Foto: Moment Studio.
Regjeringen jobber med en stortingsmelding om forskningssystemet. Dette arbeidet bør resultere i en mye mer samordnet, langsiktig og strategisk forskningsinnsats i Norge. Det er sårt tiltrengt
Rebekka Borsch, NHO, avdelingsdirektør for kompetanse, innovasjon og digitalisering
Forskning og innovasjon er noe av det viktigste kunnskapssamfunnet vårt kan investere i. Vi er fullstendig avhengig av å generere og ta i bruk ny kunnskap for å mestre den gjennomgripende omstillingen mot et mer bærekraftig og digitalt samfunn, med høy nok verdiskaping til å sikre velferden og tryggheten i en stadig mer urolig verden.
Og Norge er så heldig at vi har mange dyktige, til dels fremragende, forskningsmiljøer i landet vårt. Mye bra og viktig forskning utføres hvert eneste år. Utfordringen vår ligger i at norsk politikk og store deler av forvaltningen ikke tar innover seg den kritisk viktige rollen forskning og innovasjon har i vår samtid.
De senere årene har man kunnet få inntrykk av at forskning og innovasjon har blitt en salderingspost på statsbudsjettet. Budskapet fra politisk ledelse er at vekst innenfor FoU-budsjettene ikke er ønskelig, samtidig skjer det litt «tilfeldige kutt» i ulike sektordepartementer (for eksempel nesten en halv milliard i fjorårets budsjett innenfor energi, digitalisering mfl.).
Sammenhengen mellom storstilte politiske ambisjoner innenfor eksport, helseteknologi, grønne industrier, digital transformasjon – for å nevne noen – og tilsvarende strategisk FoU-innsats er fra svak til ikke-eksisterende. Gjeldende langtidsplan for forskning og høyere utdanning forsterker inntrykket av at man verken makter å prioritere eller samordne innsatsen godt nok.
På papiret er det Kunnskapsdepartementet som skal koordinere nasjonens samlede forskningsinnsats, men i praksis har forsknings- og høyere utdanningsministeren liten mulighet til å påvirke hva de andre departementene gjør på forskningsfronten. Hvert departement ser ut til å leve litt i sin egen verden.
Grunnen til dette er det såkalte sektorprinsippet, en hellig ku i norsk forvaltningskultur. Denne styringsformen skal gi tydelige ansvarslinjer, men hemmer i praksis overordnet tverrsektoriell tenkning og samordnende styring.
Bredden av stortingskomiteene får heller aldri diskutert helheten i Norges forskningsinnsats og hva denne faktisk betyr for landet vårt – også de folkevalgte jobber i faste, sektorbaserte båser. Mens andre lands parlamenter diskuterer og vedtar brede, ambisiøse forskningspolitiske forlik, er forskningspolitikken her hjemme stort sett overlatt til de spesielt interesserte. Sektorprinsippet gjør forskningsinnsatsen og dens strategiske betydning for omstillingen og verdiskapingen usynlig i den politiske debatten og de facto fragmentert og puslete.
Den alvorligste feilen med silotenkningen er dog at denne ikke fungerer lenger i en verden preget av hyperkomplekse og tverrgående samfunnsutfordringer som utvikler seg i raskt tempo – klimakrise, naturkrise, energikrise, beredskaps- og sikkerhetsutfordringer – og alt sammen toppet av den omveltende digitale transformasjonen av verdens samfunn. Alt dette krever sterkere lederskap og innsats på tvers.
Forsknings- og innovasjonssystemet må i lys av dette forsterkes og innrettes mer mot strategiske, langsiktige mål og internasjonale forpliktelser som Norge har inngått, for eksempel innenfor klima, bærekraft og forsvar.
USA, Kina, Sør-Korea, Sveits, Tyskland, Sverige, Finland: Mange land rundt oss har for lengst begynt å trappe opp forskningsinnsatsen som strategisk verktøy i det globale kappløpet om innovasjon – med mål om å utvikle nøkkelteknologier innenfor blant annet AI, grønne industrier, helse og sikkerhet – og dermed kapre makt og markeder og påvirke verdens videre utvikling.
La oss se nærmere på Finland. Finnene har nylig satt seg mål om en samlet FoU-innsats på 4 prosent av BNP. Det er svært ambisiøst. Enda mer imponerende enn selve tallet er den forutgående prosessen: En tverrpolitisk parlamentarisk arbeidsgruppe har jobbet frem forslagene i tett samspill med finsk næringsliv. Den offentlige veksten i FoU-budsjettene i Finland er nå lovfestet og knyttet til at også næringslivet forplikter seg til investeringer i FoU.
Finland har tatt i bruk helt nye virkemidler som utløser store private investeringer. Ordningen Veturi = Lokomotiv gjør at bedrifter får en stor offentlig bevilgning (kan være en miks av tilskudd og lån) for å finne løsninger på en konkret samfunnsutfordring. Bedriftene som får tilslag i denne ordningen, forplikter seg til å investere i FoU.
Det bevilges også midler til å bygge et økosystem rundt, i reelt samarbeid med forskningsinstitusjoner og andre bedrifter. Samme prinsipp brukes til å få utenlandske virksomheter til å styrke sin FoU-innsats i Finland.
Tenk hva man kan få til om man forlater sektorprinsippbåsene og tenker utenfor boksen, med fokus på løsninger og resultater! Dette er et inspirerende og godt eksempel til etterfølgelse. Og etter mitt syn er det helt nødvendig at også Norge begynner å tenke og handle slik våre naboer i Finland gjør.
Forskning er i sin natur langsiktig, da holder det ikke med ettårige budsjetter som gir systematisk usikkerhet rundt de største og mest komplekse forskningsprosjektene. Sverige og Finland har begge valgt flerårige budsjettforpliktelser innenfor forskningen. Da bør dette være mulig her hjemme også.
Norge bør dessuten få til større sammenheng mellom de investeringene vi gjør i forskning, i kompetanseutvikling og i næringssatsinger. Hvis regjeringens ambisjon om å øke næringslivets FoU til 2 prosent av BNP innen 2030 skal ha sjanse til å bli noe mer enn ønsketenkning, kan vi ikke begrense oss til å vrikke og vri litt på eksisterende virkemidler. Systemmeldingen bør derfor foreslå tiltak som sikrer at kunnskapspolitikken i langt større grad innlemmes i andre politikkområder, som næringspolitikk, energipolitikk, helsepolitikk, klimapolitikk, digitaliseringspolitikk, sikkerhetspolitikk mfl.
Vi trenger et forskningssystem som i større grad sikrer at kunnskapen raskt tas i bruk, et system som gir oss resultater innenfor konkrete samfunnsutfordringer. Da trengs det sterkere forskningspolitisk koordinering og styring. Hele regjeringen må mobiliseres til økt forskningsinnsats. FoU bør spille en rolle i alt det regjeringen gjør.
Og ikke glem å ta med næringslivet! Prosessen rundt den allerede nevnte 2 prosent-strategien – som sikter mot næringslivet – er så langt et prakteksempel på utdatert båstenkning. Verken bedrifter eller partene i arbeidslivet har fått lov til å være med, eller til og med møte, i den såkalte fagekspertgruppen som skal gi råd til strategien for hvordan bedrifter skal forske og innovere mer.
Systemmeldingen blir regjeringens sjanse til å vise at de har forstått forskningens samfunnskritiske betydning, både for offentlig og privat sektor. Jeg har tro på at tett samspill mellom kunnskapsmiljøer og bedrifter, gjensidig forpliktende former for samarbeid og finansiering samt strategisk innretning av FoU-innsatsen, i tillegg til sterkere tverrgående samordning innenfor regjeringen, vil kunne bidra til et styrket forskningssystem, et mer kunnskapsintensivt og forskningsbasert næringsliv og til økte FoU-investeringer.
Jeg håper at forskningssystemmeldingen resulterer i at forskningen endelig blir løftet opp i rekken av regjeringens prioriteringer. Meldingen bør dessuten gi Stortinget anledning til å diskutere, og helst bli enige om, et forskningspolitisk forlik med langsiktige forpliktelser på forskningsfronten.
