Innhold

Politikken

Ti trekk for en bærekraftig fremtid

Mulighetene for ny jobb- og verdiskaping i fremtidens næringsliv er store. Samtidig har korona-pandemien ført til et sjokk uten sidestykke for næringslivet. Konsekvensene er fortsatt usikre for svært mange bedrifter og næringer. En historisk dramatisk situasjon for norsk arbeids- og næringsliv har flyttet fremtiden nærmere og gjort kortsiktige prioriteringer viktigere. 

Mulighetene ligger foran oss, men innfris kun dersom vi også sikrer et privat og mangfoldig eierskap i næringslivet som gir grunnlag for høy jobb- og verdiskaping.

Mulighetene ligger foran oss, men innfris kun dersom vi også sikrer et privat og mangfoldig eierskap i næringslivet som gir grunnlag for høy jobb- og verdiskaping. Vi må derfor sikre at sunne bedrifter ikke går overende som følge av krisen og at ikke sentrale kompetanseklynger blir borte. Vi må fremskynde offentlig etterspørsel som er utredet og klargjort, og stimulere til ny etterspørsel i privat sektor med målrettede satsinger. Vi må investere i humankapitalen og bygge kompetanse for fremtiden. Politikken må bygge på en markedsorientert, åpen og internasjonal økonomi, og sørge for at norske interesser ivaretas i EUs vekst strategi «European Green Deal» og andre satsingsområder, slik at vi er i posisjon når rammene for fremtidige markeder utvikles.

I en ekstraordinær situasjon som denne er det helt nødvendig at de offentlige utgiftene øker midlertidig for å motvirke konsekvensene av krisen. Koronakrisen øker presset på allerede hardt pressede offentlige finanser. Skal potensialet innfris, tåler ikke bedriftene at et enda høyere utgiftsnivå får feste seg. Vi bør innrette bruken av oljepenger på å styrke omstillingsevnen vår, blant annet gjennom å prioritere forskning, utdanning, infrastruktur og vekstfremmende skatteomlegginger. Målet må være at privat sektor utgjør en enda større del av norsk økonomi. Et lønnsomt privat næringsliv er en forutsetning for å finansiere velferdssamfunnet.

Veikartet for fremtidens næringsliv lanserer 10 trekk for Norge med dette som utgangspunkt. Politikken må sikre at vi bygger broen fra dagens krevende situasjon og til fremtiden. Om trekkene realiseres vil næringslivet bidra til at Norge også i fremtiden er et godt samfunn å leve i, der det finnes en jobb å gå til og utvikle seg i, og der vi tar vare på planeten vi bor på.

Politikken må sikre at vi bygger broen fra dagens krevende situasjon og til fremtiden.

De 10 trekkene (i uprioritert rekkefølge) er som følger:

1. Iverksette klimatiltak som virker raskt og øker konkurransekraften

Norske bedrifter skal være verdensledende i å utvikle og ta i bruk klimaløsninger. Det er en forutsetning for å innfri Norges klimaforpliktelse. Norge skal minst halvere utslippene av klimagasser innen 2030, og være et lavutslippssamfunn i 2050. Forpliktelsen skal gjennomføres i samarbeid med EU. En slik kraftig omstilling vil prege næringslivet, men vi er samtidig helt avhengige av bedriftenes bidrag og innsats for å lykkes.

Klimadugnaden vil gi muligheter for økt jobb- og verdiskaping, og disse må vi gripe. Alle bransjer har utarbeidet egne veikart som viser hvordan grønn konkurransekraft kan utvikles i omstillingen. Elektrifisering er det viktigste tiltaket for å redusere klimagassutslipp, og her har Norge store fortrinn.

Ambisjonene må følges opp med kraftfulle tiltak og virkemidler. Dette er den eneste måten å innfri klimamålene for 2030. Tiltakene må bygge opp under det næringslivet vi har, og gi insentiver til omstilling, ikke avvikling. Det er behov for en strategisk satsing på sektorer hvor Norge har fortrinn og har løsninger på klimaproblemet.

Tidlig bruk av ny teknologi gir raskere utslippsreduksjoner, men innebærer også kommersiell risiko i umodne markeder. Store ambisjoner med kort tidshorisont krever tett samarbeid med næringslivet, gode insentiver og tilgang på kapital og kompetanse. Norge bør prioritere tiltak som har betydning i global sammenheng, som gir økt jobb- og verdiskaping og konkurransekraft, og som er styrings- og kostnadseffektive. «Forurenser-betaler»-prinsippet og avgifter som priser CO2 -utslipp gir riktige insentiver, men utformingen må bygge på forutsigbarhet og ta hensyn til risikoen for karbon- og investeringslekkasje.

For å realisere lavutslippssamfunnet må vi også skape sirkulære verdikjeder og styrke bioøkonomien. Høsting og videreforedling av biologiske fornybare ressurser fra jord, skog og hav vil måtte øke betydelig. Tilsvarende må ressursene i langt større grad gjenbrukes til ny økonomisk aktivitet og sikre bærekraftig materialbruk og energieffektive løsninger. Norge er rikt på ressurser og har løsninger som verden vil etterspørre for å nå sine klimamål. Samtidig må politikken stimulere til teknologiutvikling og oppskalering.

Tilgang til ressursene blir avgjørende for å realisere ambisjonene. For olje- og gassindustrien handler det om forutsigbare og langsiktige rammebetingelser for leting, utvikling og produksjon på norsk sokkel, innenfor rammene av de klimaambisjonene både samfunnet og industrien har satt seg. Det samme gjelder for utvikling av biobaserte ressurser, videreutvikling av fornybarressursene, og tilrettelegging for mineralutvinning, på en slik måte at Norge ligger i front på klimaomstillingen.

Tett og aktivt samarbeid med EU blir særlig avgjørende for å videreutvikle Norge som energinasjon og gjennomføre energiomstillingen. Norge skal realisere klimaambisjonene i samarbeid med EU. Vi deltar i EUs kvotemarked, har sluttet oss til resten av EUs klimarammeverk, og skal nå også samarbeide om utslippskutt innen transport, bygg, landbruk og avfall. EU er et stort marked for Norge, ikke minst for norske energi- og teknologiløsninger.

NHOs forslag:

  • Fullskala CO2 -fangst og lagring (CCS) må realiseres så raskt som mulig med investeringsbeslutning i 2020, der både fangstprosjektene ved Norcem Brevik og Fortum Klemetsrud, -og transport- og lagringsprosjektet Northern Lights, blir realisert.
  • Investeringsbeslutning for CCS må følges opp med målrettet arbeid for å rekruttere kunder til CO2 -lageret i Nordsjøen, både nye norske og europeiske fangstanlegg. Norge må også engasjere seg internasjonalt for å etablere komplementære støtteordninger for CCS over landegrensene.
  • Nye industrielle satsinger på grønne elektriske verdikjeder må dyrkes frem, som havvind, batterier, grønn skipsfart, energisystemer og hydrogen (grønn og blå). Det handler om å utvikle og kommersialisere teknologi, å sette tydelige ambisjoner, å posisjonere norske bedrifter i sterkt voksende internasjonale markeder, og prioritere støtte- og insentivordninger som virker utløsende på nye prosjekter.
  • "Norge og europeisk grønn omstilling" bør etableres som et nytt prosjekt forankret på statsministernivå, som samordner innsatsen for påvirkning av og norsk deltakelse i European Green Deal. Arbeidet må baseres på tett dialog med næringslivet og munne ut i handlingsorienterte strategier som fremmer norske verdikjeder innen havvind og andre fornybarteknologier, CCS, batterier, hydrogen, grønn skipsfart, energisystemer og økt høsting og produksjon av sjømat samt fôringredienser.
  • For å fremme eksportrettet leverandørkjede for havvind, må det høstes videre erfaringer gjennom flere prekommersielle prosjekter. Fremtidige rammebetingelser for havvind må avklares i tett dialog med industrien og andre relevante næringsaktører.
  • Sette en klar ambisjon om å utvikle globale fornybaraktører som kan videreutvikle sterke posisjoner internasjonalt på tvers av fornybarteknologier.
  • Etablere en miljøavtale mellom næringslivet og staten med tilhørende CO2 -fond for næringslivets transporter (etter modell av NOx-fondet) for å sikre mobilisering og nødvendige utslippsreduksjoner. Miljøavtaler med CO2 -tiltaksfond bør også vurderes på andre områder, for eksempel innen offshore og landbasert industri.
  • Videreføre NOx-fondet og miljøavtalen om NOx for en ny periode. Et signal om dette bør komme raskt.
  • Etablere et Grønt landtransportprogram etter modell av Grønt skipsfartsprogram, for å bidra til utslippskutt i sektoren.
  • Gjennomgå rammebetingelsene for biodrivstoff med formål om å stimulere til produksjon av avansert bærekraftig biodrivstoff i Norge, og samtidig sikre at næringstransporten har tilgang til høyinnblandet bærekraftig biodrivstoff til en konkurransedyktig pris.
  • Stille miljøkrav i offentlige anskaffelser for å stimulere til et grønt skifte i næringslivet.
  • Utforme miljøavgifter og system for CO2 -prising som bygger på forutsigbarhet og vurderes ut fra risikoen for karbon- og investeringslekkasje. Det er viktig at restriktive tiltak er fundert i et omforent kunnskapsgrunnlag og at konsekvenser for næringslivet er utredet.
  • Utvikle et langsiktig og forutsigbart forvaltningsregime med god arealtilgang, rask saksbehandling og tett dialog med næringene, som er avgjørende for utvikling av naturressursene.
  • Skattesystemet for den fornybare vannkraften må endres for å legge til rette for modernisering og videreutvikling.
  • Ha stabile og forutsigbare skatteregler som sikrer at det er attraktivt å investere i norske naturressurser, men samtidig må vi utforme smarte reguleringer, krav, standarder og insentiver som styrker sirkulære verdikjeder.
  • Videreutvikle bionæringene og skape nye produkter, løsninger og tjenester med utgangspunkt i kvalitet, trygghet og bærekraft som tydelige konkurransefortrinn, både i hjemmemarkedet og for eksport.
  • Stimulere til bygging av nye verdikjeder og løsninger for bærekraftig biodrivstoff, økt mat- og fôrproduksjon, sirkulære- og biobaserte prosesser og materialer. Det krever en helhetlig tilnærming der det satses på verdikjeder som kobler ressursene på land og til havs.
  • Lage en nasjonal plan for elektrifisering og kraftbehov som dekker transport, olje- og gassinstallasjoner og andre sektorer, samt kraftkrevende industri. Planen må omfatte kraftforsyning, energieffektivisering og nett-infrastruktur, og ta hensyn til kraftutveksling med utlandet.
  • Delta i videreutviklingen av et europeisk kraftmarked, herunder bygge ut samfunnsøkonomisk lønnsomme mellomlandsforbindelser som NorthConnect.
  • Få på plass revidert konsesjonsprosess for vindkraftutbygging.
  • Gjennomføre samfunnsnyttig energieffektivisering i industri og eksisterende bygg for å frigjøre kraft som kan brukes på andre områder.

2. Realisere det digitale Norge

Digitalisering og bruk av ny teknologi påvirker hele næringslivet og samfunnet for øvrig. Med koronakrisen har digitaliseringen skutt ytterligere fart og effektiviseringspotensialet i teknologiske løsninger blitt tydeligere. Norge er et av verdens mest digitaliserte land med en høy digital kompetanse i befolkningen.

Norge har høstet store gevinster ved å satse på nisjer i verdensmarkedet. Det er i tilknytning til disse områdene vi har et kompetansemessig og teknologisk forsprang. Og det er her vi i første omgang vil ha størst mulighet til å styrke vår konkurranseposisjon ytterligere gjennom innovasjon, ny teknologi og økt bruk av data som ressurs.

Det er i skjæringspunktene mellom det nye og det eksisterende at det store potensialet ligger. Ingeniør- og IKT-kompetanse fra eksisterende bransjer må brukes i det grønne skiftet. Og det er viktig at både etablerte virksomheter og oppstart- og gründervirksomhet stimuleres til å være med i digitaliseringen av offentlig sektor og øvrig næringsliv. Offentlig sektor må bli en motor i næringsutviklingen fremover, og offentlige anskaffelser må fremme innovasjon slik at digitale og teknologiske prosjekter blir realisert, og på denne måten stimulere til privat næringsvirksomhet.

Data er en ny driver for produktivitet, arbeidsplasser og innovasjon i den digitaliserte økonomien som er i ferd med å vokse frem. Skal utviklingen kunne fortsette, må vi bygge en solid grunnmur.

Én forutsetning er at det etableres en digital infrastruktur som er dimensjonert til å møte næringslivets behov. For å forstå hva digital infrastruktur er og viktigheten av den, kan en sammenlikne den med betydningen veier, jernbaner og flyplasser har for den «fysiske» infrastrukturen i samfunnet vårt. Et annet nødvendig premiss er sikkerhet. Digitaliseringen gjør Norge og norske bedrifter mer sårbare for ondsinnede angrep. Det setter tilliten under press. Offentlig og privat sektor må samarbeide om cybersikkerhet og personvern, og det er behov for økt dybdekompetanse på dette feltet. Tilgang til nok og riktig kompetanse er en tredje forutsetning for at Norge kan posisjonere seg internasjonalt. Og en sterk kobling mellom forskning, innovasjon og kommersialisering er et fjerde eksempel på hva som må til for at den digitale økonomien skal vokse videre. 

NHOs forslag:

  • Vilkårene for høye investeringer i robust og sikker digital infrastruktur må opprettholdes. Utbyggingstempoet for 5G-nett må holdes oppe, og offentlig tilrettelegging må forsterke den kommersielle utbyggingen.
  • Bedrifter i hele Norge må sikres tilgang til robust bredbånd, og ordningen med bredbåndstilskudd der kommersiell utbygging ikke finner sted, må videreføres.
  • Det må bygges kunnskap og kompetanse på fagområder som omhandler data, digitalisering og teknologi, herunder cybersikkerhet. Dette må ivaretas i hele utdanningsløpet og på alle utdanningsnivåer, både som et tverrfaglig emne og som spisskompetanse. Det må også utvikles et bedre og mer relevant etter- og videreutdanningstilbud på feltet. Se egen omtale av kompetanse.
  • Det må etableres flere studieplasser innen realfag og teknologi, herunder IKT, og det må være enkelt å hente inn spesialister fra utlandet.
  • Spisskompetanse og tverrfaglighet må gå hånd i hånd. Spisskompetanse innen fire strategiske områder må prioriteres; kunstig intelligens, stordata, tingenes internett (IoT) og autonome systemer. Samtidig må dette ses i sammenheng med juridisk og samfunnsvitenskapelig kompetanse, kompetanse om kildekritikk, personvern, etikk, eierskap med mer.
  • Forskning på digitale teknologier må styrkes, og blant annet må forskningsinnsatsen på cybersikkerhet intensiveres.
  • Det bør etableres forskningssentre for næringsrettet digitalisering (FND-er) som dekker teknologiområdene kunstig intelligens, stordata, tingenes internett, og autonome systemer.
  • Det må være tett kobling mellom forskning og næringsliv, slik at man sikrer anvendbarhet, skalering og kommersialisering. Internasjonalt forskningssamarbeid er avgjørende, og Norge må delta i EU-programmet Digital Europe. Se egen omtale under om forsknings- og innovasjonssystemet.
  • Norge må ta aktiv del i EUs arbeid med å etablere felles europeiske dataområder (European Data Spaces) samt felles rammeverk for kunstig intelligens. Norge må for øvrig følge internasjonal lovgivning og avtaler innen data og sikkerhet. 
  • Offentlige data må være åpne og tilgjengelige på standardiserte formater slik at de kan brukes til næringsutvikling, effektivisering og forbedring av tjenester. Det må stimuleres til datadeling på tvers av bransjer og sektorer.
  • Det juridiske rammeverket for eierskap og deling av data i offentlig og privat sektor må ikke være til hinder for innovasjonspotensialet og konkurransekraften både for bedrift og samfunn.
  • Regulatoriske sandkasser må tas i bruk på flere områder slik at lovverket ikke hindrer eller forsinker digital innovasjon.
  • Tillit er en grunnstein i det norske samfunnet, med et arbeids- og næringsliv som inkluderer alle. Tillit forutsetter høy grad av sikkerhet og respekt for personvern, som igjen fordrer samarbeid mellom myndigheter og bedrifter om trusselvurderinger og sikkerhetsinformasjon.
  • Digital sårbarhet og cybertrusler må minimeres ved tett samhandling mellom offentlige myndigheter og næringslivet.
  • Det må utvikles verktøy, kjøreregler og sjekklister som er tilpasset SMB-ene, slik at de kan foreta en «enkel helsesjekk» av den digitale sikkerheten i bedriften.
  • Store offentlige, digitale prosjekter må føre til innovasjon og næringsutvikling gjennom bruk av markedet i stedet for egenutvikling. Slik kan offentlig sektor fungere som motor for næringsutvikling.
  • Egne målrettede tiltak i SMB-segmentet bør vurderes for å sikre at disse bedriftene drar nytte av dataøkonomien, eksempelvis tilgang på verdifulle datasett og datainfrastruktur. 

3. Øke internasjonal markedsadgang, styrke EØS og bygge flere sterke eksportnæringer

Geopolitiske spenninger og handelskrig har de siste årene økt usikkerheten og gjort hverdagen mer uforutsigbar for bedriftene. Dette hemmer handel og investeringer. Mer proteksjonisme og mindre handel vil for Norge bety lavere vekst og mindre inntekter. En slik utvikling gjør EU viktigere enn noen gang.

Mesteparten av norsk eksport går til Europa. Norges vei ut av koronakrisen vil derfor avhenge av utviklingen i Europa. Gjennom EØS-avtalen deltar Norge i EUs indre marked, men uten fullt EU-medlemskap er Norge mer sårbar for press fra stormaktene. EU står frem som den viktigste forsvarer av demokrati og regelbasert og forpliktende internasjonalt samarbeid, herunder handelssamarbeid. Gitt den nye sikkerhetspolitiske situasjonen og et nytt geopolitisk bilde, ville Norge stått enda sterkere rustet som EU-medlem i 2030.

EØS-avtalen må forvaltes med sikte på at avtalen skal være Norges tilknytning til EU i overskuelig fremtid. Det er særlig viktig for norsk næringsliv at norske interesser ivaretas effektivt mens de politiske prosessene i EU pågår, og at vi deretter sikrer rask innføring av EØS-reglene i norsk lovgivning.

Norge har høstet store gevinster som følge av internasjonal handel. Handel har økt verdien av våre ressurser og gjort oss rikere. Åpne markeder har blant annet ført til spesialisering og sterkere internasjonal konkurranse, til fordel for bedrifter og forbrukere, som kjøpere av varer og tjenester. Velstandsøkningen er omsatt i økt etterspørsel og aktivitet også i de næringene som ikke selv handler med andre land.

Utvinning av olje og gass har vært den viktigste bidragsyteren til økningen i Norges eksportinntekter. I tillegg har Norge utviklet en lang rekke andre viktige eksportnæringer, herunder sjømatnæringen, prosessindustrien, sjøfart, finansnæringen og reiseliv.

Eksport fra norske bedrifter legger grunnlag for flere enn 600 000 arbeidsplasser i Norge.[1]  En tredel av sysselsettingen knyttet til eksport er i små og mellomstore bedrifter.[2]

Nå opplever bedriftene økt uforutsigbarhet og proteksjonisme, og Verdens handelsorganisasjon (WTO) er i krise. Det er grunn til å frykte at pandemien vil forsterke denne utviklingen. Da blir det enda viktigere å verne om de avtalene vi har, og samtidig sikre nye frihandelsavtaler.

For å sikre balanse i utenriksøkonomien over tid, må den ventede nedgangen i olje- og gasseksporten etter hvert erstattes av annen eksport. Fratrukket statens innskudd i oljefondet hadde Norge i fjor et underskudd på driftsbalansen på 112 milliarder kroner. For å tette dette gapet innen 2030 må det satses sterkere på å utvikle andre eksportnæringer.

Der våre naboland satser systematisk på å hjelpe sine bedrifter ut i verden, henger Norge etter med et virkemiddelapparat som er fragmentert og lite eksportrettet. NHO etterlyser en nysatsing på eksport med tydeligere prioriteringer og kobling av norske bedrifter og markeder ute.

De største nye eksportmulighetene finnes gjerne på områder hvor Norge allerede har en sterk posisjon. Der finner en verdensledende bedrifter, konkurransedyktige leverandørnettverk, forskningsmiljøer, kompetente investorer, samhandlingsarenaer og oppstartmiljøer. Mulighetene for å lykkes internasjonalt er større når en er en del av et økosystem av bedrifter, kunnskapsaktører og investorer som gjennom samspill har utviklet konkurranseevnen.

For å lykkes må hjemmemarkedet i Europa utnyttes bedre, og man må søke å vinne markedsandeler i nye markeder. En ny norsk eksportsatsing må hjelpe bedriftene til å styrke markedsorientering, kommersialisering, skalering og eksport- Det krever særskilt innsats for å bygge nye eksportnæringer. Samtidig må det legges til rette for at eksisterende eksportnæringer, og næringer som tradisjonelt har konsentrert seg om hjemmemarkedet, også kan øke eksporten av varer og tjenester.

[1] NHO (2019) Handel legger grunnlag for tusenvis av arbeidsplasser landet over. Hentet 15. juni fra https://www.nho.no/arskonferansen-2019/artikkelarkiv/handel-legger-grunnlag-for-tusenvis-av-arbeidsplasser-landet-over/  

[2] SSB (2017) Flere enn eksportørene avhengige av eksportmarkedene. Hentet 15. juni fra https://www.ssb.no/utenriksokonomi/artikler-og-publikasjoner/flere-enn-eksportorene-avhengige-av-eksportmarkedene

NHOs forslag:

  • EØS-avtalen må styrkes, og Norge må knytte seg tettest mulig opp til EU. Avtalens muligheter må utnyttes til å påvirke EUs politikk mer systematisk, særlig utviklingen av det indre marked.
  • Norske myndigheter må søke en mer aktiv deltakelse i EUs politikkprosesser, og en mer aktiv tilstedeværelse i Brussel og i de europeiske hovedstedene, i tett dialog med næringslivet.
  • Norge må bidra til at institusjonene i EØS-avtalen er utrustet for å sikre at avtalen videreutvikles, og vise lojalitet til de avgjørelsene som tas av EFTAs overvåkningsorgan og EFTA-domstolen som håndhevere av EØS-regelverket.
  • Norsk deltakelse i European Green Deal må samordnes i et nytt prosjekt «Norge og europeisk grønn omstilling».
  • Norsk deltakelse i internasjonalt forsknings- og innovasjonssamarbeid må styrkes, herunder Horisont Europa, Digital Europe, Erasmus+, EUs romprogrammer, COSME og Det europeiske fondet for forsvarsforskning.
  • Økt nordisk samarbeid gjennom målrettede industrielle satsinger i partnerskap med offentlige og private aktører, hvor NHO tar initiativ sammen med nordiske søsterorganisasjoner.
  • Norge bør etablere en task-force for å fremme en åpen verdenshandel, og vi bør ta en lederrolle i arbeidet med å styrke WTO og gjenetablere en effektiv tvisteløsningsmekanisme.
  • Fremforhandle handels- og investeringsavtaler med store og voksende handelspartnere, herunder en omfattende samarbeidsavtale med Storbritannia, og en avtale med Kina for å sikre økt markedsadgang for norske bedrifter.
  • Norge må inngå avtaler med land som EU har eller forhandler avtaler med, for å sikre norske bedrifter samme markedsadgang som konkurrentene i Europa.
  • Etablere en ny offensiv eksportstrategi med konkrete mål og operasjonelle tiltak, og med øremerkede bevilgninger til oppfølging etter modell fra Sverige.
  • Kraftig styrking av det eksportrettede virkemiddelapparatet som kan hjelpe norske bedrifter med eksportpotensial til å lykkes ute.
  • Opprette et eksportsenter i tett samarbeid med næringslivet som sikrer at strategiske eksportsatsinger utvikles sammen med bedriftene og med koordinert satsing av myndighetene.
  • Det er behov for målrettede programmer og ordninger rettet mot eksportorienterte bransjer som tilbyr finansiell risikoavlastning, markedsinnsikt og konkrete eksport- og profileringstiltak.
  • Virkemiddelapparatet må stimulere langsiktige utenlandske investeringer i Norge som bringer kapital og kunnskap.
  • Eksportfinansieringsordningen må utvides, både med tanke på bedriftsstørrelse og næringsområder.
  • Gjøre handel, næringsutvikling og privat sektor til et prioritert område i utviklingspolitikken. Ordningen med strategisk partnerskap med næringslivet må styrkes.

4. Styrke det private eierskapet

Norges høye velferdsnivå skyldes effektiv utnyttelse av de ressurser vi rår over. Vårt høye lønnsnivå avspeiler effektiv organisering, høy kompetanse, høyt teknologiinnhold og relativt sett mye og effektiv realkapital bak hver arbeider i gjennomsnitt. I fjor var den anslåtte verdien av all realkapital i Norge 11 734 milliarder kroner[1], dvs. litt mer enn verdien av oljefondet.

For å vedlikeholde og utvikle realkapitalen kreves investeringer. I fjor ble det investert for 927 milliarder kroner (tilsvarende 26 prosent av BNP), hvorav en drøy tredel i fastlandsbedriftene, resten nokså jevnt fordelt på olje, bolig og offentlig.[2]

Investeringer krever kapital. Et velfungerende kapitalmarked, med tilstrekkelig og riktig priset kapital, er avgjørende for å finansiere den veksten og de omstillingene norsk økonomi står overfor. Samtidig må det være attraktivt å plassere penger i Norge og i norske bedrifter. Sistnevnte handler om gode og forutsigbare rammevilkår, herunder konkurransedyktige og stabile skatteregler.

Det norske kapitalmarkedet har relativt sett større innslag av statlig og utenlandsk eierskap, og større innslag av bankfinansiering enn i mange sammenliknbare land. Det statlige innslaget har historiske årsaker, men er politisk bekreftet siden. Norge er netto kapitaleksportør (gjennom oljefondet), men privat sektor er netto importør av kapital. I seg selv er ikke dette problematisk, snarere tyder det på at utlendinger finner Norge attraktivt å investere i.

Kapitaltilgangsutvalget[3] konkluderte med at det norske kapitalmarkedet «i hovedsak» var velfungerende, og at forventet lønnsomme prosjekter «stort sett får nok, og rett finansiering». Utvalget pekte likevel på noen utfordringer, så som begrenset tilgang på «risikobærende kompetent kapital» og krevende egenkapitaltilgang til bedrifter med behov opp mot 20 millioner kroner. I kort: Risikokapital til de mindre bedriftene.

Norsk næringsliv domineres av små og mellomstore bedrifter. For disse er børsnotering og/eller obligasjonsfinansiering for kostbart. Banklån krever sikkerhet. I en oppstarts- eller omstillingsfase der ny teknologi skal utvikles, prøves ut og kommersialiseres kreves derfor egenkapital og risikovilje.

Viljen til å putte penger i risikofylte prosjekter drives i stor grad av lysten til å skape noe, og å omsette en idé til bedrift og arbeidsplasser. Men det må også lønne seg å ta sjanser. Mange satsinger feiler. Risikoen ved å satse penger på en ennå uprøvd idé er større enn å sette penger i banken. Da må også den forventede avkastningen være større.

Investorer har økende bevissthet om bærekraftige investeringer. Dels har dette et rent finansielt utgangspunkt. Klimautfordringen medfører både fysisk risiko grunnet klimaendringer, og overgangsrisiko som følge av overgang til et lavutslippssamfunn. Begge deler vil kunne endre bedrifters driftsgrunnlag og inntekter, og dermed deres verdsetting. I tillegg til den finansielle betydningen følger investorer i økende grad opp selskaper på miljø, sosiale forhold og god styring (ESG).  

Tilgang på nok risikokapital er primært et privat ansvar. Fellesskapets hovedoppgave er derfor i første rekke å sørge for at kapitalmarkedet fungerer godt og bidra til rammevilkår som gjør det attraktivt å investere i Norge. Det er derfor viktig at finansnæringen gis rammevilkår som gjør den i stand til å sikre omstillingsevnen i hele næringslivet. I tillegg bør fellesskapet trå til der det oppstår ulike former for markedssvikt. Dette kan eksempelvis være tilrettelegging for folkefinansiering, såkornkapital for særlig risikable prosjekter der veien fra idé til marked er lang, samt kompetent kapital som kan bidra til kommersialisering og skalering.

[1] SSB (2020) Nasjonalregnskap. Hentet 16. juni fra https://www.ssb.no/knr

[2] SSB (2020) Nasjonalregnskap. Hentet 16. juni fra https://www.ssb.no/knr

[3] NOU 2018: 5 (2018) Kapital i omstillingens tid. Næringslivets tilgang til kapital. Hentet 30. juli fra https://www.regjeringen.no/contentassets/62f6dd4e0274432da6475e53f4b14d44/no/pdfs/nou201820180005000dddpdfs.pdf 

NHOs forslag:

  • Formuesskatten på arbeidende kapital gir dårligere tilgang på norsk egenkapital og må avvikles. De resterende eiendelene i formuesskatten bør verdsettes likt. Økt beskatning av primærbolig og fritidseiendom vil vri mer av sparingen mot bedrifter og arbeidsplasser.
  • Statlige investeringsvirkemidler som har til hensikt å mobilisere privat kapital, bør anvendes i større grad enn i dag, og kan gjøre behovet for ulike former for tilskudd mindre. Dette kan bl.a. særlig være relevant inn mot oppstartsselskaper. For eksempel er Investinor et virkemiddel som kan utnyttes mer i så måte, gjennom sine investeringsverktøy, både i presåkorn-, såkorn- og venturesegmentet.
  • Det statlige eierskapet bør ikke økes, og på sikt reduseres.
  • Regelverket for banker, livselskaper og pensjonskasser tjener flere formål, men må også utformes med øye for hvordan de påvirker tilgangen på risikokapital.
  • Regler for folkefinansiering («crowdfunding») må gjennomgås.
  • Rapportering av klimarisiko har blitt viktig for å utløse kapital. EUs regelverk på området vil påvirke norsk næringsliv. Norge må derfor arbeide for at EUs taksonomi og rapporteringskrav skiller mellom mer enn grønt/ikke grønt, hensyntar behovet for overgangsløsninger og at krav ses i sammenheng med bedriftens størrelse og virksomhet.

5. Akselerere innovasjons- og omstillingstakten

Forskning og innovasjon (FoI) er en viktig nøkkel til fremtidig konkurransekraft og bærekraftig omstilling. Næringslivet har en sentral rolle i å drive dette frem. Samtidig skal virkemiddelapparatet stimulere til FoI-aktivitet og avlaste næringslivet for risiko, slik at bedriftene kan tørre å gå inn i store og ressurskrevende prosjekter som er avgjørende for omstilling og jobb- og verdiskaping. Virkemiddelapparatet har også en særlig viktig rolle for å opprettholde FoI-aktiviteten i økonomiske nedgangstider. Norges innovasjons- og omstillingsevne må økes. NHOs ambisjon er at Norge innen 2030 klassifiseres som innovasjonsleder i European Innovation Scoreboard.[1] Det innebærer at scoren på hovedindikatoren må være 20 prosent høyere enn EU-snittet. I 2019 scoret Norge 17 prosent over snittet.

FoI-systemet må i større grad enn i dag rettes mot store samfunnsutfordringer og målrettede samfunnsoppdrag (missions). Systemet må stimulere til ønsket næringsutvikling, og ressursene må prioritere strategiske områder der vi har fortrinn og muligheter. Ulike ordninger i virkemiddelapparatet må samlet støtte opp om hele verdikjeder, og kjeden fra forskning og oppstart til kommersialisering og eksport.

Mange norske bedrifter konkurrerer i den internasjonale fronten på sitt område, og målet er at flere blir med i dette verdensmesterskapet. Norges deltakelse i internasjonalt forskningssamarbeid gir oss en unik tilgang til utstyr og fasiliteter, kompetanse og kompetente samarbeidspartnere. Dette bidrar til kompetansedeling og -spredning, og vi får tilgang til markeder og andre kapitalbaser som ellers ville vært utilgjengelige for oss.

Det er behov for både grunnforskning og anvendt forskning for å holde tritt med den internasjonale forskningsfronten. I fremtidens FoI-satsinger er likevel skillet mellom grunnforskning og anvendt forskning mindre relevant, da all forskning har grunnlag for anvendelse, også grunnforskningene. Og den nysgjerrighetsdrevne forskningen gir ofte de mest radikale gjennombruddene. Dette kan gi helt nye muligheter for anvendelse og fremtidig verdiskaping og samfunnsendring. Vi må skape et system med kort vei fra forskningsgjennombrudd til kommersialisering. Det vil kreve tett samhandling mellom forskning og næringsliv, større vilje til risiko og mer fleksibilitet i tildelinger og programmer.

 

NHOs forslag:

  • Den offentlige investeringen i FoI må trappes opp slik at den tilsvarer 1,3 prosent av BNP innen 2030.
  • All forskning har grunnlag for anvendelse. Dette gjelder også grunnforskningen, og det er ofte her de radikale innovasjonene kommer. Å skille mellom grunnforskning og anvendt forskning er derfor mindre relevant, og midlene som kanaliseres via virkemiddelapparatet bør forvaltes på en måte som gjenspeiler dette
  • Samarbeid mellom akademia og næringsliv må stimuleres og belønnes i det næringsrettede virkemiddelapparatet. Samarbeid må etableres så tidlig som mulig i prosjekter.
  • Det er behov for langsiktige samarbeidsarenaer for næringsliv og akademia. Klyngeprogrammet, Innovasjonsprosjekt i næringslivet (IPN) og liknende arenaer må styrkes.
  • Forskningsinstitusjoner må måles på forskningssamarbeid med næringslivet.
  • Norsk deltakelse i internasjonalt FoI-samarbeid er avgjørende for vår konkurranseevne. Norge bør som et minimum delta i Horisont Europa, Erasmus+, Digital Europe, EUs programmer for romvirksomhet, COSME og Det europeiske fondet for forsvarsforskning (EDF).
  • Tilskuddsordninger, låne- og garantiordninger, og rådgivningstjenester må virke sammen på en hensiktsmessig og ubyråkratisk måte. Det er kritisk viktig å sikre nok risikovillig kapital i alle ledd.
  • FoI-systemet må være sømløst, enkelt og brukernært for å sikre effektivitet og hindre at brukerne sløser tid og ressurser.
  • Det bør etableres én inngang til virkemiddelapparatet i form av en digital portal som gir tilgang og oversikt over aktører og enkeltordninger. Søknads- og rapporteringsprosedyrer bør forenkles og samordnes der det er mulig.
  • Bedriftenes tilgang til ordninger bør forenkles ved at virkemiddelaktører går sammen om å forvalte «pakker» av ordninger, slik man har gjort i Pilot-E.
  • Basisbevilgningene til instituttsektoren må styrkes slik at instituttene i enda sterkere grad kan være en FoI-partner for bedriftene.
  • Bevilgningen til forskningsinstituttene må økes ekstraordinært i kjølvannet av korona-krisen for å opprettholde forskningsprosjekter i samarbeid mellom næringsliv og akademia.
  • Tildelingskriteriene for støtte fra virkemiddelapparatet bør vektlegge at prosjektene har en tydelig forretningsplan fra dag én. Midlene bør i større grad enn i dag utløses etter bestemte milepæler i prosjektenes fremdriftsplaner, etter modell av Pilot-E.
  • Regionale midler som tildeles som en del av det næringsrettede virkemiddelapparatet må underbygge nasjonale satsinger og prioriteringer. Helheten må ivaretas på nasjonalt nivå, selv om midlene skal anvendes i en regional kontekst.

6. Tette kompetansegapet

Humankapitalen i samfunnet er summen av vår felles arbeidsinnsats, og utgjør fire femdeler av nasjonalformuen. En god forvaltning av arbeidskraften er derfor helt avgjørende for å sikre et bærekraftig arbeidsliv og en bærekraftig verdiskaping for fremtiden. I møtet med demografiske endringer, ny teknologi og overgangen til lavutslippssamfunnet må vi satse på kompetanse for å skape et arbeidsliv hvor folk og bedrifter lykkes.  

Ulike fremskrivingsanalyser viser at kompetansegapet i arbeidslivet vil øke på flere områder fremover, for eksempel i bransjer som etterspør fagarbeidere.[1] I tillegg ventes det at konkurransen om den formelle kompetansen vil bli hardere. Før koronakrisen viste NHOs Kompetansebarometer at seks av ti NHO-bedrifter manglet relevant kompetanse.[2] Konsekvensen er at bedriftene har redusert aktiviteten sin og tapt kunder eller markedsandeler. Kompetansegapet må tettes og andelen NHO-bedrifter som melder om udekket kompetansebehov bør minst halveres innen 2030.

Fremtidens arbeidsliv vil kreve en målrettet satsing på livslang læring. Økt tilrettelegging for kompetanseheving i arbeidslivet vil gi oss den omstillingskraften vi trenger, så vi kan utnytte arbeidsstyrken mer effektivt og motarbeide utenforskap. Vi må også legge til rette for økt mobilitet gjennom hele yrkesløpet. Livslang læring innebærer i praksis å se helhetlig på den enkeltes utdanningsløp og yrkeskarriere. Lære er noe vi skal gjøre hele livet, enten vi studerer eller er i arbeid.

For å sikre arbeidslivets tilgang til kompetanse, må vi stille krav om et fleksibelt etter- og videreutdanningstilbud (EVU) som henger sammen med det øvrige utdanningssystemet. Arbeidslivsrelevans og kvalitet må gå som en rød tråd fra grunnskole og høyere utdanning til EVU.

Det er en kompleks utfordring å sikre at vi har den kompetansen vi trenger for fremtidig jobb- og verdiskaping. Kort sagt handler det om samspillet mellom utdanningsinstitusjonenes tilbud, unges utdannings- og karrierevalg, voksnes mulighet til å kombinere arbeid og kompetanseheving, og arbeidslivets behov for kontinuerlig tilgang til oppdatert kompetanse.

[1] Cappelen m.fl. (2018)Framskrivinger av arbeidsstyrken og sysselsettingen etter utdanning mot 2035, Rapporter 2018/36. Hentet 30. juli fra https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/artikler-og-publikasjoner/framskrivinger-av-arbeidsstyrken-og-sysselsettingen-etter-utdanning-mot-2035. Samfunnsøkonomisk analyse (2019) Endringer i kompetansesammensetninger i arbeidslivet mot 2040. Rapport 31-2019. Hentet 30. juli fra https://www.nho.no/contentassets/288bfaec574845048d99327fbf48f4ec/r31-2019-endringer-arbeidslivets-kompetansesammensetning-mot-2040-002-endelig-rapport.pdf

[2] NIFU (2019) NHOs Kompetansebarometer 2019. Hentet 30. juli fra https://www.nho.no/siteassets/analyse/nhos-kompetansebarometer-2019_nifurapport2019.pdf

NHOs forslag:

  • Livslang læring må inngå i grunnoppdraget til utdanningssektoren. Fagskolene, høgskolene og universitetene må tilpasse eksisterende tilbud for EVU, og nye tilbud må etableres.
  • EVU-tilbud bør være digitalt og tilbys i korte moduler på alle utdanningsnivåer. Tilbudet bør ha en tematisk bredde med særlig vekt på digitalisering og bruk av ny teknologi, innovasjon og verdiskaping, endringsledelse, bærekraft, datasikkerhet og dataanalyse.
  • Utdanningsinstitusjonene må måles på EVU-aktivitet, og EVU bør vurderes innlemmet i resultat- og finansieringssystemet.
  • Trepartssamarbeidet må brukes aktivt til å utvikle et relevant og fleksibelt system for livslang læring.
  • Etablerte bransjeprogrammer må videreføres og suppleres med nye programmer etter behov.
  • Universiteter og høgskoler må i større grad måles på samarbeid med arbeidslivet, for å sikre relevant og oppdatert emneinnhold i studieprogram og fagområder.
  • Det bør etableres et tilskudd til bedriftene som har praksisstudenter, samt etablering av «praksiskontorer» som tilrettelegger for flere praksisplasser i bedriftene.
  • Det må legges vekt på nyskaping og entreprenørskap og samarbeids- og endringskompetanse (21st Century Skills) i hele utdanningsløpet.
  • Y-nemndene må få reell påvirkningskraft i videregående opplæring, og det bør utvikles behovskart i hvert fylke.
  • Fylkeskommunene må måles på andelen som får læreplass etter at opplæringen i skole er ferdig.
  • Fullføringsgraden i fag- og yrkesopplæringen må økes gjennom tidlig innsats, tilgang på læreplasser og bedre kommunikasjon om ordningene som finnes innenfor fagopplæringen.
  • Utstyrssituasjonen i videregående skole må styrkes gjennom en opptrappingsplan. En ny gaveforsterkningsordning må innføres for yrkesfagene slik at gaver fra bedrifter kan bidra til et løft for investeringer i utstyr.
  • Lærlingtilskuddet til bedriftene må tilsvare kostnadene for opplæring i skole. KOSTRA-tallene må ligge til grunn for tilskuddssatsene.
  • Karriereveiledning bør lovfestes og finansieres utenom rammebevilgningen til fylkeskommunene for å sikre et likeverdig tilbud i hele landet. Tilbudet bør kvalitetssikres gjennom statlig styring av innholdet.

7. Sikre bærekraftige statsfinanser

Statsfinansene må være bærekraftige, slik at velferdsambisjonene kan opprettholdes over tid. Dette har både en politisk og en økonomisk side. Den politiske er å sikre at fordelingen av ytelser og byrder over generasjonene er rettferdig. Den økonomiske er å unngå store, brå og uforutsigbare skift i skattebyrden som kan skade verdiskapingen og velferdsgrunnlaget.

Norske statsfinanser er ikke bærekraftige. Våre anslag tyder på at statsbudsjettet står overfor et økende gap mellom utgifter og inntekter i årene som kommer. Aldringen vil medføre økte utgifter til pensjon, helse og omsorg. Samtidig vil lavere oljeinntekter og lavere fastlandsvekst senke veksten i budsjettinntektene. Koronakrisen har økt det fremtidige inndekningsbehovet ytterligere. Det er fem mulige svar på dette: Tappe oljefondet, øke skattene, kutte offentlige utgifter, effektivisere offentlig sektor, eller øke verdiskapingen og dermed skattegrunnlaget.

Veikartets hovedtema er hvordan verdiskapingen skal kunne økes. Effektivisering av offentlig sektor er også nødvendig, slik det er beskrevet nedenfor. Å vrake en regel om å kun bruke realavkastningen av oljefondet til fordel for å tappe av fondet er ikke bærekraftig, ettersom det vil stille senere generasjoner overfor en større netto skattebyrde. Snarere kan det argumenteres for at handlingsregelen burde utformes slik at uttaket tilsvarte en fast andel av verdiskapingen, og bidraget fra fondet til velferden var det samme over tid.

Norge har allerede et høyt skattetrykk sammenliknet med andre land. Dette henger tett sammen med vårt høye ambisjonsnivå for det offentlige velferdstilbudet. De fleste skatter og avgifter medfører et effektivitetstap. Dette tapet er større, jo høyere skattenivået er. I tillegg utfordres selve skattegrunnlaget av globalisering og digitalisering. Ytterligere skatteøkninger kan derfor føre til redusert verdiskaping. Av den grunn bør det samlede skattetrykket reduseres. Norsk skattenivå må være konkurransedyktig i internasjonal sammenheng

For et gitt skattenivå er det viktig at skattesystemet innrettes så effektivt som mulig, slik at kostnadene ved skattlegging holdes nede. Skatter og avgifter bør i utgangspunktet ilegges der de gir minst vridninger, det vil si endringer i adferd og aktivitet, med unntak for ønskede vridninger, som for eksempel veiprising.

Budsjettets utgifter må tilpasses inntektene. Effektivisering vil få mer ut av de samme ressursene. Der det ikke strekker til, må utgiftene kuttes. Den beste måten å få det til på er å styrke arbeidslinja. Flere i jobb gir høyere verdiskaping og lavere trygdeutgifter. Tiltak som har lavere samfunnsmessig nytte bør ikke prioriteres. I tillegg må det fremover grundig vurderes om fellesskapets ambisjoner for velferdsordningenes omfang og ytelsesnivåer vil kunne stå seg i møtet med et økende inndekningsbehov.

 

NHOs forslag:

  • Statsfinansene må være bærekraftige, slik at store og brå omlegginger på budsjettets inntekts- eller utgiftsside unngås.
  • Skattetrykket må senkes. Målt som andel av Fastlands-BNP skal summen av skatter og avgifter (uten petroleumsskattene) ikke overstige 40 prosent i 2030.
  • Skattegrunnlagene bør være brede og reflektere økonomiske realiteter. Satsene bør være lavest mulig. Fiskale skatter og avgifter bør være mest mulig generelle, med få unntak. Skattemessig ulikebehandling av formuesaktiva må opphøre.
  • Skattesystemet bør være enkelt, oversiktlig og så stabilt og forutsigbart som mulig.
  • Økende globalisering og digitalisering tilsier at de aller mest mobile og påvirkelige skattegrunnlagene bør vektlegges mindre.
  • Ambisjonene på budsjettets utgiftsside må tilpasses inntektene.
  • Tiltak med høy samfunnsmessig nytte må prioriteres.

8. Effektivisere offentlig sektor og bruke innkjøp til å utvikle marked og styrke bedriftene

Det offentlige leverer tjenester som bedriftene trenger, og er samtidig regulator, myndighetsutøver og et kontaktpunkt i mange sammenhenger. Dette påvirker bedriftenes muligheter til å skape verdier og arbeidsplasser.

For bedrifter og leverandører utgjør det offentlige et viktig marked. Offentlig sektor er også tjenesteprodusent, og bedriftenes konkurrent både i sluttbrukermarkedet og i kampen om innsatsfaktorer, inkludert arbeidstakere. Måten offentlig sektor håndterer disse ulike rollene på, vil påvirke landets samlede produktivitet og næringslivets innovasjons- og konkurranseevne.

Norge anno 2020 har et av de største offentlige avtrykkene i økonomien av alle industriland. Offentlig etterspørsel – forbruk og investeringer – har aldri utgjort en større del av verdiskapingen enn nå. Norsk offentlig sektor har også mer egenproduksjon, og lavere kjøp fra privat sektor, enn de fleste andre industriland. Om lag hver tredje sysselsatt jobber i det offentlige, og ved utgangen av krisen vi nå er inne i kan denne andelen ha økt ytterligere.[1]  

Krisen fristiller arbeidskraft i privat sektor, men ikke i det offentlige. Etter krisen er det fare for at offentlig sektor vil være enda større og enda mer dominerende. Før krisen inntraff, var statsfinansene allerede under press, som følge av aldring i befolkningen og utsikter til lavere oljeinntekter i årene fremover. Koronakrisen øker presset på offentlige finanser ytterligere.

I denne ekstraordinære situasjonen er det helt nødvendig at de offentlige utgiftene øker midlertidig for å motvirke konsekvensene av krisen. Det må ikke feste seg. Derfor vil det fremover bli nødvendig å se nøye på både hvilke oppgaver fellesskapet skal ta ansvar for, og hvordan disse oppgavene løses. Offentlig tjenesteproduksjon må effektiviseres blant annet gjennom bruk av ny teknologi. Målet må være at privat sektor utgjør en større del av norsk økonomi i årene som kommer. NHOs ambisjon er at er at privat sektors andel av timeverkene øker fra 70 til 72 prosent.

Målet er mer ambisiøst enn det kan virke: Eldrebølgen medfører at etterspørsel og produksjon vil vris mot offentlig sektor, ettersom den er hovedleverandør av disse tjenestene i dag.

Et lønnsomt privat næringsliv er en forutsetning for å finansiere velferdssamfunnet. På flere områder har det offentlige mulighet til å styrke jobb- og verdiskaping i privat sektor.

[1] NHO (2020) Økonomisk overblikk 1/2020, s. 27. Hentet 31. juli fra https://www.nho.no/siteassets/publikasjoner/kvartdalsrapporter/nho_okonomisk_overblikk_1_2020.pdf  og OECD (2019) Government at a Glance 2019. Hentet 31. juli fra https://www.oecd-ilibrary.org/sites/8ccf5c38-en/index.html?itemId=/content/publication/8ccf5c38-en

NHOs forslag:

  • Gå kritisk gjennom alle tjenester og ytelser som det offentlige tilbyr og finansierer på vegne av fellesskapet, med formål om å sikre bærekraftige statsfinanser.
  • Utvikle en konkret plan for økt produktivitet i offentlig tjenesteproduksjon, med mål om å effektivisere arbeidskraftbehovet i de mest arbeidsintensive tjenestesektorene.
  • Ta aktivt i bruk konkurranseutsetting og andre samarbeidsformer mellom offentlig tjenesteproduksjon og private tilbydere for å utvikle bedre og mer effektive tjenester. Oppgaver av teknisk karakter og ulike støttetjenester bør som hovedregel konkurranseutsettes. Konkurranse vil også drive innovasjon og tjenesteutvikling innenfor tjenesteområder i vekst, som helse og omsorg.
  • Gjennomfør reformer som gir mer effektiv ressursbruk, for eksempel bruke Nye veier som mal for gjennomføring av reformer på andre områder som Nye Baner.
  • Gjennomføre en digitaliseringsreform av offentlig sektor med tydelig gevinstrealisering.
  • Fullfør kommunereformen og andre strukturreformer i det offentlige med tydelige gevinstrealisering.
  • Det offentlige utgjør et stort og viktig marked på nærmere 600 milliarder kroner årlig og er samlet sett næringslivets viktigste kunde. Offentlige anskaffelser er et viktig verktøy for å skape ny aktivitet i privat sektor, samtidig som det møter samfunnets behov.
  • Innovasjon av og i offentlig sektor er særlig viktig for å gjennomføre det grønne skiftet, effektivisere offentlig ressursbruk og øke kvaliteten på offentlige tjenester.
  • Med krevende offentlige kunder øker også potensialet for innovasjon og næringsutvikling. Leverandørutviklingsprogrammet må styrkes for å sikre at flere krevende kunder utnytter dette handlingsrommet.
  • Offentlige bestillere må utarbeide nye strategier som sørger for å styrke norsk næringsliv og sikre bedrifter med kompetanse i hele landet.
  • Det offentlige må sikre god kompetanse og gjennomsiktighet på alle nivåer når det gjelder offentlige anskaffelser, og sørge for at de er forutsigbare slik at markedet kan forberede seg på kontrakter som lyses ut.
  • Offentlige bestillere må vektlegge kvalitet høyere i anskaffelsesprosesser. I dag blir for ofte pris det som avgjør anbudskonkurransen.
  • De mindre bedriftene må sikres tilgang til det offentlige markedet ved at det innføres kunngjøringsplikt for anskaffelser over 100.000 kroner.
  • Der det ikke fører til økte kostnader eller tidsbruk samlet sett, bør offentlige bestillere dele opp større kontrakter, slik at flere bedrifter kan delta i konkurransen.
  • Kommuner og fylkeskommuner må engasjere næringslivet bedre og tidligere i sine planprosesser.
  • Offentlige etater må ta i bruk en felles innkjøpsmodell for seriøsitet for alle offentlige kontrakter, som utarbeides av partene og myndighetene, for å sikre at det er de seriøse bedriftene som får kontraktene.
  • Det offentlige bør etablere en veiledningstjeneste «helpdesk», som skal tjene som en støttefunksjon primært for kommuner og fylkeskommuner i deres anskaffelsesprosesser
  • Som hovedregel bør det offentlige bruke markedet fremfor å utvikle konkurrerende virksomhet. Der det offentlige opptrer i konkurranse med bedriftene må konkurransen være på like vilkår.
  • Forenklingsarbeidet må fortsette med uforminsket styrke, der hver sektor setter opp konkrete mål for hvilke resultater en vil oppnå, slik at bedriftene bruker tiden på verdi- og jobbskaping, og reduserer tidsbruken på å oppfylle offentlige informasjonskrav. Konsekvensene av nye krav for næringslivet må være godt utredet, og saksbehandlingstiden må bli kortere.
  • Det er behov for en mer samordnet, koordinert og enhetlig tilsynspraksis overfor næringslivet.

9. Styrke arbeidslinja og sikre konkurransedyktige lønns- og arbeidsvilkår

Den norske samfunns- og arbeidslivsmodellen er avhengig av høy sysselsetting for å være økonomisk bærekraftig. Allerede før koronakrisen var det for mange i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet. Særlig er utviklingen for de unge aldersgruppene bekymringsfull. Koronasituasjonen vil påvirke sysselsettingen i negativ retning og sette velferdsordningene ytterligere under press.

Politikken må legge til rette for høyere sysselsetting. NHOs ambisjon er at andelen mellom 20-70 år i jobb øker fra 73,1 til 77,5 prosent i 2030. For å nå målet må andelen årlig øke med 0,6 prosentenheter frem til 2030.

Arbeidsmarkedspolitikken må styrke arbeidslinja og bidra til at den høye ledigheten som følge av koronakrisen ikke biter seg fast. Verdiskapingstapet for samfunnet er særlig stort når unge havner i varig passivitet og utenforskap.  Samtidig er det store gevinster i å få seniorene til å stå lenge i jobb. Eventuelle nedbemanninger og konkurser kan for mange i denne gruppen ende med en uføretrygd eller tidligere avgang til pensjon.

Velferdsordningene og virkemiddelapparatet må innrettes slik at flere kan, vil og får jobbe. En god næringspolitikk og den norske modellen for lønnsdannelse er avgjørende for at det skapes flere jobber i privat sektor. Inntektssikringsordninger må bidra til at flere vil jobbe. At flere kan jobbe, handler blant annet om rett kompetanse for å imøtekomme arbeidslivets behov og den omstillingen norsk næringsliv er inne i.

Mange ledige må være forberedt på å omskolere seg til nye jobber. Vi trenger derfor et utdannings- og opplæringssystem som imøtekommer dette. Blant annet vil bedriftsnært kompetansepåfyll gi bedre utsikter for å komme inn i arbeidslivet igjen. Utdanningens og opplæringens relevans og kvalitet forutsetter imidlertid god dialog mellom næringslivet og tilbyderne av utdanning og opplæring. Se nærmere omtale av kompetanse over.

Mange ledige vil også relativt raskt kunne formidles til annet arbeid. Samtidig vet vi at flere av dem som står utenfor arbeidslivet har sammensatte utfordringer, ofte relatert til helse og kompetanse. Det må settes inn tiltak som hindrer at kompetanseutfordringer i dag blir en helseutfordring i morgen.

Myndighetene må bruke hele spekteret av verktøy på tvers av sektorer for å hindre at personer blir stående varig utenfor arbeidslivet. Nye virkemidler og løsninger må vurderes, i samarbeid med partene og private aktører.

Koronakrisen aktualiserer og forsterker eksisterende utfordringer også på andre områder. Faren for arbeidslivskriminalitet, useriøsitet og svindel øker. Dette gjelder både for misbruk av tiltak som er satt opp for å hjelpe bedrifter og arbeidstakere, og annen kriminalitet som kan gå under radaren. Enkelte bransjer er mer utsatt enn andre, men de kriminelle aktørene finner stadig nye områder å operere i. Det offentlige og privat sektor må stå sammen for å forebygge arbeidslivskriminalitet og skape gode holdninger i arbeidslivet.

Koronapandemien vil føre til langvarig økonomisk tilbakeslag hos Norges viktigste handelspartnere. Samtidig kan høyt innenlandsk offentlig forbruk bli langvarig. Lønnsdannelsen vil få en krevende oppgave for å sikre et tilstrekkelig omfang av internasjonalt konkurranseutsatte virksomheter i Norge, noe som er nødvendig for en balansert økonomisk utvikling som kan sikre full sysselsetting og balanse i utenriksøkonomien frem i tid.

Fremover er det ventet at tjenestesektoren vil vokse på bekostning av sektorer som tradisjonelt har hatt høy organisasjonsgrad. Det er viktig at det organiserte næringslivet får et godt fotfeste i næringer som vokser.

Det inntektspolitiske samarbeidet mellom partene i arbeidslivet og myndighetene og høy grad av koordinering i lønnsdannelsen må fortsatt bidra til en god utvikling i Norge, med høy verdiskaping, lav arbeidsledighet, jevn inntektsfordeling og dermed kunne gi grunnlag for reallønnsvekst.

Den norske modellen, preget av samarbeid og tillit, sterke hovedorganisasjoner og høy organisasjonsgrad, gjør at vi står bedre rustet til å takle utfordringene, enn mange andre land. Men det gir seg ikke selv. Samarbeidet må videreutvikles, og vi må forplikte oss til å arbeide aktivt for å opprettholde en høy organisasjonsgrad.

Samtidig som tariffavtalene må tilpasses endrede arbeids- og organisasjonsformer og bedriftenes behov, slik at det fortsatt blir attraktivt å være tariffbundet i fremtiden. 

NHOs ambisjon er at arbeidstakeres og arbeidsgiveres tilhørighet til det organiserte arbeidslivet økes. I dag er 49 prosent av alle lønnstakere organiserte. Andelen sysselsatte i organiserte bedrifter i privat sektor er på 71 prosent. Snittet av disse to tilsier en organisasjonsgrad på 60 prosent. NHOs ambisjon er at andelen øker til 63 prosent innen 2030.

NHOs forslag:

  • Velferdsordningene må gjennomgås. Ordningene må være tilpasset statsfinansene og bygge opp under arbeidslinjen. Gjennomgangen fordrer en bred og innsiktsfull debatt hvor en både må gå gjennom hvilke tjenester og ytelser som fellesskapet skal ta ansvar for, og nivå på disse. Gjennomgangen må skje i god trepartsdialog.
  • Faste ansettelser skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Regelverket må likevel ta høyde for at næringslivet har et variabelt behov for arbeidskraft.
  • Ansettelsesrisikoen for bedriftene må reduseres, blant annet gjennom å gjøre prøvetidsordningen mer reell. Den øvre aldersgrensen i arbeidsmiljøloven bør reduseres fra 72 år til 70 år, og muligheten til bedriftsinterne aldersgrenser kan da fjernes.
  • Oppfølging og formidling av ledige til virksomheter som har behov for arbeidskraft må prioriteres høyt. NAV må i større grad benytte private aktører i dette arbeidet og særlig vurdere innovative offentlige anskaffelser som metode. Regelverkets krav til å være reell arbeidssøker må etterleves.
  • NAV må være fremoverlent, tett på bedriftene og gjøre kandidatene best mulig i stand til å møte behovene i arbeidsmarkedet. Kompetanse-, helsemyndighetene og NAV må samarbeide bedre på tvers for å hindre frafall og få flere inn i arbeidslivet.
  • Myndighetene må opprettholde en sterk innsats mot arbeidslivskriminalitet. Bedre samordning og informasjonsdeling mellom etatene er avgjørende for å forebygge og avdekke arbeidslivskriminalitet så tidlig som mulig.
  • Et sett med seriøsitetsbestemmelser skal være gjeldende for alle offentlige anskaffelser. Bestemmelsene må bygge på den løsningen som partene i arbeidslivet, og myndighetene i fellesskap finner effektiv og gjennomførbar i praksis.
  • Lønnsdannelsen, med frontfaget som førende, har en avgjørende rolle i å sikre konkuranseevnen i fremtidens næringsliv. Alle, også ansatte i offentlig sektor, må slutte opp om frontfagsmodellen.
  • Lønnsveksten må tilpasses det konkurranseutsatte bedrifter over tid kan leve med, og være normgivende for resten av økonomien.
  • Lønnsdannelsen kan ikke alene ta ansvar for å ivareta en tilstrekkelig størrelse på konkurranseutsatt sektor. De ulike politikkområdene, herunder finans- og pengepolitikken, må virke sammen for å bidra til en stabil utvikling i norsk økonomi. Dette fordrer en stram finanspolitikk fremover.

10. Bygge fremtidsrettet infrastruktur som stimulerer til næringsutvikling i hele landet

En vellykket omstilling krever at det stimuleres til vekst og jobbskaping i hele landet. Folk bor der det finnes arbeid, og bedriftene spiller en viktig rolle i utviklingen av regioner og lokalsamfunn.  Et velfungerende samfunn er avhengig av god mobilitet som skaper attraktive bo- og arbeidsmarkedsregioner og gode forbindelser med utlandet. Folk skal til og fra arbeid og varer og tjenester skal ut i markedet – raskt, trygt og effektivt. Utvikling av moderne infrastruktur er avgjørende for verdiskapende regioner i hele landet, og for å sikre god flyt av varer, tjenester og reisende som krysser grensene.

Fremover vil digitalisering og utvikling av enda bedre digital infrastruktur redusere avstandsulemper og knytte folk, bedrifter og regioner tettere sammen. Samtidig er det fortsatt mange uløste behov når det gjelder å skape forutsigbare og effektive transportkorridorer mellom landsdeler og løse køproblematikk i byene. Ny teknologi vil ikke løse alle disse.

Ny infrastruktur (energi, lading, 5G osv.) er også en forutsetning for gjennomføringen av det grønne skiftet og innfasing av ny teknologi i transportsektoren. På den andre siden, vil det langsiktige infrastrukturbehovet kunne bli påvirket av disse drivkreftene. Hvordan vi forflytter oss og hvilke transporttjenester vi etterspør vil endres. All vare- og persontransport må fremover bevege seg mot å ha null eller lave utslipp. Det er likevel usikkert hvordan disse drivkreftene slår ut i volum for gods- og personreiser. Her er det forhold som kan trekke i begge retninger.

Drift og vedlikehold av infrastruktur er viktig for samfunnssikkerhet og beredskap. Det er avgjørende at kommuner og fylkeskommuner har kapasitet til å håndtere uforutsette hendelser som for eksempel ras, flom og andre ekstremhendelser, i tillegg til ordinært vedlikehold.

God arealbruk og infrastrukturutvikling legger også føringer for by- og stedsutvikling, næringsutvikling, boligbygging og transportmønstre. Videre er det viktig å legge til rette for at regionale fortrinn utnyttes og skaper vekstgrunnlag lokalt. Da er det avgjørende at stat og kommuner vektlegger verdi- og jobbskaping i sine beslutningsprosesser og har forståelse for at tempo er avgjørende.

NHOs forslag:

  • Sikre at neste nasjonale transportplan (NTP) også er en plan for arealbruk og næringsutvikling, og at denne følges opp med konkrete tiltak i årlige budsjetter. Infrastrukturinvesteringer, arealplanlegging boligutvikling og næringsutvikling må samordnes.
  • Øke innsatsen for å bygge ny infrastruktur som er avgjørende for å fase inn nye digitale og nullutslippsløsninger. Der det ikke er kommersielt grunnlag for digital infrastruktur og lade- og hydrogeninfrastruktur, må NTP møte disse behovene.
  • Videreføre ambisjonsnivået for effektiv og sømløs mobilitet på minimum det som gjelder for inneværende NTP, men tilstrebe gjennomføring til lavere kostnad.
  • Sørge for at erfaringene fra Nye Veier, som tilsier at det er rom for 15–20 prosent kostnadsbesparelser, etableres som prinsipper for drift av både Statens vegvesen og Bane Nor.
  • Legge samfunnsøkonomisk lønnsomhet (kost/nytte) til grunn for prioriteringene, så langt som mulig. Det bør investeres i metodeutvikling for å fange opp alle typer gevinster og kostnader så presist som mulig. Nye metoder, for eksempel netto ringvirkninger, bør tas i bruk.
  • Vurderingene må også inneholde en stresstesting av virkningene av ny teknologi på nye store samferdselsinvesteringer.
  • Halvere planleggingstiden for større infrastrukturprosjekter slik at fremdriften forseres og ikke stopper opp.
  • Redusere vedlikeholdsetterslepet gjennom stimuleringstiltak og forserte satsinger, innenfor vei, bane og offentlig bygningsmasse. Sikre funksjonsbaserte krav i drifts- og vedlikeholdskontrakter for å sikre mest mulig vedlikehold for pengene og innovative løsninger.
  • Sikre at samferdselsinnsatsen støtter opp under næringspolitiske mål og muligheter.
  • Opprettholde konkurransen i luftfartsmarkedet nasjonalt og internasjonalt.
  • Styrke kollektivtransporten slik at økende transportbehov i byer møtes effektivt, og sikre at det utgjør et konkurransedyktig transporttilbud også for lengre reiser.
  • Overføre mer godstransport til sjø og bane. Da er det avgjørende med økt forutsigbarhet og flere insentiver.  
Les mer fra rapporten Neste trekk

Neste trekk - et veikart for fremtidens næringsliv (hovedside)