Det er ingen tvil om at de siste årene har vært gode for aktørene i havbruksnæringen. Men tilsier dette at en grunnrenteskatt bør innføres på næringen? Vårt svar er et klart og entydig nei, skriver Sjømat Norge, Norsk Industri og NHO i et innlegg.
Av Geir Ove Ystmark (Sjømat Norge), Stein Lier-Hansen (Norsk Industri) og Ole Erik Almlid (NHO)
Mandag 4. november leverte havskatteutvalget sin rapport om en grunnrenteskatt for havbruksnæringen. Grunnrenteskatt på naturressurser er forståelig, men en ikke på havbruk. Havbruksbedriftene får frem settefisk selv, plasserer fisken i sjøen i ca. to år, investerer i utstyr, personell, fôrer fisken og henter dem deretter opp for salg.
Næringen har store utviklingsmuligheter i Norge. Det er også et klart politisk ønske om at sjømatnæringen skal vokse på en bærekraftig måte og at havets ressurser brukes bedre.
Det må investeres flere titalls milliarder årlig for å realisere denne veksten. Det kommer norske leverandører til gode, skaper arbeidsplasser og øker matproduksjonen. I tillegg er laks en klimavennlig proteinkilde.
Men vi kan ikke se bare på Norge: Investeringene i utlandet eksploderer. Det er mye norsk kapital i pågående prosjekter i Miami, Maine, California, Island, Færøyene og Chile.
Det interessante spørsmålet blir da: Skal vi innføre en ekstraskatt på et havbruksanlegg som midlertidig bruker en plass i sjøen, når konkurrentene befinner seg i til havs, på land og i utlandet? Svaret er nei.
Det vi trenger innen havbruk, er å få næringens aktører til å investere mer i Norge. Det er i stor grad snakk om private, norske eiere som bør gis de rette forutsetningene for å fortsette å investere her og på den måten bidra til flere arbeidsplasser og ledende havbruksteknologi. Det er investert mye de siste årene for å redusere lus og rømming, og arbeidet med ytterligere forbedringer fortsetter.
Så finnes det dem som hevder at lønnsomheten er så solid i næringen at den tåler ekstra skatt. Da blir spørsmålet: Er vi et land som ønsker å tiltrekke seg internasjonal kapital? Hvis svaret er ja, kan vi ikke bli kjent som en nasjon der risikoen for ekstra skatt er stor. Det andre spørsmålet en må stille seg er hvorfor det i en periode har vært god lønnsomhet og om situasjonen vil vare. Stor etterspørsel og stagnasjon i produksjonen sammen med gunstig valutasituasjon er årsaken og vi vet at dette ikke vil vare. Denne høsten opplever havbruksnæringen de laveste prisene siden 2015.
Dersom det politiske Norge bidrar til å gjøre næringen mer robust, vil resultatet på sikt være flere arbeidsplasser og et kyst-Norge som styrkes befolkningsmessig. En slik politikk vil for alle praktiske formål bidra til å ta hele Norge i bruk. Havbruksfondet er et viktig bidrag og bør videreføres. I fjor fikk rundt 160 kommuner og ti fylkeskommuner en samlet sum på rundt 2,7 milliarder kroner og dersom næringen klarer å investere tilstrekkelig i sin egen fremtid ligger det an til kjøp av ny vekst og dermed store utbetalinger gjennom fondet hvert annet år fremover.
En ny særskatt på norsk sjømat vil kunne gi lavere skatteinntekter i fremtiden, fordi dagens næring og fremtidig vekst kan bli presset ut av Norge. Næringen betaler ordinære skatter og avgifter, og de siste ti årene er skattebidraget fra næringen økt med 16 milliarder. Ved å videreutvikle næringen vil aktørene bidra med betydelig mer gjennom ordinære skatter og avgifter.
Havbruksnæringen henter ikke ut en naturressurs og er heller ikke stedbunden. Derfor er det ikke grunnlag for noen form for grunnrentebeskatning.
