Jobbskaperne enda viktigere nå

Av Øystein Dørum, sjeføkonom i NHO 

Nyttårsaften for ett år siden skrev jeg i DN at vi aldri hadde hatt det bedre, at vi forlot 2019 "på fremfot", men også at vi rundet av et slags bakrusens tiår, med klimakrise, mer proteksjonisme, eldrebølge, svakere statsfinanser og lavere vekstevne. Tiåret vi entret kunne bli konfliktenes, mellom ung og gammel, mellom de med mye og de med lite, og mellom livsstilen til oss her og nå og livsgrunnlaget for dem som fulgte etter. Et hovedsvar på utfordringene var å sikre at folk flest hadde en trygg og god jobb å gå til.

Som kjent var det nye året ennå ungt da det gikk koronavirus i fremfoten. Da vi satte punktum for møkkaåret sist torsdag, med kohortinndelte gjester på meterlang avstand, kunne vi utkvittere det verste tilbakeslaget i vår levetid. Dessuten tyder mye på at koronakrisen har ført til varige endringer som har forsterket utfordringene.

Den mest åpenbare endringen er at digitaliseringen er fremskyndet. Da verden stengte ned, skjedde en fysisk produksjonsforflytning, uten historisk sidestykke. Over natten ble aktiviteten i bedrifter, statlige etater og organisasjoner flyttet hjem, til "kontorer" på kjøkken og barnerom. Ting kjøpt til forbruksformål ble brått produksjonsutstyr. Hadde pandemien rammet ti år tidligere – før bredbånd til alle - ville noe liknende vært umulig. Hjemflyttingen holdt aktiviteten oppe.

Digitale møteplasser er blitt allemannseie, vil bli utviklet videre, og brukt når de sparer tid og kostnader. Hjemmekontoret letter balansen mellom jobb og omsorg. Likeledes har netthandelen gjort kvantesprang, med nye kunder og økt volum. All tannpastaen skal ikke tilbake på tuben. Vi vil derfor trolig trenge mindre butikk- og kontorareal, færre hotellsenger og buss- og togseter, men bedre hjemmeløsninger. Omstillingene vil både gi og ta jobber. Men mer av verdiskapingen vil bli vektløs og flyttbar, og utfordre verdiskapings- og skattegrunnlaget.

For det andre har koronakrisen rammet skjevt, og trolig økt de økonomiske ulikhetene. Smitteverntiltakene har særlig rammet personrettet tjenesteyting, så som overnatting og servering. Norge har mistet 80,000 fastlandsjobber, alle private, og flest i tjenesteyting. Mange av de som har mistet jobben har kort utdanning, lav lønn og vil bruke tid på å finne seg en ny jobb. Motsatt har de av oss som PC-jobber kunnet ta med jobben hjem, og beholdt lønna. Dertil har rentekuttene gitt oss mer å rutte med, og smitteverntiltakene mindre å bruke penger på. Det samme sees i andre land.

For det tredje har enorme tiltakspakker løftet industrilandenes statsgjeld til sitt høyeste nivå noensinne. Selv om pengetrykking og nullrenter holder lånekostnadene nede nå, kan eldrebølge og økt forsørgelsesbyrde presse opp både prisvekst og renter. Valget kan da stå mellom kutt i ytelser, veksthemmende skatteøkninger eller gjeldsmislighold. Eller, for Norges del, en revidert handlingsregel. Generasjonskonflikten kan bli spissere.

For det fjerde kan globaliseringen ha fått seg nok et skudd for baugen. Antall proteksjonistiske handelstiltak økte kraftig i fjor. Krisen eksponerte sårbarheten i våre tett integrerte økonomier, og startet diskusjonen om mer egenproduksjon. Verden kan bli mindre åpen.

På plussiden kan koronakrisen ha snudd klimagassutslippene. Ifølge IEA falt CO2-utslippene 7 prosent i fjor. I to av IEAs tre scenarioer er 2019 toppåret. Om det noen gang skal investeres massivt i ny, grønn teknologi, så er det nå. En verden i krise trenger ny aktivitet, og jo før utslippene kuttes, jo mindre vil det koste. Digitaliseringen kutter energibruken. Men budsjettunderskudd og skakkjørte bedrifter gjør det tyngre å hente kapital til usikre investeringer. Det grønne skiftet vil dessuten gi store jobbtap i enkelte næringer, som er tyngre å ta unna i krisetider.

Først i 2022 vil aktiviteten i industrilandene være tilbake på førkrisenivået. Da vil to-tre års normalvekst være varig tapt. I tillegg kan den langsiktige vekstevnen ha blitt svekket av lavere bedriftsinvesteringer, høy ledighet, svakere statsfinanser, mer ulikhet og potensielt mindre handel. Bare digitaliseringen drar i motsatt retning.

Norge har håndtert krisen godt, med relativt sett få døde og lavt aktivitetstap. Allerede til sommeren kan førkrisenivået være nådd. Men også vår vekstevne kan ha blitt varig skadet. Behovet for flere lønnsomme jobber for å svare opp utfordringene er blitt større. Vår heldigitale årskonferanse denne uken er nettopp viet "Jobbskaperne". De trengs enda mer enn før.

Les mer om Jobbskaperne - NHOs årskonferanse 2021

(Artikkelen ble først publisert i DN)