgssektoren. Det foregår flere relevante forsknings- og utviklingsprosjekter innenfor denne sektoren i Norge, der en blant annet ser på muligheter for å styre og overvåke ulike arbeidsprosesser i helse- og omsorgssektoren ved hjelp av digitale løsninger som er utviklet i andre sektorer. I tillegg til næringsmulighetene dette representerer, vil det være helt nødvendig for å møte behovene til en aldrende befolkning både i Norge og verden for øvrig.

Digitalisering åpner opp for nye forretningsmodeller

Digitaliseringen åpner opp for nye aktører og nye forretningsmodeller. Tradisjonelle og etablerte aktører må konkurrere med selskaper som er født digitale. Forretningsmodeller og verdikjeder har blitt utfordret i bransje etter bransje.

Det mest åpenbare eksempelet er fremveksten av digitale plattformer som gjør data og rammeverk tilgjengelig, slik at andre bedrifter kan realisere nye tjenester basert på disse. Google, Facebook og Alibaba vinner store markedsandeler på sine områder gjennom en kombinasjon av gode tjenester, nettverkseffekter, kontroll av verdikjedene, data og oppkjøp.

Plattformøkonomien har snudd opp ned på flere store næringer. Store markeder som transport og reiselivsnæringen er velkjente eksempler, men alt fra profesjonelle kunnskapstjenester til norsk landbruk og hele økosystemet av bedrifter innen olje- og gassnæringen jobber med å utvikle og ta i bruk digitale plattformløsninger. Allianser med andre bransjer øker plattformenes rekkevidde og datatilgang, for eksempel Telenor Connexion, som er et tingenes internett (IoT) for selskaper som Volvo, Scania og Verisure.

Mye av forklaringen bak suksessen og veksten til de overnevnte selskapene er at de har lykkes i markeder som er preget av store nettverksgevinster. Når digitaliseringen i tillegg fjerner geografiske markedsgrenser og gjør markedene globale, gir det opphav til «superstjernebedrifter» som Facebook og Google. Denne utviklingen gir også nye utfordringer som krever at myndighetene og regelverket må holde følge med utviklingen.

Norge har en ledende posisjon i verden for digitalisering av finansiell infrastruktur og tjenesteproduksjon. Finansiell teknologi glir mer og mer over i plattformøkonomien og vi må anta at markedet globaliseres i stadig større grad. Norske aktører har utviklet tjenester og infrastruktur som bør kunne ha et internasjonalt marked.

Blokkjeder/kryptovaluta kan dessuten bety store endringer i måten vi tenker på finansielle strømmer på. Det utfordrer både finansnæringen og myndighetssiden, men det gir også store muligheter for Norge som ligger langt fremme i digitaliseringen. I dag er dette i stor grad et uregulert område, noe som begrenser mulighetene for å utforske og eksperimentere med mulighetene.

Norske aktører må være tidlig ute og sette seg selv i førersetet for å unngå å miste sine konkurransefortrinn og markedsandeler etter hvert som digitale plattformer vokser frem i stadig flere næringer. Nøkkelen til suksess kan ligge i et tettere samarbeid. Et eksempel på dette er Vipps hvor norske banker har gått sammen for å danne et sterkt nasjonalt selskap i markedet for betalingsløsninger som kan konkurrere mot giganter som Apple og Google.

Vi har i dag flere eksempler på norske selskaper som synes å være godt posisjonert i kappløpet om å vinne frem globalt i sine respektive næringer med egenutviklede plattformer. DNV-GLs Veracity-plattform og Kongsberg Digital med Kognify, er to eksempler. Det samme er REV Oceans «The Ocean Data Platform», som bygges i samarbeid med det norske datadelingsselskapet Cognite. Cognite har på kort tid fått en god posisjon i digitaliseringen av olje- og gassektoren.

[1] Norsk olje & gass (2019) Nytt «big data»-prosjekt skal muliggjøre flere olje- og gassfunn. Hentet 15. juni fra https://www.norskoljeoggass.no/om-oss/nyheter/2019/10/digitalt-grunnfjell/

[2] Menon Economics (2019), Er verdiskaping med data noe Norge kan leve av? Hentet 30. juli fra https://www.nho.no/contentassets/dece97a9ac1e4c918039d2d7c6f69879/verdiskaping-med-data-menon_231219_endelig.pdf

[3] OECD (2019), Employment Outlook 2019. Hentet 30 juli fra https://www.oecd-ilibrary.org/employment/oecd-employment-outlook-2019_9ee00155-en

Norske tjenestevirksomheter leverer tjenester av stor variasjon i både forbruker- og bedriftsmarkedet, til kunder i Norge og internasjonalt. Tjenestsektoren er vår største sysselsetter med 78 prosent av alle sysselsatte i Norge. De siste 30 årene har tjenestenæringenes samlede verdiskaping firedoblet seg, mens industriens verdiskaping til sammenlikning har doblet seg. Tjenestenæringenes eksport har også mangedoblet seg i perioden, og utgjorde 265 milliarder kroner i 2019.

Den sterke veksten har vært knyttet til flere forhold: For det første er aktiviteter som tidligere ble utført internt i bedrifter blitt skilt ut som spesialiserte tjenesteleveranser, med økt produktivitet. IT, eiendomsdrift, transport, regnskap og kantine, men også kommunikasjon, juridisk rådgivning, konsulenttjenester og prosjektledelse, er eksempler på tjenester som svært mange bedrifter kjøper i stedet for å utføre selv. Her er det fortsatt stort rom for at offentlig sektor kan gjøre det samme. Det vil kunne sikre vekst i privat sektor og mer effektiv ressursbruk.

For det andre har globalisering skapt velstandsvekst og frigjort arbeidskraft som er blitt sysselsatt i tjenestenæringene. Vi importerer varer som klær og husholdningsartikler billig og tar ut økt kjøpekraft i tjenester som ikke så lett lar seg importere som helsetjenester, transport og servering.

For det tredje har teknologiutviklingen ført til at arbeidskraft har blitt frigjort og til en velstandsvekst som i økende grad brukes på tjenester, ettersom varebehovet mettes. Veksten har blant annet vært høy innen kunnskapstjenester, helsetjenester og hjelpetjenester, det vil si tjenester som avlaster bedrifter og husholdninger med tidkrevende aktiviteter, for eksempel pleie/omsorg, renhold og sikkerhet.

En fjerde forklaring på veksten ligger i at mange industribedrifter som tidligere solgte sine varer i et marked, har redefinert sin egen virksomhet og endret forretningsmodellen til utleie og leveranser av tjenester.

Årene som kommer vil åpne for fortsatt vekst i tjenestenæringene, som følge av økt velstand, den demografiske utviklingen og økt spesialisering. Veksten i private tjenestebedrifter vil også være avhengig av hvordan arbeidsdelingen mellom offentlig og privat tjenesteproduksjon utvikler seg. Dette er et politisk spørsmål, men lar seg også påvirke av folks preferanser og teknologisk utvikling.

Det er store muligheter for økt jobb- og verdiskaping basert på tjenester frem mot 2030 og 2050. Dette gjelder innenfor tradisjonelle tjenestenæringer som for eksempel helse-, IT og finanstjenester, men også innenfor helt nye områder. Disse kan blant annet bestå i å gå fra vareleveranser til tjenesteleveranser eller utvide med nye tjenester på toppen av eksisterende verdikjeder. Mulighetene for norske tjenestebedrifter vil særlig være knyttet til fire forhold.

• vekst i arbeidsintensive tjenester
• digital transformasjon av tjenester
• tjenester til hjemmet
• fra nytte til opplevelser

Arbeidsintensive tjenester vil fortsette veksten

Store deler av tjenesteøkonomien er skjermet fra internasjonal konkurranse fordi tjenestene er stedbundne og forbrukes der de produseres. Stedbundne tjenester er i prinsippet lokale, noe som fører til at markedene blir små og konkurransen begrenset til aktører i nærmiljøet. Frisørtjenester, butikkhandel, renhold og treningssentre er eksempler på stedbundne tjenester.

Mange av de arbeidsintensive tjenestene vil som følge av demografiske endringer ha sterk vekst videre fremover. Når befolkningen blir eldre vil det bli større etterspørsel etter sykehjem, omsorg og andre pleiebaserte tjenester. For bedriftene utgjør etterspørselsveksten også en mulighet til å tilby sin kapasitet og kompetanse på nye områder, selv om mange av disse tjenestene utøves i offentlig regi. Barnehagene er et godt eksempel på hvordan både private og offentlige tjenesteleverandører kan utvikle og drifte et tilbud i fellesskap.

Samtidig er det særlig viktig at de mest arbeidsintensive tjenestene også tar i bruk ny teknologi som enten skaper økt kundeverdi eller reduserer behovet for arbeidskraft. Roboter vil for eksempel i større grad brukes både til å hjelpe eldre med praktiske oppgaver og til sosial stimulans. Andre eksempler er sensorer og overvåkningssystemer som understøtter sikkerhets- og vektertjenester.

Digital transformasjon muliggjør nye tjenestetilbud

Den digitale transformasjonen av tjenester representerer også nye muligheter i årene fremover, ikke minst i måten tjenestene blir levert på. Flere oppgaver vil utføres i samspillet mellom forbruker og maskin. Særlig vil ressurskrevende datainnhenting og analyse bli erstattet av søkealgoritmer og kunstig intelligens. Det er grunn til å tro at teknisk rådgivning, medisinske diagnoser, juridiske tjenester og andre problemløsningstjenester i økende grad blir automatisert.

Forbruket frikobles fra produksjonsstedet og tjenestene blir mobile og tilgjengelige overalt. Varehandel flyttes fra butikk til nett, og nyheter, musikk og bøker blir umiddelbart tilgjengelige over hele verden fra det tidspunktet de lanseres. I årene som kommer, vil stadig flere tjenester bli mobile, noe som gjør at norske bedrifter eksponeres for global konkurranse. Samtidig åpnes globale markedsmuligheter for norske bedrifter og skaleringspotensialet for tjenestene blir enormt.

Handelsnæringen står i en stor omstilling drevet av endret forbrukeratferd og digitalisering. Digitalisering har gjort det som tidligere var en skjermet næring til konkurranseutsatt, da forbrukerne har stadig større tilgang på varer fra hele verden. Næringen er preget av sterk konkurranse, og økt bruk av teknologi i hele verdikjeden, inkludert logistikk og lager, er nødvendig for å konkurrere. Aktørene opplever også økende grad av konkurranse fra utlandet. Et annet eksempel på endring som følge av digitalisering er at produsenter i økt grad selger direkte til konsumentene. Teknologiskiftet åpner også opp nye muligheter for handelsnæringen. Lokale bedrifter har et fortrinn i å kunne designe og tilby gode kundereiser som kombinerer det digitale og fysiske.

Digitaliseringen kan også endre etterspørselen etter tjenester. Et kjent eksempel er hvordan tilgjengelige strømmetjenester har økt konsumet av film, musikk og TV on-demand. Det gir grunnlag for vridninger i markedet for tjenesteleverandører. Ny teknologi åpner også opp for nye tjenester, slik at for eksempel strømleverandører kan tilby nye smarte energistyringstjenester til sine kunder.

Teknologisk utvikling, spesialisering og forskyvninger i etterspørsel har bidratt til en forskyvning fra varekjøp til tjenestekjøp, også i bedriftsmarkedet. I stedet for å fokusere på salg av produkter, leverer flere i næringslivet mer helhetlige tjenesteleveranser. Utvikling av nye tjenester i sammenheng med produksjon representerer et mulighetsområde for norsk næringsliv.

Det er flere gode eksempler på at teknologiutviklingen åpner opp for å bygge nye tjenester med basis i produkter. Ett eksempel er Kongsberg Maritime som blant annet har gått fra å selge teknologisk utstyr til havner og skip til å levere integrerte kontrollsystemer med simuleringsverktøy og fjernstyrt overvåkning.

Et annet område er mulighetene innen smarte bygg. Her vil ny teknologi åpne for nye forretningsmodeller som gir produktleverandører mulighet til å levere tjenester i forlengelsen av eksisterende kjernevirksomhet.  For eksempel kan luftkvalitet, temperatur, rengjøring, parkering, vedlikehold, lys, administrasjon, og liknende kobles sammen i et smart, trådløst nettverk. Slik skal bygget tilpasse seg brukerne, gi bedre arbeidsflyt og lavere kostnader. Samtidig vil riktig materialbruk forlenge levetiden og øke kvaliteten til bygget.

Slik tjenesteyting har også et eksportpotensial. Med Norges styrker innen domener som energi og hav, kan vi lage nye tjenester på toppen av eksisterende produkteksport. Digitaliseringen gjør fysiske grenser i mindre grad til en barriere for eksport av tjenester.

Flere tjenester kan leveres i hjemmet

Når ny teknologi fases inn og gjør tjenestene mindre stedbundne, åpnes det også for at flere kan konsumeres i egne hjem. Kombinasjonen av en aldrende befolkning og kapasitetspress i sykehus og sykehjem vil kunne føre til at flere vil, og må, bo hjemme lenger. Dette skaper økt etterspørsel etter tilrettelagte tjenester der folk bor. Sensorer, data, kunstig intelligens og roboter gjøre det mulig å forebygge, overvåke og stille diagnoser der folk bor. Det vil fremme kvalitet og frigjøre tid til pleie og behandling av mennesker hjemme hos pasientene. Et eksempel på dette er Dignio som leverer en løsning der brukeren enkelt kan føre kontroll med egen helse ved hjelp av et nettbrett og enkle, medisinske måleinstrumenter hjemme. Tjenestene følges opp av spesialtrente sykepleiere som kommuniserer digitalt med brukerne og gir raskere oppfølging og hjelp.

Det vil også øke etterspørselen etter trygghets- og sikkerhetsløsninger, matlagings og velværetjenester til hjemmet. Det er forventet at etterspørselen etter avlastende tjenester som renhold, interiør, gartnere, personlige trenere og andre velværetjenester fortsetter å øke i årene som kommer som følge av videre velstandsvekst.

Økt etterspørsel etter opplevelsesbaserte tjenester

Opplevelsesbaserte tjenester og innhold åpner nye muligheter i næringslivet. Folk søker i økende grad opplevelser når de kjøper tjenester. Kunst og kultur er det mest åpenbare eksempelet, men det gjelder også aktivitetsbaserte tjenester, både fysiske og digitale. For mat- og drikkeopplevelser og reiseliv gjelder dette i sin alminnelighet. Her ligger det muligheter i å bygge videre på lokale fortrinn og lokale initiativ som kan være attraktive også for et internasjonalt marked.

Den aller viktigste siden av opplevelsestrenden er likevel at mange tjenestebransjer vil bygge opplevelser inn i produktene. Fremover vil opplevelser bli viktigere som en del av både tjenestesalg, varehandel og reiseliv, og som en måte for bedrifter innen forbrukermarkedet å skille seg ut. Et element av dette er at tjenester og distribusjon i større grad blir en del av varehandelen.

Handelsbedrifter vil trekke kunder til de fysiske butikkene, for eksempel ved å kombinere kjernefunksjon med tilgrensende tjenester. Et eksempel på dette er Clas Ohlson, som tilpasser sine fysiske butikker for å kunne tilby reparasjoner, service og oppgraderinger i butikken.

[1] Menon Economics (2019), Tjenestenæringene i Norge mot 2050 (tall for tjenesteeksport er oppdatert). Hentet 30. juli fra https://www.menon.no/wp-content/uploads/2019-84-Tjenesten%C3%A6ringene-mot-2050-1.pdf

Det grønne skiftet, digitalisering og tjenestesektorens utvikling vil legge grunnlaget for å styrke både etablerte og mange nye lønnsomme verdikjeder i norsk næringsliv. Noen av disse vil også ha gode muligheter for å lykkes i et internasjonalt marked under gitte betingelser.

Norge vil fortsatt høste store gevinster av internasjonal handel

Eksport fra norske bedrifter legger grunnlaget for flere enn 600 000 arbeidsplasser i Norge.[1] 30 prosent av sysselsettingen knyttet til eksport er i små og mellomstore bedrifter.[2]

Eksport er viktig fordi den gir inntekter til å finansiere andre varer og tjenester som befolkningen etterspør. Eksportbedrifter søker vekst der markedene er, og det norske markedet er ofte for lite. Suksess i eksportmarkedet er en god indikator på en bedrifts internasjonale konkurransekraft. Dessuten bidrar slike bedrifter til å bygge opp kompetanse og erfaring som spres til andre næringer og regioner. Slik øker innovasjonsevnen og produktiviteten i hele næringslivet.

Norge er et lite land med en åpen økonomi, som er avhengig av økonomisk samkvem, arbeidsdeling og handel med omverden. Flere norske bedrifter og bransjer gjør seg gjeldende utenfor landegrensene, der de eksporterer varer og tjenester som etterspørres i et internasjonalt marked. Norske bedrifter dekker for eksempel cirka en firedel av EUs gassforbruk og er Europas største produsent av primæraluminium.[3] Vi er verdens største lakseprodusent og står for over 50 prosent av global produksjon av atlantisk laks.[4] I tillegg har vi sterke posisjoner innen blant annet offshore leverandørindustri og maritime næringer, og innenfor enkelte områder i design- og ferdigvareindustrien.

Før krisen var det allerede tegn til at globaliseringen gikk saktere enn før, med en netto økning i antall handelshindrende tiltak og mindre internasjonalt samarbeid. To tredeler av verdenshandelen foregår nå innen globale verdikjeder, der varer og tjenester sendes på kryss og tvers av landegrenser, og just-in-time-produksjon, som gjør at bedriftene klarer seg med små lagerbeholdninger. Korona-krisen har vist at det internasjonale handelssystemet er komplekst og sårbart for enkelthendelser. De økonomiske konsekvensene av forstyrrelser i verdikjedene og stans i handelssystemet er store og sprer seg raskt.

Koronakrisen kan føre til et større skifte i hvordan globale verdikjeder utvikler seg fremover. Dette kan skje i form av at de blir mer differensierte, får færre ledd, eller blir trukket nærmere hjemmemarkedet. 

Det er usikkert hvor stort omfang en slik «tilbake-trekning» av globale verdikjeder vil kunne få. Norges vei videre vil uansett være særlig avhengig av hvordan det går med Europa, som er og fortsatt vil være Norges viktigste marked. Så langt er det ingenting som tyder på at EU-samarbeidet svekkes, snarere tvert imot. En viktig vei ut av krisen i EU vil være EUs vekststrategi som innebærer satsing på kunnskap, forskning, innovasjon og klima (jf. «European Green Deal»). Veivalgene EU nå tar de neste årene vil ha stor betydning for hvilke rammevilkår og markedsmuligheter det eksportrettede næringslivet vårt har i fremtiden.

Det er også grunnlag for å styrke det nordiske samarbeidet. De nordiske landene med sine åpne og eksportorienterte økonomier, som samlet er verdens 10 største, er i en særstilling foran det grønne skiftet. Vi er gode naboer med store naturresurser og et felles utslippsfritt kraftsystem. Vi ligger foran i utviklingen av lav- og utslippsfri teknologi som kan hjelpe EU og verden med klimaløsninger. Samtidig kan vi også i større grad utvikle samarbeid på andre områder der vi er relativt likestilt, som for eksempel innen teknologi og digitalisering. Frem til 2050 estimerer FN at verdens befolkning vil øke fra dagens 7,8 milliarder til nærmere 10 milliarder.[5] Etterspørselen etter energi og andre basisgoder, som mat, vann og materialer vil øke. Dersom verden skal innfri klima- og bærekraftsmål må denne utfordringen løses gjennom internasjonal handel og samarbeid. Et velfungerende og ansvarlig næringsliv er nøkkelen til å skape arbeidsplasser og økonomisk vekst, og dermed bidra til å nå målene. Det vil også bidra til å løfte flere ut av fattigdom.

Et mer sammensatt risikobilde

Norske selskaper med virksomhet i utlandet og som har globale verdikjeder, kan møte forhold og risikoer som krever innsats for å unngå skade på mennesker, miljø og samfunn. Norske selskaper ligger langt fremme når det gjelder å vise aktsomhet og opptre ansvarlig. Flere og flere bedrifter legger OECDs retningslinjer for ansvarlig næringsliv og FNs veiledende prinsipper for menneskerettigheter knyttet til næringsvirksomhet til grunn, i tillegg til andre standarder om miljø, sosiale forhold og god styring (ESG-standarder).  

I et mer sammenvevd, komplekst og moderne samfunn blir det avgjørende å forstå usikkerhet og risiko om en skal lykkes med verdiskaping. Med digitalisering, globalisering og klimaendringer trer også et nytt og mer sammensatt risikobilde frem. World Economic Forum har gjennom 15 år utarbeidet Global Risk Report som grunnlag for vurdering av risikobildet på kort og lang sikt. Her deles ulike risikoer inn i økonomiske, geopolitiske, miljømessige, sosiale og teknologiske faktorer. Der ulike økonomiske aspekter var fremtredende tidligere, er klimautfordringene for første gang dominerende i 2020.

Fremover er det ventet at investorer og eiere i større grad vil etterspørre bedriftenes lønnsomhetsstrategier opp mot et togradersscenario. EU arbeider for eksempel med et rammeverk for «Financial Taxonomy». Det betyr at bedriftene i større grad må ta hensyn til hvordan klimaspørsmål og overgangen til lavutslippssamfunnet påvirker markedets betalingsvilje for selskapets produkter og løsninger.

Samtidig viser koronapandemien at konsekvensene av uforutsette hendelser kan være enorme når de først inntreffer, og at det er krevende å beskytte seg i en sammenvevd verdensøkonomi.

Mange norske bedrifter har investeringer eller datterselskaper i fremvoksende økonomier. Afrikanske land ønsker for eksempel utenlandske investeringer og arbeidsplasser velkommen. I et langsiktig perspektiv representerer disse landene stort potensial for vekst. Men samtidig opplever bedriftene usikre rammevilkår, svake rettssystemer og korrupsjon, noe som gjør det vanskeligere å foreta investeringer. Med økt polarisering og geopolitiske spenninger blir det internasjonale bildet enda mer usikkert for bedriftene. De må forholde seg til mulige sanksjoner, handelskriger og politiske ønsker om å utestenge leverandører eller splitte opp verdikjeder.

Når mer av verdiskapingen og innovasjonene til bedriftene er knyttet til digitale løsninger og ny teknologi, øker også risikoen og sårbarheten for angrep som hacking, forretningstyveri og datasvindel. Etter som flere funksjoner og enheter kobles til nettet (f.eks. trådløse høyttalere, konferanseutstyr, sensorer, printere og andre IoT-enheter), er alle mer utsatt for cyberkriminalitet. Innovasjonshastigheten hos hackerne gjør at behovet for høyere kompetanse innenfor cybersikkerhet øker. Tilsvarende vil behovet for ulike former for sikkerhetstjenester knyttet til slik kriminalitet vokse frem. 

Norske bedrifter må med andre ord trappe opp sitt internasjonale engasjement samtidig som verden blir mer usikker. Dette fordrer nytenkning både hos bedriftene og hos myndighetene.

Stort potensial for flere eksportnæringer

Norge er blant de landene i OECD som raskest taper andeler i internasjonale eksportmarkeder.[6] Sjømatnæringen og design- og ferdigvareindustrien er de eneste områdene som har hatt eksportvekst de siste årene. Det er derfor en sentral utfordring å øke eksportrettet verdiskaping fra eksisterende industri og skape helt nye norske eksportrettede næringer.

Petroleumsnæringen og prosessindustrien er de største eksportnæringene i dag, og vil i de neste tiårene også gi betydelige eksportinntekter. Det er stor usikkerhet om utviklingen i oljepris og petroleumsinvesteringer de neste årene. Likevel tilsier både levetiden på eksisterende felt og forventede investeringer i nye felt at olje og gass fortsatt vil ha et høyt aktivitetsnivå fremover. Teknologien og kompetansen fra disse næringene vil være avgjørende for å skape vekst i nye forretningsområder som allerede er under utvikling, for eksempel CCS, havvind, offshore havbruk, hydrogen og ammoniakk. 

På mange måter kan en si at de mest lovende nye eksportverdikjedene har sitt utspring i områder hvor Norge allerede har en sterk posisjon. Der finnes lokomotivbedrifter, konkurransedyktige leverandørnettverk, forskningsmiljøer, kompetente investorer, samhandlingsarenaer og oppstartsmiljøer. Forutsetningene for å lykkes internasjonalt er bedre når en er en del av et økosystem av bedrifter, kunnskapsaktører og investorer som gjennom samspill har utviklet konkurranseevnen.

Eksport og foredling av ressurser som olje, gass, fisk, mineraler og fornybar energi vil sikre hjemlige arbeidsplasser og hjemlig verdiskaping. I tillegg kan norsk eksport bidra til å åpne flere markeder utenlands for andre næringer, så som leverandørindustri, bionæringene, design- og ferdigvareindustrien, bygg og anlegg og annen tjenesteyting.

I arbeidet med veikartet har vi identifisert noen konkrete eksempler på verdikjeder som har betydelig eksportpotensial. Disse har vi identifisert gjennom å vurdere forventet markedsvekst og fremtidige norske konkurransefortrinn. Det er kombinasjonen av disse to faktorene som avgjør verdikjedenes eksportpotensial på lang sikt. På noen områder handler det om å videreutvikle eksisterende verdikjeder og allerede etablerte forretningsområder. Andre er mer umodne, og vil kunne vokse frem utover 2020-tallet. Flere er sammensatte verdikjeder som innebærer industriell produksjon og omfattende teknologi- og tjenesteleveranser.

I tillegg kan norske bedrifter erobre internasjonale markeder gjennom eksport eller gjennom direkteinvesteringer – i form av datterselskaper eller andre enheter – til utenlandsmarkeder. Selv om direkteinvesteringer ikke gir direkte eksportinntekter, er de viktige av tre grunner:

1. indirekte eksport i form av at virksomhetene (datterselskap eller prosjektorganisasjoner) i andre land kjøper varer og tjenester fra norske leverandører
2. kapitalinntekter fra virksomhetene i utenlandsmarkeder til morselskapene i Norge
3. hovedkontoraktivitet i Norge som kjøper høyproduktive kunnskapstjenester fra banker, finansielle rådgivere, advokatselskaper og teknologileverandører i Norge

Eksempler på norske aktører i denne kategorien er Statkraft, Telenor, Scatec Solar, Equinor, Hydro og Yara. Flere av disse jobber med forretningskonsepter innen fornybar energi og har sterke posisjoner internasjonalt, eller har ambisjon om å utvikle slike posisjoner, innenfor sine forretningsområder. Når sol, vind og andre fornybare løsninger vokser kraftig internasjonalt, kan kombinasjonen av sterk (kraft)markedskompetanse og fornybarutviklerrollen være et fortrinn for å videreutvikle den internasjonale virksomheten. Videre vekst i slike globale fornybaraktører kan bidra til å kutte globale klimagassutslipp og samtidig generere verdiskapende aktiviteter i Norge.

[1] NHO (2019) Handel legger grunnlag for tusenvis av arbeidsplasser landet over. Hentet 15. juni fra https://www.nho.no/arskonferansen-2019/artikkelarkiv/handel-legger-grunnlag-for-tusenvis-av-arbeidsplasser-landet-over/  

[2] SSB (2017) Flere enn eksportørene avhengige av eksportmarkedene. Hentet 15. juni fra https://www.ssb.no/utenriksokonomi/artikler-og-publikasjoner/flere-enn-eksportorene-avhengige-av-eksportmarkedene  

[3] Norsk Petroleum (2020) Eksport av olje og gass. Hentet 15. juni fra https://www.norskpetroleum.no/produksjon-og-eksport/eksport-av-olje-og-gass/ og  Norsk Industri (2020) Om Aluminiumsbransjen. Hentet 19. juni fra https://www.norskindustri.no/bransjer/aluminium/om-aluminiumsbransjen/ 

[4] SINTEF (2019) Biobaserte verdikjeder. Hentet 30. juli fra https://www.nho.no/contentassets/27e903f6b404474d96c5a66bf11bafb1/biobaserte-verdikjeder.-versjon-04.11.2019.-endelig-002.pdf

[5] FN (2019) World Population Prospects. Hentet 30. juli fra https://population.un.org/wpp/Publications/Files/WPP2019_Highlights.pdf

[6] OECD (2020) Export Perfomance