Draghi-rapporten om europeisk konkurransekraft

Så stor var interessen for rapporten fra italieneren som ytret "whatever it takes" under den europeiske gjeldskrisen, at Kommisjonens nettsider slet med å håndtere pågangen. I motsetning til i 2012 er det ikke noe "whatever" i 2024. Draghi mener han vet nøyaktig hva som trengs: "do this or it's slow agony".

Kontekst
Bakteppet Draghi skildrer i forordet er kjent:

• Europa har lenge prøvd å håndtere svak vekst, men den negative trenden har fortsatt;
• Europeiske selskaper møter større konkurranse fra utenlandske konkurrenter og begrenset tilgang på utenlandske markeder;
• Endret verdensbilde: EU dro nytte av et stabilt geopolitisk landskap hvor man tillot å gjøre seg strategisk avhengig av andre land, en multilateral, regelbasert handel og en amerikansk sikkerhetsparaply som frigjorde penger i forsvarsbudsjetter til andre formål. Internasjonalt samarbeid og geopolitisk stabilitet forvitrer, EU har mistet tilgang på en viktig energipartner og avhengigheter har blitt sårbarheter.

Flere EU-topper som Enrico Letta og Emmanuel Macron har pekt på et liknende eksistensielt veiskille som det "Super"-Mario skildrer: om ikke produktiviteten og veksten økes kan man ikke være leder innen nye teknologier, et fyrtårn for globalt klimaarbeid, en uavhengig aktør internasjonalt og finansiere den sosiale modellen. Om ikke produktiviteten økes må Europa nedskalere noen, om ikke alle ambisjonene våre. Vekst og produktivitet må økes

Hvor "dårlig stilt" er Europa?

Draghi benytter innledningsvis dramatiske eksempler for å løfte frem alvoret:

• USA vs. EU:
  Siden tidlig 2000 har real disposable income per capita vokst omtrent dobbelt så mye som i EU. Fjerner man teknologisektoren fra regnestykket er produktiviteten i USA og EU nokså lik, og i favør EU. I EU var de tre største investorene i forskning og utvikling på den tiden bilindustrien, og det er det fortsatt i dag. I USA var bilindustri og farmasøytisk industri i topp 3, mens listen i dag kun inneholder tech-selskaper.
• Manglende vekst og demografiske utfordringer i møte med massivt investeringsbehov
  Innen 2040 antas det at den europeiske arbeidsstyrken kommer til å miste 2 millioner arbeidstakere i året, det krever økt produktivt for å sikre vekst. Hvis man tar utgangspunkt i gjennomsnittlig produktivitetsvekst siden 2015 er det kun nok til å holde BNP på et stabilt nivå frem til 2050. I en periode hvor EU må finansiere en rekke nye investeringer er dette en alvorlig utvikling.
  
  Draghi anslår at om man skal digitalisere, avkarbonisere økonomien og øke forsvarskapasitet i det tempoet og den skalaen som trengs krever det en investeringsgrad på nærmere 5% av BNP årlig. Dette er tall man sist så på 60- og 70-tallet. Til sammenligning var Marshall-planen på 1-2% av BNP/år.

Hva er svaret?

Draghi peker særlig på tre overordnede tiltak Europa må lykkes med for å styrke konkurransekraften, og som henger tett sammen med den øvrige analysen:

(i) Snevre inn innovasjonsgapet
Problemet:
- Man er for dårlige på å få frem og holde avanserte teknologier i Europa
- Europa er for statisk, og sliter med å gå fra innovasjon til kommersialisering. Mellom 2008-2021 flyttet 30% av europeiske enhjørninger hovedkvarter ut av Europa, særlig til USA pga. finansiering fra amerikansk kapital og lettere å oppskalere
- Får ikke frem banebrytende teknologier og nye vekstmotorer.
- For fragmentert: EU bruker like mye på forskning og innovasjon som USA, men kun 1/10 av midlene anvendes i EU

Barrierer:
- Inkonsistent og begrensende regulering
- For fragmentert finansiering nasjonalt og på EU-nivå

Løsninger:
- Øke fokus på kompetanse, utdanning, up/re-skilling og gode jobber
- Matche USA innen innovasjon og bruke midler mer målrettet
- Sikre at privat (europeisk) kapital brukes i Europa og i europeiske prosjekter

(ii) Sikre at avkarbonisering og konkurransekraft går hånd i hånd
Problem:
- Europeiske energipriser er betydelig høyere enn i USA og Kina
- Markedsregler forhindrer sluttbrukere i industri og husholdninger fra å se hva omstillingen til ren energi betyr for økonomien

Løsninger:
- Må vurdere trade-offs: EU er leder innen enkelte rene teknologier som vindturbiner, elektrolysører og lavkarbon brensel. Det er derfor en strategisk mulighet for for å etablere seg som en global leder innen disse. Samtidig må Europa vurdere hvorvidt manskal produsere teknologier hvor man allerede har mistet momentum og ikke vil komme seg tilbake på nivå med konkurrenter
- Må i større grad overføre fordelene ved avkarbonisering til sluttbrukere
- Trenger en massiv satsing på fornybar energi og infrastrukturinvesteringer for å bringe ned energikostnader og sikre stabil energitilførsel

Annet:
Mye av dette er det samme som Kommisjonen ønsker å besvare gjennom den varslede Ren-industrigiven (Clean Industrial Deal)

(iii) Øke Europas sikkerhet og selvforsyning.
Problem:
- Det sløses med fellesressurser. EU har stor kjøpekraft totalt sett og bruker nest mest i verden på forsvar. Midlende er imidlertid for spredt utover ulike nasjonale og europeiske virkemidler. For eksempel utgjorde europeiske fellesanskaffelser i forsvarsindustrien under 1/5 av totale innkjøp i 2022. 78% gikk til ikke EU-tilbydere og 63% til USA
- For mange ulike standarder på tvers av land;
- Europa særlig utsatt for geopolitisk uro fordi man avhenger av en håndfull tilbydere for kritiske råmaterialer og teknologier. Økt press på disse ettersom utbyggingen av ren energi globalt øker.

Løsning:
- EU trenger en reell økonomisk utenrikspolitikk (også foreslått i von der Leyens politiske prioriteringer)
- Flere preferential trade agreements, direkteinvesteringer med ressursrike land og oppbygging av lagre innen enkelte områder
- Bygge industripartnerskap for å sikre forsyningskjeder for nøkkelteknologier. Bygge opp markedsmakt for å kunne handle uavhengig.
- Felles standarder og utstyr som fungerer på tvers i forsvarsindustrien

Innhold i rapporten:
Del A:
I løpet av de omtrent 60 første sidene som utgjør A-delen av rapporten går Draghi mer i dybden på disse tre hovedtiltakene: (i) innovasjon, (ii) avkarbonisering og (iii) sikkerhet, i tillegg til (iv) finansiering og (v) styrking av EUs institusjoner og politiske rammeverk.

Del B:
Videre gjør rapporten et dypdykk innen 10 spesifikke sektorer som Draghi mener har særskilte underliggende årsaker som påvirker konkurransekraften negativt, som han forsøker å løse med en rekke anbefalinger og tiltak – med varierende tidshorisont og gjennomføringspotensiale. Her pekes det på:

(i)                  Energi

(ii)                Kritiske råmaterialer

(iii)               Digitale og avanserte teknologier

1. Høyhastighets og -kapasitets bredbånd
2. Computing og KI
3. Halvledere og mikroelektronikk

(iv)               Energikrevende industri

(v)                 Clean Tech

(vi)               Bilindustrien

(vii)             Forsvar

(viii)           Romfart

(ix)               Farmasøytisk industri

(x)                 Transport

Det gjøres en tilsvarende analyse for fem horisontale områder:

1. Innovasjon
2. Kompetanse
3. Investeringsfinansiering
4. Konkurranse
5. EU-institusjoner, politisk rammeverk og styring

Hvorfor er rapporten viktig?
Draghi-rapporten er en av tre høynivårapporter som legges frem i 2024. De andre er Letta-rapporten om fremtiden til Det indre marked som ble lagt frem i april og Niinistö-rapporten om europeisk beredskap som forventes i oktober. Disse vil brukes som diskusjonsgrunnlag for den videre politikkutviklingen i EU i årene fremover.

I juli la Ursula von der Leyen frem sine politiske prioriteringer for det neste mandatet, og flere av tiltakene Draghi peker på i rapporten, slik som å koble avkarbonisering og konkurransekraft tettere sammen er allerede noe Kommisjonen forbereder gjennom den kommende ren-industrigiven (Clean Industrial Deal).

Hva betyr dette for Norge?

Det er flere aspekter ved rapportens anbefalinger som kan ha særlig betydning for Norge, dette inkluderer, men begrenser seg ikke til:

1. Draghi argumenterer for økt egenproduksjon innen enkelte sektorer, i tillegg til en mer defensiv  handelspolitikk for å beskytte seg fra urettferdig internasjonal konkurranse og bygge opp egen kapasitet på strategiske områder. Dette er for så vidt ikke nytt, men snarere mer av det vi allerede har observert de siste årene. Fra et norsk synspunkt kan det bli utfordrende dersom EU beveger seg enda mer i denne retningen. 
2. Draghi foreslår i større grad en aktiv industri- og næringspolitikk, både tverrgående, men også innen spesifikke sektorer, for å styrke konkurranseevne. Dette er en videreføring av en lengre utvikling i EU, som et svar på skifter i omverdenen. Dersom EU beveger seg mer i denne retningen, kan det være krevende for Norge å delta på sentrale initiativer, f.eks. dersom disse innebærer større grad av koordinering på EU-nivå, men også dersom konkurransereglene blir mer fleksible og i favør av de større landene.
3. Finansering og tiltak for å drastisk øke tilgangen på kapital er et sentralt poeng i rapporten. For Norge kan dette være krevende dersom man går mer i retning av økt statsstøtte og et mer fleksibelt statsstøtteregelverk, men også dersom det opprettes nye sentrale støtteordninger som finansieres gjennom felles låneopptak. Dette har Norge ikke hatt anledning til å delta i før, f.eks. gjenoppbyggingspakken etter COVID. 
4. Det åpner seg muligheter for norsk eksport av fornybar energi og teknologier som CCS, og Norge vil kunne være en avgjørende energipartner om man tilpasser seg og svarer på de mulighetene som åpner seg. Draghi peker på at fossilt brensel vil fortsette å spille en rolle i energiprisingen resten av inneværende tiår.
5. Generelt: på de fleste områder peker Draghi på mer integrering på europeisk nivå. Dette vil få implikasjoner for Det indre marked, og det vil kreve mer av Norge for å klare å henge med.

NHO jobber fortløpende med Draghi-rapporten og den øvrige utviklingen av EU.

Les hele rapporten her.