Partnerskap med næringslivet for utvikling

Utviklingslandene står overfor en stor utfordring med å finansiere bærekraftsmålene. Det må mobiliseres mer kapital fra privat sektor – fra internasjonale kapitalmarkeder, direkte utenlandsinvesteringer (FDI) og internt i utviklingsland. UNCTAD estimerer at direkteinvesteringer i Afrika vil falle mellom 25 og 40 prosent i 2020. Samtidig har pandemien ført til økte finansieringsbehov. 

Investeringer i utviklingsland medfører større risiko enn i andre land. Det øker terskelen for bedriftenes engasjement. Det er derfor viktig med tiltak for å redusere risikoen og å utvikle risikoreduserende virkemidler. Det er spesielt viktig å redusere den finansielle risikoen. Gode garantiordninger som virker addisjonelt er blant de viktigste tiltakene. Det er viktig at den nye finansieringsorganisasjonen Eksportfinans Norge får tilstrekkelig gode finansierings- og garantiordninger og utvikler god kompetanse på investeringer i utviklingsland. 

Vi trenger nye samarbeidsformer og nye måter å finansiere bistand på. Utviklingsgarantier kan bidra til å mobilisere privat kapital. Det kan for eksempel brukes for å gi entreprenører tilgang til lån gjennom å redusere bankens risiko. Dette er viktig for målgrupper som for eksempel mangler kreditthistorie eller formell utdanning. IFC har i en studie vist at kvinnelige entreprenører ofte mangler tilgang til banktjenester, blant annet fordi de ofte mangler kreditthistorie.  

Svenske Sida har et garantiinstrument som mobiliserer kapital for utviklingsprosjekter og fremmer investeringer som bidrar til fattigdomsreduksjon. Dette kan tjene som inspirasjon til å utvikle liknende norske eller nordiske instrumenter. Gitt at de nordiske landene i stor grad har sammenfallende interesser og komplementerer hverandre bør det legges opp til større grad av nordisk samarbeid i utviklingspolitikken og særlig på finansieringssiden.  

Norfund er Norges største og viktigste redskap for å styrke privat sektor i utviklingsland som bidrar til å redusere fattigdom. Norfund tilfører nettverk og verdifull kompetanse og ekspertise, ikke minst innen miljø og sosiale spørsmål, samt krav til integritet. Norfund har videre som et hovedsatsningsområde å utvikle banker og mikrofinans for å øke tilgangen til kapital for små og mellomstore bedrifter lokalt i utviklingsland. Gjennom å påta seg høyere risiko enn mange andre investorer, gjør bistandsfinansierte finansieringsinstitusjoner som Norfund det mulig å etablere bærekraftige virksomheter som ellers ikke kunne blitt etablert.  

Norfund skal sikre at investeringene er addisjonelle – det vil si at de bidrar til utvikling av selskaper og næringsvirksomhet som vanskelig ville skjedd uten Norfunds bidrag. For hvert av Norfunds fire investeringsområder er det satt ambisjoner som er direkte og målbart knyttet til FNs bærekraftsmål.  

Tiltak:  

• Det er viktig å utvikle gode garantiordninger som gjør det mulig for bedrifter å investere i utviklingsland.  
• Norfunds budsjett må økes i henhold til ambisjonene i Meld.St 24 (2016-2017) der Stortinget ga sin tilslutning til å øke bevilgningen til Norfund med 50% i inneværende stortingsperiode. For å nå målet må Norfunds bevilgning økes med en halv milliard i 2022 budsjettet. 
• Norge tar initiativ til å etablere felles nordiske utviklingsgarantier og utrede hvordan de nordiske landene i større grad kan bruke garantier for å mobilisere privat kapital til næringsutvikling og jobbskaping i utviklingsland.  

For å øke handelen og investeringene trenger bedriftene forutsigbare rammevilkår gjennom internasjonale avtaler, og da særlig handels- og investeringsavtaler. Handelsavtaler definerer kjøreregler og kan gi utviklingsland tilgang til å selge sine produkter på attraktive markeder. Handel skaper arbeidsplasser, innovasjon og økonomisk utvikling. Handelsavtaler er også sentralt for å fremme utenlandsetableringer og investeringer i utviklingsland – noe som igjen kan gi store positive ringvirkninger i form av arbeidsplasser og skatteinntekter. Revitalisering av WTO-avtalen og nye regionale frihandelsavtaler er viktig også for utviklingslandene. Bilaterale frihandelsavtaler mellom EFTA og utvalgte afrikanske land vil være med på å gi markedsadgang til viktige voksende markeder. 

Flere norske selskaper er sentrale i globale verdikjeder og da er åpne grenser for handel helt grunnleggende. Fungerende forsyningslinjer går ofte på kryss og tvers mellom landene. Derfor er det viktig at det samarbeides internasjonalt for å sikre fungerende forsyningslinjer. Flaskehalser må identifiseres og gode løsninger må finnes som sikrer god flyt av gods over grensene. Fungerende verdikjeder over landegrensene blir sånn sett en «bunnplanke» i rammevilkårene for å sikre utvikling.  

Handelsavtalene inneholder gjerne kapitler om teknisk assistanse. Dette gjelder gjerne bistand til gjennomføring av handelsavtalene og styrking av kapasitet i samarbeidslandene. Norge bør i større grad se denne støtten i sammenheng med bistandsarbeidet generelt. Det kan ha stor utviklingseffekt at land styrker og effektiviserer sine handelsprosedyrer, digitaliserer tollbehandling og annen administrasjon. Dette vil ikke bare øke handelen, men også redusere faren for korrupsjon og ikke minst gjøre handel lettere for lokalt næringsliv. Norge bør i større grad støtte opp om regionale handelsavtaler, som for eksempel den pan-afrikanske handelsavtalen eller handelssamarbeidet i Øst-Afrika for å styrke sør i sør-handelen. 

Ett av de viktigste hindrene for å investere og handle med utviklingsland er usikkerhet knyttet til lokale rammevilkår. Mangel på demokratiske institusjoner, flyktige reguleringer, uforutsigbar saksbehandling og rettsstatssystem skaper usikkerhet og øker prosjektkostnadene. Om grunnleggende forutsetninger er på plass, vil også næringslivet ha større vilje til å satse. Både nasjonale myndigheter og næringslivet har ansvar for å legge vekt på ansvarlig drift, hvor anti-korrupsjon, arbeidstakerrettigheter og menneskerettigheter er fundamentalt. Videre er et lands sentrale institusjoner viktig for en effektiv drift og det må sikres at disse har tilstrekkelig kompetanse og kapasitet. Dette henger igjen nøye sammen med utdanning og tilgang på kompetent arbeidskraft. En kompetent arbeidsstokk vil i større grad være i stand til å nyttiggjøre seg av ny teknologi og til å kunne omstille seg. Dette er sentralt for bærekraftig utvikling av næringer, hvor forsvarlig ressursutnyttelse og det grønne skifte står i sentrum. Tilstrekkelig infrastruktur er også noe som må på plass for å muliggjøre en effektiv drift av mange næringer. 

Norske myndigheter har lang erfaring i å samarbeide med andre land om å forbedre de lokale rammevilkårene. Programmer som "Olje for utvikling" og "Skatt for utvikling" er svært viktige for å forbedre rammevilkårene. Utenriksstasjonene og utekontorene til Innovasjon Norge spiller en viktig rolle for norske bedrifter. De kjenner de lokale forholdene og kan rettlede bedriftene. De kan være døråpnere, være sparringspartnere for bedriftene og bistå ved alvorlige problemer. Utenriksstasjonene kan i samspill med næringsliv og det bredere virkemiddelapparatet jobbe strategisk over tid for å synliggjøre markedspotensial og skape forutsigbarhet, samt utvikle overordnede markedsplaner. Dette vil bidra til å redusere risiko i krevende markeder. 

Det gjøres en god jobb på ambassadene, men noen ganger blir arbeidet for personavhengig. Det er behov for kompetansebygging og tydelige instrukser om satsing på næringslivet. Utenriksstasjonene trenger et tydelig mandat til å spille en proaktiv rolle ute i markedene, i tillegg til kompetanse og ressurser. Innovasjon Norge har en kobling til næringslivet i Norge og en omprioritering for å styrke mottaksapparatet hjemme etterlyses av næringslivet. Innovasjon Norge og hele Team Norway bør jobbe mer regionalt i større områder der det er få ansatte ved hvert kontor, for eksempel i Asia, Afrika og Latin-Amerika.  

Tiltak:  

• Norske myndigheter bør videreføre og styrke programmer som styrker lokal forvaltning og utvikler kapasitet i sentrale institusjoner. Dette inkluderer institusjonell kapasitet innen digitalisering og programmer som skatt-, fisk-, og olje for utvikling.  
• Utenrikstjenesten må ha tydelige mandater og styrke kompetansen på å samarbeide med norske bedrifter i krevende markeder og ha tydelige mål for næringsfremme. Samordningen av virkemiddelapparatet må styrkes gjennom Team Norway-samarbeidet, hvor man også effektivisere og utvikle regionalt samarbeid. 

I møte med krisen som følge av Covid-19 er det særlig viktig med tilgang på kapital som gjør det mulig for bedrifter å tilpasse seg endrede rammebetingelser for å bevare arbeidsplasser. Det vil også være avgjørende når landene skal få fart på økonomien etter pandemien. 

Bedriftsstøtte for næringsutvikling er en ordning som forvaltes av Norad i samarbeid med Innovasjon Norge. Ordningen skal bidra til arbeidsplasser og bærekraftige bedrifter i utviklingsland. Midlene over ordningen er ment å bidra til merverdi ved å ta ned risiko ved etablering eller ekspansjon i utviklingsland. Gjennom samarbeidsavtalen mellom IN og Norad får bedrifter tilgang på førstelinjetjenester og kontakt med INs utekontorer. IN og Norad bruker også sine respektive nettverk til å mobilisere bedrifter til å bruke ordningen. 

Ordningen fra Norad kan brukes til tiltak som investeringer i infrastruktur eller opplæring av lokalt ansatte. Gjennom ordningen kan bedriften også søke om midler til mindre aktiviteter som forstudier. Selv med en slik mulighet for forstudier og bedriftsstøtte er investeringene lave og terskelen høy for mange bedrifter. En del bedrifter både i Norge og i utviklingsland etterspør hjelp til å identifisere partnere, nye kunder, investorer eller salgsagenter. Et mer strukturert program for forstudiene for å hjelpe til med partnersøk kan også bidra til økt samhandel og nye investeringsmuligheter. 

En begrensende faktor med dagens ordning er at den har få utlysninger og lang saksbehandlingstid. For bedriftene skaper dette problemer da ordningen ofte har innvirkning på investeringsbeslutninger og prosesser som ikke kan avvente lang saksbehandlingstid. Det er viktig med god kapasitet i Norad og rådgivere som kjenner bedriftenes situasjon. Det bør vurderes tiltak for å styrke forutsigbarheten for bedriftene, som for eksempel tilsagn over flere år, samarbeid om å utvikle prosjekter og rammeavtaler med flere prosjekter. 

Tiltak: 

• Bedriftsstøtteordningen må styrkes og utvides. En minimumsramme må ligge fast over flere år for å skape forutsigbarhet for bedriftene.  
• Partnerstøtteordning styrkes for å hjelpe bedriftene i å finne gode partnere i utviklingsland.  
• Saksbehandlingskapasitet for ordningen må styrkes. Saksbehandlingstiden bør reduseres til maksimum 30 dager. 
• Det bør legges opp til minimum fire utlysninger på ordningen i året, eventuelt løpende utlysninger.