1. Internasjonale konjunkturer

Ved inngangen til året var oljemarkedet i noenlunde balanse og oljeprisen vaket omkring USD 60 per fat. Som følge av nedstengningen i mars falt oljeetterspørselen kraftig. Splid innad i OPEC+-alliansen[1] resulterte samtidig i produksjonsøkning, særlig fra Saudi-Arabia. Det forykket markedsbalansen og et fat nordsjøolje ble en periode priset til under USD 20 per fat. Siden tumultene i vår har oljeprisen løftet seg betydelig, og har siden juni blitt handlet for drøyt USD 40 per fat.

Det internasjonale energibyrået (IEA) anslar at global oljeetterspørsel har falt til knapt 92 millioner fat/dag i 2020. Det er 8,4 millioner færre fat/dag enn i fjor. Anslaget tynges særlig av andre kvartal.  Da var etterspørselen 16 millioner fat/dag lavere enn ett år tidligere. Oljeetterspørselen vil ta seg opp igjen etter hvert som aktiviteten tiltar. IEA har imidlertid nedjustert anslaget for oljeetterspørselen noe i sin siste rapporter. Dette henger sammen med at global smitte har stabilisert seg på et relativt høyt nivå. Noen sektorer er særlig påvirket. For 2020 anslår IEA at etterspørselen etter flybensin vil være 40 prosent lavere enn i 2019. IEA anslår en vekst på 5,5 millioner fat/dag fra 2020 til 2021, som betyr at global oljeetterspørsel da fortsatt vil være godt under 2019-nivået.

Lav etterspørsel, høyt tilbud og lave priser resulterte i at OPEC+ kom til enighet om en produksjonskuttavtale i april. Avtalen innebærer kutt i produduksjon tilsvarende 9,7 millioner fat/dag i mai og ut juli. For siste halvdel av 2020 kuttes produksjonen med 7,7 million fat/dag, og deretter med 5,8 millioner fat/dag frem til april 2022. Land som Norge og Brasil vedtok også produksjonskutt for 2020. I andre halvår skal Norge kutte produksjonen med 134 000 fat/dag i forhold til referanseproduksjonen. Prisfallet har også medført at den mer markedsorienterte oljeproduksjonen har tilpasset seg. I USA har antallet aktive oljerigger falt med nærmere 70 prosent siden mars. Det har gått hånd i hånd med lavere oljeproduksjon. Fra mars til mai falt produksjonen med 2,7 millioner fat/dag (vel 20 prosent). Oppsvinget i aktivitet og oljepris har siden løftet produksjonen. Globalt fremstår markedet nå om lag i balanse, men samtidig med betydelige oljereserver å tære på, hvilket vil dempe oljeprisveksten fremover.

Vi legger til grunn at oljeprisen i år blir USD 43 per fat. Vi forventer at en gradvis økning i aktivitetsnivået, vil støtte opp under høyere oljepriser. Oljeprisen i 2021 og 2022 anslås til hhv. USD 50 per fat og USD 55 per fat, jf. figuren over. Oljeprisen vil således fremdeles være under 2019-nivå ved utgangen av prognoseperioden.

Usikkerheten i anslagene er større enn normalt. Vekst- og oljeprisanslagene hviler i stor grad på forutsetningene om videre smitte- og vaksineutvikling. Et annet forløp enn vi legger til grunn vil kunne påvirke anslagene våre i vesentlig grad.

[1] Alliansen beståer av OPEC-landene og samarbeidspartnere (Aserbajdsjan, Bahrain, Brunei, Kasakhstan, Malaysia, Mexico, Oman, Russland, Sudan og Sør-Sudan).

Fra fjerde kvartal i fjor til andre kvartal i år krympet amerikansk økonomi drøyt 10 prosent. Mesteparten av nedgangen kom i andre kvartal da verdiskapingen falt 9,1 prosent fra kvartalet forut. Fallet skyldes i stor grad de strenge smitteverntiltakene i mars og april. Siden den gang har landet gradvis åpnet opp igjen. I tillegg har myndighetenes budsjett- og pengepolitiske stimulansepakker bidratt til å redusere den økonomiske påkjenningen av krisen for både husholdninger og bedrifter. Blant annet viser en av sentralbankens økonomiske temperaturmålere hvordan aktiviteten har tatt seg opp de seneste månedene: Fra et aktivitetsfall på nær 12 prosent i april sammenlignet med samme måned året før, har marsjfarten tatt seg opp. Per september er år-over-år-nedgangen om lag halvert, jf. figuren under.

I tillegg reflekteres aktivitetsoppsvinget i ledighetstallene. Den offisielle arbeidsledighetsraten nådde en topp på 14,7 prosent i april, men var i august kommet ned til 8,4 prosent. Nedgangen i ledigheten skyldes flere faktorer. For det første er nesten 14 millioner amerikanerne er kommet tilbake i jobb siden april. Sysselsettingstallene er imidlertid fortsatt 11 millioner lavere enn i februar, jf. figuren under. For det andre har yrkesdeltakingen, dvs. andelen av befolkningen som deltar i arbeidsmarkedet, falt. En mindre arbeidsstyrke vil isolert sett trekke ledigheten ned. Siden februar har 4 millioner amerikanere falt ut av arbeidsstyrken. Yrkesfrekvensen har falt 1,5 prosentenheter. Til tross for bedringen er det langt igjen til USA er tilbake til førkrisenivåene for ledighet og sysselsetting.

Vi legger til grunn at aktiviteten i amerikansk økonomi vil tilta gradvis i månedene fremover, men tregere enn de siste månedene. Det skyldes at vi ikke forventer vesentlig oppmykning av smitteverntiltakene frem mot neste sommer. Antallet nye dagpengesøknader, som de siste fire ukene har ligget i rett i underkant av 0,9 millioner, antyder at bedringen i arbeidsmarkedet går saktere. I tillegg vil oppsvinget kunne dempes av økt mistilpasning i arbeidsmarkedet. Varigheten på ledigheten har økt. Per august hadde 8,1 millioner (5 prosent av arbeidsstyrken) vært ledige i mer enn 14 uker. En nedsiderisiko er at de som har vært ledige over en lengre periode skal få en svakere og dårligere tilknytning til arbeidsmarkedet. I tillegg har sjokket truffet skjevt. Yrkesdeltakelsen har falt mest for de yngste aldersgruppene. Disse trekkene vil kunne øke mistilpasningen i arbeidsmarkedet, øke det naturlige ledighetsnivået og redusere økonomiens vekstpotensial.

Arbeidsmarkedssituasjonen er også av stor betydning for stemningen i husholdningene. Ifølge forbrukertillitsindeksen fra Conference Board har sentimentet blant amerikanske husholdninger stupt de siste 6 månedene, og uten tegn til bedring av betydning, jf. figuren under. Utviklingen må blant annet ses i sammenheng med ledighetstallene og at CARES-ordningen[1] ble avsluttet 31. juli. Denne ble innført i mars og økte arbeidsledighetstrygden med USD 600 i uken. Det synes å være enighet i Kongressen om behovet for en ny økonomisk krisepakke, men partiene har ikke klart å bli enige om størrelsen eller formen på denne. Det betyr bortfall av inntekt for mange amerikanere og vil dempe forbruket. Figuren viser også et økende skille mellom real- og finansøkonomien. Mens realøkonomien er i knestående har aksjemarkedet (vist ved S&P 500-indeksen, i figuren under) gjeninnhentet hele fallet i våres. Tidligere har utviklingen sammenfalt: Det som var bra for realøkonomien var også bra for finansøkonomien, og vice versa. Divergensen er et annet eksempel på hvordan krisen har truffet skjevt, og hvordan det er de minste og svakeste – i økonomisk forstand – som har blitt hardest rammet. Utviklingen vil dermed også kunne skape politiske spenninger i et allerede polarisert amerikansk samfunn. Det vil kunne ha betydning for presidentvalget.

Tiltakene fra sentralbanken (Fed) bidro til å dempe uroen i finansmarkedene. Feds tiltak omfattet blant annet rentekutt, likviditetsordninger til selskaper og delstater og kjøp av verdipapirer (QE). Den massive intervensjonen i finansmarkedene har fått Feds balanse til å svulme. Fra å utgjøre om lag 20 prosent av økonomien på nyåret, tilsvarer balansen nå nesten 40 prosent av BNP, jf. figuren over. Tiltakene har bidratt til å senke risikopåslagene i kredittmarkedene og dempe volatiliteten i aksjemarkedene.

Vi venter at signalrenten vil forbli i intervallet i 0−0,25 prosent ut prognoseperioden. Det henger sammen med at den økonomiske innhentingen vil ta tid og at konsumprisveksten vil holde seg moderat. I tillegg taler Feds justerte tokning av inflasjonsmålet – at inflasjonen "over tid" skal være 2 prosent – for at pengepolitikken vil være ekspansiv lenger. En nedsiderisiko er likevel at pengetrykkingen og den massive økningen i pengemengden skal øke inflasjonen, og slik sett medfør e at rentene heves tidligere. På mellomlang sikt forventer vi at konsumprisveksten skal tilta, i takt med økt kapasitetsutnytting. I tillegg vil tendensen til økende proteksjonisme og mindre globalisering kunne trekke opp prisveksten gjennom økte priser på innsatsvarer og/eller en mindre effektiv produksjon.

[1] Coronavirus Aid, Relief, and Economic Security Act.

Også eurosonen bråstanset i våres. Fra fjerde kvartal i fjor til andre kvartal falt BNP med 15 prosent. Mesteparten av fallet kom i andre kvartal. De geografiske forskjellene er store. Mens aktivitetsnedgangen i tysk økonomi var om lag 12 prosent i første halvår, var BNP-fallet i Spania vel 22 prosent.

Nedstengningen av samfunnet rammet særlig tjenestesektoren, og spesielt de delene av tjenestenæringen som er avhengig av fri bevegelse og menneskelig kontakt, slik som reiselivsnæringen og kultur- og underholdningsvirksomhet. I 2019 utgjorde utenlandske overnattingsdøgn 85 prosent av alle overnattingsdøgn i Hellas. I Portugal, Spania og Italia var andelene henholdsvis 70, 65 og 50 prosent.  Til sammenligning var andelen 24 prosent i Tyskland. Med tilnærmet full stans i internasjonal turisme er det derfor ikke overraskende at nettopp de søreuropeiske økonomiene har blitt satt mest tilbake. Mange av disse har samtidig svake statsfinanser og høy gjeld. Det gir dem mindre finanspolitiske muskler å bruke på vei ut av krisen.

Arbeidsledighetsraten i eurosonen har kun økt fra 7,3 til 7,9 prosent. At ledigheten ikke har økt like mye som i USA henger sammen med en større velferdsstat og et bredere sikkerhetsnett, samt et mer rigid arbeidsmarked. Mens man i et fleksibelt arbeidsmarked som det amerikanske har tydd til oppsigelser, har man i Europa forsøkt å få bedriftene til å ikke si opp sine ansatte. Dette har man forsøkt å oppnå ved å innføre ulike typer lønnskompensasjon. En variant er den tyske kurzarbeit-modellen. Det innebærer at arbeidstakerne jobber færre timer, og at bedriften kun betaler for den tiden de ansatte jobber, men at det offentlige kompenserer arbeidstaker for inntektsbortfallet. Således beholder de ansatte jobben, samtidig som bedriften ikke mister verdifull kompetanse og slipper å iverksette langvarige og kostbare prosesser når etterspørselen kommer tilbake. Slike tiltak kan være gunstige ved brå og kortvarige etterspørselssjokk. I møte med langvarige og strukturelle sjokk som endrer atferdsmønstre vil imidlertid slike tiltak kunne "låse inn" arbeidskraften og hindre omstilling.

Europeisk industri domineres av produksjon av kapitalvarer, så som produksjon av biler. Denne typen varer er kjennetegnet av komplekse verdikjeder som strekker seg på kryss og tvers av landegrenser. Nedstengningen med stengte grenser og økte grensekontroller skapte forstyrrelser i disse verdikjedene. Industriproduksjonen i eurosonen ble satt kraftig tilbake i andre kvartal og var da drøyt 20 prosent lavere enn samme periode året før. Tilsvarende var bilproduksjonen i Tyskland i april mer enn 80 prosent lavere enn i april året før. Produksjonsindeksen og ordrebøkene antyder at det verste ligger bak oss, jf. figuren over. Industriordrene, som fortsatt er lavere enn de var før koronakrisen, indikerer en fortsatt svak industriutvikling fremover. Det betyr samtidig at det kan ta tid før industriproduksjonen har utlignet fallet. I tillegg råder det fremdeles usikkerhet om rammebetingelsene for internasjonal handel. Det vil fortsette å prege en eksportrettet europeisk industrisektor gjennom å dempe investeringsviljen.

Som følge av at styringsrentene i eurosonen allerede er ved (eller nær) sin nedre grense, har den europeiske sentralbanken (ECB) hatt begrenset rom for å kutte renten. ECB har imidlertid også kjøpt store mengder verdipapirer. Mario Draghi reaktiverte i november i fjor APP-programmet[1] med kjøp på EUR 20 mrd. i måneden som skulle "vare så lenge som nødvendig." I mars ble støttekjøpene økt som følge av koronakrisen. APP-kjøpene ble utvidet med EUR 120 mrd. i 2020. Samtidig lanserte ECB PEPP[2], med en samlet ramme på EUR 1350 mrd. frem til juni 2021. Per august er om lag EUR 90 mrd. av den utvidede APP-rammen brukt, mens PEPP-kjøpene utgjør EUR 480 mrd. Omfanget av støttekjøp har vært historisk store, men ECB har fremdeles mye å gå på. Viktigere er at det at uroen i finansmarkedene er dempet og at renteavviket mellom medlemslandenes statsrenter er blitt mindre, jf. figuren under. I tråd med markedsforventningene legger vi til grunn at tremåneders pengemarkedsrente i eurosonen vil ligge flatt på −0,5 prosent ut prognoseperioden.

Konsumprisveksten i eurosonen har avtatt fra godt over 1 prosent ved inngangen til året til -0,2 prosent i august. Vi anslår at gjennomsnittlig prisvekst for året som helhet ender på 0,3 prosent. Den lavere prisveksten forklares i all hovedsak med det kraftige fallet i olje- og energiprisene. I tillegg vil lavere kapasitetsutnytting og mindre press i økonomien trekke den underliggende inflasjonen ned. En sterkere valutakurs vil også redusere prisene på importerte produkter innad i eurosonen. Høyere energipriser vil bidra til å løfte inflasjonen de neste par årene. Samtidig vil det generelle prispresset øke etter hvert som aktivitetsoppsvinget skyter fart. Totalt anslås konsumprisveksten å være godt under inflasjonsmålet på nær, men under 2 prosent i 2022, jf. figuren under.

Fremover forventer vi at aktiviteten vil ta seg videre opp som følge av gradvis lettere smitteverntiltak. Likevel vil veksten ventelig være lav frem til en vaksine er tilgjengelig i løpet av andre halvår 2021. Da vil aktivitetsveksten tilta noe som følge av at alle smittevernsrestriksjoner lempes og usikkerheten avtar. Imidlertid vil ikke BNP nå førkrisenivå før ved utgangen av 2022. Den noe tregere gjeninnhentingen i Europa henger sammen med at den økonomiske utviklingen i eurosonen var svak allerede på vei inn i krisen, og at rommet for rentestimulanser var lite.

En oppløftende nyhet var utformingen av den budsjettpolitiske krisepakken som EU-landene kom til enighet om i sommer. Krisepakken på EUR 750 mrd. uttrykker solidaritet landene i mellom, i form av at EUR 390 mrd. gis som direkte overføringer (og ikke som lån). Slik felles finansiering er også et skritt i riktig retning for den økonomiske integrasjonen i unionen. Markedet har også reagert positivt, jf. kommentaren over om at markedsrentene har senket og stabilisert seg. Samtidig er det viktig å understreke at avtalen forplikter. Eurokrisen for 10 år siden illustrerte at markedstilliten fort kan forsvinne. Politisk uro og uforutsugbarhet som kan sette gjeldsbetjeningsevne (og -vilje) i tvil er en nedsiderisiko i anslagene våre. En slik utvikling vil kunne stagge den økonomiske gjeninnhentingen i eurosonen.

[1] Asset Purchase Programme.

[2] Pandemic Emergency Purchase Programme.

Både smittemessig og økonomisk er Storbritannia blandt de hardest rammede av koronaviruset. I tillegg rammes økonomien av høy, og økende, usikkerhet knyttet til Storbritannias fremtidige handelsforhold til EU.

Så langt har Storbritannia hatt nesten 42 000 bekreftet smittede, og en anslått overdødelighet (relativt til en normalsituasjon) på én per 1 000 innbyggere, som er det fjerde høyeste globalt, bak Ecuador, Peru og Spania. Etter stadig lavere smittetall inn mot sommeren, har smittetallene tiltatt igjen de siste par månedene. Foreløpig er ikke smitteverntiltakene strammet til igjen, men medisinske eksperter advarer om en potensielt sterk økning i antall smittetilfeller om så ikke gjøres.

Storbritannia var litt senere ute i våres med å stramme til smitteverntiltakene enn mange av sine europeiske naboland, og hadde dessuten litt mindre rigide tiltak, men unngikk likevel ikke en av de aller kraftigste økonomiske nedturene. Ifølge Office of National Statistics (ONS) falt BNP med 2 prosent fra fjerde til første kvartal, og med ytterligere 20 prosent i andre kvartal. Ingen andre av de større industrilandene hadde større aktivitetssvikt i andre kvartal enn dette.

Månedsfordelte tall viser at BNP falt med i alt 26 prosent fra februar til april. I de tre månedene til juli økte aktiviteten 19 prosent. Det innebærer at aktiviteten i juli fortsatt var 12 prosent lavere enn i februar. Fallet i mars og april var svært ujevnt fordelt mellom næringene, jf. figuren under. Mens den viktige finansnæringen knapt nok ble berørt (en nedgang på "bare" 5 prosent over disse to månedene), falt aktiviteten i transportsektoren 39 prosent, i kultur og fritid med 48 prosent, og i overnatting og servering ("reiseliv" i figuren) med hele 91 prosent. Som det fremgår, er aktiviteten i finans og varehandel tilbake til førkrisenivået, mens andre næringer fortsatt har mye å ta igjen. Spesielt gjelder dette de tjenesteytende næringene. I reiseliv lå aktiviteten i juli fortsatt 60 prosent under februarnivå.

De siste tilgjengelige tallene tyder heller ikke på at oppsvinget i britisk økonomi har tiltatt i styrke etter sommeren, snarere tvert i mot. Høyfrekvente data tyder på lavere besøkstall for serveringssteder og butikker i september, som blant annet kan skyldes at regjeringens eat out to help out-ordning med subsidierte restaurantbesøk ble avsluttet ved utgangen av august. Stemningen i husholdningene nådde bunnen i mai, men bedringen flatet ut fra juli til august. Det samme sees for bedriftene, jf. figuren under.

Bank of Englands spørreundersøkelse blant finansdirektører (Decision Maker Panel) viser at Covid-19 har detronisert brexit som den viktigste usikkerhetsfaktoren britisk næringsliv står overfor. I august oppga over halvparten at koronaviruset var viktigst, og nesten ni av ti hadde viruset på sin topp tre-liste. Bare en liten andel av de spurte oppga brexit som viktigst, men nesten halvparten hadde det likevel på sin topp tre-liste, og andelen har økt gjennom året. Bare hver fjerde bedrift venter at overgangsperioden ender med en avtale innen utgangen av 2020. De øvrige venter enten at en avtale ikke oppnås, eller først kommer på plass senere. Usikkerheten om utfallet vil påvirke investeringslysten i bedriftene. CBIs kvartalsvise medlemsundersøkelse indikerer at investeringslysten i næringslivet har avtatt markant de siste par årene, og særlig i år. Selv om tallene viste noe bedring fra andre til tredje kvartal, er det likevel en klar overvekt av bedrifter som varsler lavere investeringer, spesielt i maskiner og bygninger. Usikkerheten om Storbritannia lykkes i å få en avtale med EU har tiltatt de siste ukene, etter at statsminister Boris Johnson avviste forhandlingsløsningen om Nord-Irland fra tidligere i år.

Bank of England kuttet styringsrenten fra 0,75 til 0,25 prosent 10. mars, og videre til 0,1 prosent 19. mars. Siden da har bankens pengepolitiske komité (MPC) holdt renten på dette nivået. I sin siste pengepolitiske rapport drøfter banken muligheten for negative renter, uten helt å konkludere. Blant annet vises det til at transmisjonsmekanismen kan virke annerledes med styringsrenter under null, siden det synes vanskelig å sette folks innskuddsrenter under null. Bank of England publiserer ikke egne rentebaner, men i stedet prognoser for vekst i BNP og konsumpriser basert på markedets renteforventninger. I august ga dette en prisvekst rundt målet på 2 prosent om et par års tid, og sentralbanken sa da at pengepolitikken ikke ville bli strammet til før det var klart at slakket i økonomien var på vei ned.

Oxford-universitetets stringensindeks forteller med all tydelighet at Sverige har valgt en mer forsiktig linje i smitteverntiltakene enn andre europeiske land, herunder de nordiske nabolandene. Hvorvidt denne strategien har lykkes eller ei, er for tidlig å fastslå. Overdødelighet nå, kan gi lavere dødelighet siden. Konsekvensene av mer åpne skoler vil først åpenbare seg på sikt. Det som imidlertid er klart, er at Sverige ikke skiller seg vesentlig fra sine naboland hva angår hittidige økonomiske konsekvenser. Også svensk økonomi er hardt rammet av koronakrisen.

Aktiviteten holdt seg oppe i første kvartal, men i andre kvartal falt svensk BNP med 8,3 prosent fra kvartalet før. Dette er nær identisk med fallet i norsk BNP fra fjerde kvartal i fjor til andre kvartal i år. Også i Sverige avspeiler fallet smitteverntiltak og nedstengt aktivitet, og/eller folks egen tilpasning til smittefrykten. Privat forbruk falt nesten 3 prosent i første kvartal og nærmere 8 prosent i andre kvartal. Spesielt to faktorer bidro til nedgangen: Bilsalget stupte og tjenesteforbruket sviktet. I andre kvartal var tjenesteforbruket og førstegangsregistreringen henholdsvis 11 og 36 prosent lavere enn ett år før. Vareforbruket og detaljomsetningen holdt seg imidlertid oppe, men i motsetning til utviklingen i Norge skjedde det ingen storstilt vridning mot butikkhandel. I juli var detaljomsetningsvolumet på linje med nivået i februar, før korona. Aktiviteten i Sveriges åpne økonomi ble i tillegg trukket ned av lavere utenlandsk etterspørsel. Målt i volum falt eksporten av varer og tjenester 18 prosent fra første til andre kvartal. Motsatsen var et fall i industriproduksjonen i samme periode på 15 prosent.

I likhet med andre europeiske land var også den svenske aktivitetsbunnen i andre kvartal. Både industriproduksjon, antall utførte timeverk, bedriftstilliten og husholdningssentimentet bunnet ut i april, bilsalget måneden etter. Etter prisfall i våres, har også boligmarkedet stabilisert seg. Økonomien er nå på bedringens vei. Ifølge SCBs månedstall steg BNP 4,0 prosent fra mai til juni, og med ytterligere 3,2 prosent i juli. Indikatorene er imidlertid fortsatt under normalnivåer, og veksttakten vil ventelig dempes fremover. Vi anslår nå at et BNP-fall på 4,4 prosent i år avløses av en oppgang på om lag 2 prosent neste år.

Dette reflekteres i arbeidsmarkedstallene. Ifølge arbeidskraftundersøkelsen falt antall utførte timeverk med 7 prosent fra første til andre kvartal. Som figuren viser, falt sysselsettingen målt i personer vesentlig mindre. Det skyldes lønnstilskuddsordningen, som ga støtte til delvis permittering. I andre kvartal var nærmere en halv million personer, dvs. om lag hver tiende sysselsatte, omfattet av ordningen med korttidspermittering. Tilpasningen i arbeidsstokken medvirket også til at bedriftenes produktivitet knapt nok falt i andre kvartal, til tross for aktivitets- og etterspørselssvikten. Tiltakene har imidlertid ikke forhindret at ledigheten har steget, fra knapt 7 prosent i mars, til over 9 prosent i august. Her er neppe toppen nådd. Det fortsatt svake etterspørselsbidet medfører ifølge Konjunkturinstitutets konjunkturbarometer at bedriftenes ansettelsesplaner gjennomgående er på minussiden, dvs. at flere vil redusere enn øke bemanningen. Permitteringer vil bli omgjort til oppsigelser. Dette påvirkes også av at statsstøtten til korttidspermittering opphører ved årsskiftet.

Det svake arbeidsmarkedsbildet har dempet lønnsveksten. Lønnsforhandlingene som skulle avsluttes i mars, er utsatt til oktober. I april var tolvmånedersveksten i timelønningene 1,4 prosent. I motsetning til Norge, der kjerneinflasjonen har steget under pandemien, har prisveksten avtatt kraftig i Sverige. I august var svensk kjerneprisvekst, målt ved KPIF, nede i 0,7 prosent. Riksbanken anslår at prisveksten vil øke noe fremover, men likevel ende på 0,5 prosent som gjennomsnitt for 2020.

Riksbanken brukte fjoråret til å heve reporenten fra −0,5 til 0 prosent, og har unnlatt å senke den som respons på koronakrisen. I stedet har sentralbanken  tydd til andre virkemidler for å holde rentene nede og kredittkanalene åpne. Riksbanken har etablert en låneramme på SEK 500 mrd. til bankene slik at de kan øke sine lån til publikum. Av denne rammen er om lag en tredel utnyttet. Et tilsvarende beløp er avsatt til «kvantitative lettelser», dvs. kjøp av statsobligasjoner og kredittobligasjoner utstedt av bedrifter, kommuner og andre. Også her er vel en tredel av rammen utnyttet. Bankene har dessuten ubegrenset tilgang på likviditet fra sentralbanken, og Riksbanken har – som Norges Bank – gjort avtale med den amerikanske sentralbanken om tilførsel av dollarlikviditet.

På rentemøtet 22. september valgte Riksbanken, som ventet, å holde reporenten uendret på 0,0 prosent. Også rentebanen ble beholdt, til tross for at Riksbanken reduserte forventet BNP-fall i 2020 med et snaut prosentpoeng til -3,6 prosent. Betegnende nok venter ikke Riksbanken at økonomien vil være tilbake til førkrisetrenden innen utløpet av prognoseperioden (ut 2023), og varsler derfor behov for en lempelig penge- og finanspolitikk "i lang tid".

Som Norge har Sverige også brukt en relativt sterk finansiell stilling til å stimulere økonomien gjennom et større budsjettunderskudd. Mandag 21. september la regjeringen frem sin budsjettproposisjon for 2021. Her anslås at økonomien fortsatt vil være preget av overkapasitet (dvs. et negativt BNP-gap) i 2023. På bakgrunn av dette foreslås SEK 105 mrd. i tiltak for 2021, og ytterligere 85 mrd. for 2022. For 2021 anslås dette å gi 75 000 flere jobber. Likevel anslås det at en budsjettmessig stimulans på 3 prosent av BNP i 2020, etterfølges av en innstramning (i form av et redusert strukturelt underskudd) både i 2021 og 2022, tilsvarende henholdsvis 1½ og ¾ prosent av BNP. Budsjettimpulsen i 2020 favner støtte til korttidspermittering i bedriftene, lavere arbeidsgiveravgift, statlig erstatning for økte utgifter til sykelønn, samt husleie- og omstillingsstøtte. Samlet anslår regjeringen at et offentlig budsjettunderskudd på 5,5 prosent av BNP i år snus til et overskudd på 0,3 prosent av BNP i 2023, mens bruttogjeldsraten avtar med 3 prosentenheter til 39,5 prosent av BNP over samme tidsrom. Sammenliknet med andre industriland er dette svært lavt.

Den fremvoksende delen av verden merker også påkjenningene av koronapandemien – både i menneskelig og økonomisk forstand. Mens aktiviteten fortsatt å vokse i kjølvannet av finanskrisen for ti år siden, anslås BNP i de fremvoksende økonomiene å falle med nesten 3 prosent i år. Siden disse landenes andel av verdensøkonomien har økt betyr endringer i disse landene også mer enn for ti år siden. BRIC-landene – Brasil, Russland, India og Kina – står nå for 33 prosent av globalt BNP, mot 26 prosent for ti år siden.

En viktig forklaring på tilbakeslaget i de fremvoksende økonomiene er det anslåtte fallet på 5,3 prosent i Indias BNP i år. India er hardt rammet av koronaviruset, og er det enkeltlandet som opplever flest nye daglige smittetilfeller i verden. Det rammer aktiviteten, som i andre kvartal var hele 24 prosent lavere enn i samme periode ifjor, jf. figuren under. Som følge av kredittskvis etter en kollaps i skyggebankmarkedet var indisk økonomi allerede i en sårbar situasjon på vei inn i krisen.

På den annen side virker kinesisk økonomi å klare seg relativt godt. Etter et kraftig fall i første kvartal (da Kina stengte ned), tok aktiviteten seg opp i andre. Myndighetene har rettet sin innsats inn mot å stimulere produksjonssiden i økonomien. Status etter årets første to kvartaler er at produksjonen kun er 1,6 prosent lavere enn i første halvår 2019. Bakom ligger blant annet høy aktivitetsvekst i industri og bygg og anlegg, nesten 5 prosent år/år i andre kvartal. Parallelt har vareeksporten tiltatt de siste månedene. I perioden januar til og med august var verdien av vareeksporten kun om lag 2 prosent lavere sammenlignet med samme periode i fjor. Det betyr at eksportfallet i årets første måneder nå nesten er utlignet.

Også etterspørselssiden tyder på at det er bedriftene som driver oppsvinget: Investeringene står for det største vekstbidraget. Forbruket er derimot nesten 3  prosent lavere i første halvår enn i første halvår i fjor. Den svake etterspørselssiden og sterke produksjonsutviklingen er med på å skape en ubalansert økonomi. Det har i lengre tid vært et ønske om å rebalansere den kinesiske økonomien, dvs. å innrette økonomien mot mer innenlandsk etterspørsel i form av privat forbruk og legge mindre vekt på produksjon og eksport. En slik rebalansering vil gjøre kinesisk økonomi mer robust overfor eksterne sjokk, samt gi kinesiske borgere økt forbruk og velferd.

Det vil samtidig kunne redusere spenninger i global økonomi. Siden Kina i dag utgjør nesten 20 prosent av globalt BNP har kinesiske forhold stor betydning for verdensøkonomien for øvrig. Dette kommer til syne i form av globale ubalanser, dvs. at land har vedvarende over- eller underskudd på handelsbalansen. Kinas rolle som "verdens fabrikk" og stor eksportør av varer til resten av verden har sammenfalt med store overskudd i utenriksøkonomien. Disse ubalansene har vært en av grunnene til USAs handelskrig mot Kina. For Kinas del vil trolig overskuddet på driftsbalansen mot utlandet tilta som følge av koronakrisen, jf. figuren under. Mens eksporten har hatt frisk utvikling, har importen falt, blant annet grunnet færre kinesiske utenlandsreisende.

Som følge av at marsjfarten i global økonomi ventes å tilta til neste år anslår vi at også kinesisk økonomi vil vokse raskere enn trend. På noe lengre sikt ventes imidlertid vekstpotensialet i økonomien å avta videre. Det henger dels sammen med den naturlige vekstavmatningen som følge at Kina nærmer seg "fronten" både inntekst- og teknologimessig, dels at verden går i retning av mer proteksjonisme som vil kunne ramme den industritunge og eksportrettede kinesiske økonomien. Særlig har USA skjerpet både tone og tiltak mot Kina. Den siste tiden har amerikanerne innført sanksjoner mot Huawei og andre kinesiske teknologiselskaper. Sanksjonene innebærer at det er ulovlig for selskaper å selge teknologivarer som benytter amerikansk teknologi til Huawei. Det innebærer at selskapet er avskåret fra tilgangen til essensielle innsatsvarer (for eksempel halvledere og lignende databrikker) i produksjonen. USA vedtok også nylig å forby den kinesiske appen TikTok. Den siste tidens hendelser antyder at konflikten mellom verdens to største økonomier blant annet er i ferd med å utvikle seg til en kamp om teknologiherredømme. Utviklingen kan få store økonomiske konsekvenser. Globale verdikjeder flyttes og kortes ned og gjør produksjonen mindre effektiv. Usikkerhet om rammebetingelser – det være seg mulige sanksjoner eller endrede tollsatser – kan dempe investeringslysten.