Kronikkforfatter og sjeføkonom i NHO, Øystein Dørum. Foto: Moment Studio.
Pandemien har gjort alvor av munnhellet «uten innvandringen stopper Norge». Fra byggeplasser, bruk og butikker er beskjeden at smittestengte grenser vil senke omsetningen og øke kostnadene.
Denne kronikken av Øystein Dørum ble først publisert i Dagens Næringsliv 22.02.21. lenke
At Norge trenger arbeidskraften utenfra, er et faktum. Hver femte av landets 2,6 millioner lønnstagere er innvandrer eller bor utenlands. I tillegg kommer stor tjenesteimport, eksempelvis ved entrepriser. I bygg og anlegg er hver fjerde utenlandsfødt, i reiseliv nærmer det seg halvparten.
Intet nytt under solen. Norge har alltid vært en åpen økonomi. Innen Norden har arbeidskraften flytt fritt i nesten syv tiår. Utviklingen det siste drøye tiåret er likevel enestående. Mellom finanskrisen og koronakrisen ble det 270.000 flere sysselsatte i Norge. Hele økningen gikk til arbeidskraft utenfra.
Noen hevder at innvandringen skyldes «oljen». Det er bare delvis riktig. Ja, innvandringsbølgen faller sammen med Norges gullalder, med mangedoblet oljepengebruk, som uten innvandring kunne sprengt kapasitetstaket. Men det er ikke oljepenger som trekker latviere til Tyskland, eller mexicanere til USA. Motivasjonen er at de kommer til en økonomi som er bedre organisert og mer kapitalintensiv, slik at de selv blir mer produktive og lønnes mer.
Takket være små lønnsforskjeller, er gevinsten for ufaglærte og andre med få formelle kvalifikasjoner særlig stor av å få jobb i Norge.
Arbeidsinnvandring har mye for seg. Det gir spisskompetanse vi mangler, kan ta unna sesong- eller ordremessige produksjonstopper, og kan endog jevne ut variasjoner i aktiviteten mellom land. Fordi små økonomier er mindre diversifiserte, kan de tjene mer på slikt arbeidskraftbytte enn store. Dertil kan det være rasjonelt å la «andre» ta de mindre produktive jobbene, slik at «vi» kan ta de høyproduktive. Og enhver arbeidende innvandrer vil øke verdiskapingen, og dermed velferdsgrunnlaget.
Men dette er riktig svar på feil spørsmål. Det avgjørende, vel å merke med økonomens briller, er om arbeidsinnvandringen øker verdiskapingen per innbygger. Dét besvares ikke ved å konstatere at en arbeidstime utenfra omsettes til markedspris her og nå, men ved å se de samlede virkningene, både nå og siden.
Flere unge utenfra vil dempe aldersbyrden nå, men ser bort fra at også de en dag blir gamle. Et land kan ikke ha for få innbyggere. Store land har ikke større verdiskaping per innbygger enn små.
Innvandringsbølgen har ikke falt sammen med at «vi» har gått til andre, mer produktive jobber (selv om det også har skjedd). I stedet har andelen i jobb gått ned. Noe skyldes flere eldre, som jobber mindre, men noe avspeiler mer utenforskap, også blant unge. Å kalle det fortrengning er misledende, men et uttrykk for mistilpasning er det når vi ikke evner å fylle ledige jobber med dem som bor her. Og dagens 200.000 arbeidssøkere side om side med arbeidskraftknapphet grunnet stengte grenser setter dette på spissen.
Mange av dem som faller ut, er selv innvandrere, eller deres etterkommere. Som vist i regjeringens perspektivmelding har innvandrere til dels betydelig lavere yrkesdeltaking enn øvrige grupper. Kort eller ufullført utdannelse gir svakere tilknytning til arbeidsmarkedet, i dårligere betalte jobber. Slike jobber er mer utsatte ved omstillinger og i kriser, som nå. Med lav lønn er dessuten inntektstapet ved overgang til trygd mindre.
Dette er ikke et innlegg mot arbeidsinnvandring. EØS-avtalen vil bestå. Norge vil forbli en åpen økonomi og en høytlønt og attraktiv hundredel av et europeisk arbeidsmarked. Men bærekraften i velferdsordningene hviler på at de som jobber betaler for dem som ikke gjør det. Utfordringene arbeidsinnvandringen skaper, må derfor håndteres.
Det gjøres ved å styrke det seriøse nærings- og arbeidslivet på bekostning av det useriøse. Lønn etter tariff eller tilsvarende sikrer at de som ansettes er produktive nok og at bedriften motiveres til å investere i de ansatte. Pensjon og trygd må avspeile opptjeningsgrunnlaget.
Vi bør tenke oss grundig om før vi innfører skatteincentiver for å ansette ufaglærte utenfra. Integreringsjobben må tas på enda større alvor. Frafallet fra videregående – en sikker oppskrift på en skjev start – er størst for innvandrerguttene. Her mislykkes vi som fellesskap.
Og bedriftene kan fortsatt bli bedre på å gi dem som ikke er helt A4, en sjanse.
Dessuten: Ifølge perspektivmeldingen vil vi om førti år trenge en kvart million flere årsverk i helse og omsorg. I dag er hver sjette i sektoren utenfra. Derfor må vi allerede nå innrette oss slik at disse jobbene ikke må dekkes utenfra, samtidig som utenforskapet øker.
