Presidentvalg i USA: Mulige konsekvenser for norsk næringsliv under Trump og Harris

Stormaktrivaliseringen mellom USA og Kina fortsetter. Dette innebærer en krevende balansegang for Europa og Norge. Det er tverrpolitisk enighet om at Kina er USAs største strategiske og økonomiske utfordrer. Forholdet mellom landene vil forbli spent, selv om det er forskjeller i tilnærming mellom Harris og Trump. Begge administrasjoner vil forvente at allierte land, herunder EU, følger USAs linje i Kina-politikken. Det kan stille flere land i et dilemma, all den tid USA er vår viktigste militære allierte, samtidig som Kina er en viktig handelspartner. Kina kan på sin side søke et tettere samarbeid med Europa på ulike områder og velge å tilpasse seg europeiske heller enn amerikanske standarder der relevant.

Et mer innadrettet USA, sikkerhetspolitisk vendes oppmerksomheten i økende grad mot Asia. USA synes å ha blitt mer innadrettet de siste årene, bl.a. som følge av innenrikspolitiske utfordringer. Det er ventet at Trump- og Harris-administrasjon vil ha ulike tilnærminger til diplomati generelt, herunder til spørsmål knyttet til NATO og Ukraina. For Europa vil særlig den amerikanske holdningen til Ukraina være et usikkerhetsmoment.

Proteksjonistiske trekk i handelspolitikken, men forskjeller i utøvelse og omfang. Det er skepsis mot handelsliberalisering i begge partier, da det anses å svekke den amerikanske middelklassen og strategisk industri. De økte tollsatsene på kinesiske varer som ble innført av Trump er i stor grad blitt videreført under Biden[1]. Biden-administrasjonen har i tillegg økt tollsatsene på flere varer fra Kina, deriblant el-biler, elbilbatterier, kritiske mineraler, stål og aluminium, og ytterligere tiltak som begrenser importen er foreslått.

Fortsatt stillstand i det multilaterale handelssystemet. Arbeidet i WTO går sakte og uten vesentlige gjennombrudd. Tvisteløsningsmekanismen har også vært lammet siden 2019, som resultat av amerikansk blokkering av ankeorganet. Trump er konsekvent mot internasjonalt samarbeid og vil ikke prioritere multilateralt handelssamarbeid. Biden-/Harris-administrasjonen er i prinsippet for multilateralt handelssamarbeid, men mener WTO-systemet ikke er rigget til å håndtere integrering av Kina. Hverken Trump eller Harris vil bidra til å gjenoppta WTOs reformagenda i neste periode. Appetitten for å inngå nye frihandelsavtaler synes også å være lav i begge administrasjoner, blant annet fordi dette ikke har støtte i Kongressen.   

Handelspolitikken ses i økende grad i sammenheng med sikkerhetspolitikken. "Nasjonal sikkerhet" har i økende grad blitt brukt som begrunnelse for en rekke økonomiske tiltak de siste årene, særlig på handelsområdet. Begge administrasjoner ventes å bruke handelspolitiske virkemidler for å redusere avhengigheter og sårbarheter i forsyningskjeder, særlig for strategiske sektorer slik som databrikker. Avansert databrikketeknologi er viktig for mange sivile og militære kapabiliteter. Det er også tatt i bruk andre virkemidler for å bremse Kinas evne til å få tak i og produsere avanserte databrikker, bl.a. strengere eksportkontroll ("Entity list") av sensitiv teknologi. I tillegg har USA lagt press på alliansepartnere for å hindre at disse selger databrikketeknologi og -utstyr til Kina. Begge administrasjoner vil også legge vekt på å forhindre at kinesiske varer finner veien til USA via tredjeland. Det forventes også en videreføring og strengere etterlevelse av regelverket for kontroll med utenlandske investeringer, herunder regulering av statlige fond og nylig publiserte regler for kontroll med utgående investeringer.  

Aktiv nærings- og industripolitikk. Begge administrasjoner vil trolig fortsette å knytte industripolitikken opp mot mål om å bygge nasjonale arbeidsplasser og ivareta nasjonal sikkerhet. Det betyr at begge presidentkandidater vil legge vekt på å stimulere nødvendig infrastruktur, verdikjeder for forsvar, teknologisk utvikling innen strategiske områder, slik som for kritiske mineraler, metaller og materialer. I tillegg vil begge partier ha et ønske om å bygge opp ordninger som støtter den amerikanske middelklassen.

Økt uforutsigbarhet. Trumps andre presidentperiode forventes å speile første presidentperiode, men en gjenvalgt Trump vil ha mer administrativ erfaring og det vil sannsynligvis være få moderate stemmer i Trumps innerste krets og blant politiske utnevninger i sentralforvaltningen. Som president vil Trump ha størst handlingsrom utenrikspolitisk og vil søke å utnytte sine presidentfullmakter til fulle for å oppnå sine politiske mål. Trump er transaksjonell og opptatt av å lage avtaler og vil også i sin andre presidentperiode søke å inngå avtaler på vidt forskjellige politikkområder, både med allierte og ikke-allierte. Med andre ord vil hele den politiske verktøykassen kunne tas i bruk for å lage gode "deals". Dette fører til uforutsigbarhet og øker risikoen for geopolitisk uro. Trump har liten interesse for multilateralisme, og har kritisert internasjonale institusjoner som f.eks. NATO, WTO og WHO. Han forventes også å kutte den finansielle støtten til internasjonale organisasjoner slik han gjorde i sin første presidentperiode.

Det transatlantiske forholdet kan komme under press. Et mer tilspisset forhold mellom USA og EU vil påvirke evnen til å samarbeide om å løse globale utfordringer. USA og EU vil også være mindre koordinerte på en rekke områder som har betydning for Norge, f.eks. knyttet til forholdet til Kina og spørsmål rundt kinesisk overkapasitet, eller til sanksjonene mot Russland der transatlantisk koordinering har vært viktig.

Høy risiko for økt toll. Trump er konsekvent imot frihandel og multilateralt samarbeid, og tilhenger av toll og handelsbarrierer som virkemidler for å redusere USAs handelsunderskudd og øke inntektene til statskassen. Trump har uttalt at han ønsker å innføre toll på 10-20 prosent på all amerikansk import og 60 prosent på import fra Kina. Det er ikke gitt at Trump vil klare å innføre en så høy toll da han vil møte motstand fra en rekke hold også innad i det republikanske parti. Presidenten har ikke fullmakter til å innføre brede tollsatser. Kongressen kan delegere ansvaret selektivt, men ikke frasi seg ansvaret totalt. Universelle toller mot hele verden vil sannsynligvis bestrides i det amerikanske rettssystemet. Flere analysemiljøer forventer en mer utvannet variant, dvs. at den gjennomsnittlige amerikanske tollen vil øke noe, men ikke med hele 10 prosent. Stål, aluminium og bilindustri er sektorer som trolig vil være særlig utsatt, mens forbrukervarer i større grad vil bli skjermet for å beskytte amerikanske forbrukere. I tillegg har Trump annonsert muligheten for å innføre 100 prosent toll på varer fra land som går bort fra å benytte dollaren som oppgjørsvaluta.

Beregninger utført for Dansk Industri basert på Trumps uttalelser om økte toller, viser at en handelskrig mellom Kina, USA og EU vil kunne koste dansk økonomi opp til 85 milliarder danske kroner og rundt 30.000 arbeidsplasser. Det er særlig konflikten mellom EU og Kina som kan innebærer store kostnader ifølge denne analysen.

Høyere importtoll vil isolert sett redusere norsk eksport til USA, men totaleffekten avhenger av flere faktorer inkl. kronekurs. Viktige norske eksportprodukter til USA er sjømat, mineralolje og mineralprodukter, metaller unntatt jern og stål, kjemiske produkter, petroleumsprodukter, designvarer og møbler, maritimt utstyr og kunstgjødsel. Det er imidlertid vanskelig å forutsi hvilke av disse som vil være mest utsatt for eventuelle tolløkninger i USA. På generelt grunnlag vil en høyere importtoll på norske produkter isolert sett redusere norsk eksport til USA ettersom norske produkter blir relativt dyrere og mindre konkurransedyktige, men dette vil avhenge av den relative tollbelastningen sammenlignet med andre eksportland, og hvorvidt produktene møter konkurranse fra amerikanske produsenter. Totaleffekten vil også avhenge av flere faktorer, f.eks. vil effekten av økte toller kunne motvirkes dersom kronekursen skulle svekke seg. Norge har hatt et handelsunderskudd mot USA siden 2014. Dersom nye tollsatser innføres mot land USA har handelsunderskudd med, er det derfor ikke naturlig at disse vil rettes mot Norge. Toll på industrivarer inn til Norge er null, så vi vil neppe rammes av resiprositetstoll, dvs. toll som gjenspeiler tollbelastning for amerikanske eksportvarer, dersom Trump skulle gå den veien (selv om situasjonen vil være en annen for landbruksvarer).

Økt risiko for handelskrig. Innføring av nye amerikanske toller vil ventelig fremprovosere mottiltak fra USAs handelspartnere. Det øker risikoen for en handelskrig. Dette er en utvikling vi allerede ser antydninger til. En handelskrig vil forsterke presset på WTO og hele det multilaterale handelssystemet, særlig dersom flere av medlemmene tilsidesetter multilaterale regler for å innføre nye proteksjonistiske tiltak. Dette kan igjen fremprovosere nye mottiltak, noe som ikke er usannsynlig i forbindelse med en handelskrig. Dette vil skade en liten åpen økonomi som Norge, som er helt avhengig av et fungerende multilateralt handelssystem.

Norske bedrifter som deltar i internasjonale verdikjeder er sårbare for tolløkninger. Norske bedrifter som har aktivitet på tvers av landegrenser og/eller deltar i internasjonale verdikjeder vil kunne rammes av at det innføres toller et eller flere steder i leverandørkjeden.

Gitt vår tette integrasjon med det europeiske markedet og nære samarbeid med europeiske bedrifter er det en stor risiko for Norge dersom handelskonflikten mellom USA og EU blusser opp igjen. EU ruster seg for en gjentagelse av situasjonen fra 2018 og har satt opp en egen “Trump 2.0-task force”. Europakommisjonen har uttalt at de vil forsøke å få i stand forhandlinger om tiltak som kan redusere EUs eksportoverskudd overfor USA i varehandelen. Det er uklart hvor realistisk dette er, eller om det vil være tilstrekkelig for å unngå nye amerikanske tiltak. Dersom dette ikke lykkes, vil EU antagelig gjengjelde økt amerikansk toll med mottiltak mot utvalgte amerikanske varer, i tråd med det som ble gjort under Trumps første presidentperiode. Europakommisjonen er allerede i ferd med å identifisere en liste over varer som kan ilegges toll. Det vil i så fall resultere i at handelskonflikten mellom EU og USA fra Trumps forrige periode blusser opp igjen. I lys av Norges tette integrasjon med EU og europeiske bedrifter, er det sannsynlig at ev. amerikanske tiltak mot EU, som er en mye viktigere handelspartner for oss enn USA, vil ha en betydelig større betydning for norske interesser. Norske bedrifter som er tett integrert i europeiske verdikjeder vil være særlig utsatt.

Et annet scenario er at EU, som resultat av nye amerikanske tiltak, får behov for å beskytte sitt eget marked mot overkapasitet i verdensmarkedet. Dette kan skje dersom handelsstrømmer vris til nye markeder når det amerikanske markedet lukker seg, noe som var tilfelle under Trumps første presidentperiode da EU innførte beskyttelsestiltak på stål og aluminium. Norge risikerte da å bli utestengt fra EU-markedet, men fikk unntak fra tolløkningene etter omfattende innsats. Det finnes derfor relevant presedens for å bli unntatt fra slike tiltak. Norge har ingen tradisjon eller nødvendig oppsett for å innføre slike beskyttelsestiltak selv. Dermed har vi i utgangspunktet ikke anledning til å innføre beskyttelsestiltak i en slik situasjon. Sannsynligheten er lav for at Norge får et omfattende behov for å beskytte vårt eget marked, gitt norsk næringsstruktur og fordi de fleste norske produsenter har EU som betydelig større marked enn hjemmemarkedet. Men våre posisjoner kan utfordres, f.eks. dersom EU og USA blir enige om felles beskyttelsestiltak mot Kina, som Norge ikke vil kunne ta del i.

For Norge er det også en risiko dersom EU og USA faktisk blir enige om avtaler eller andre ordninger som f.eks. sikrer EU unntak fra amerikanske toller og tiltak eller USA gir annen særbehandling til EU-bedrifter. Norge vil i utgangspunktet ikke kunne være omfattet av en slik avtale siden vi ikke er en del av EUs handelspolitikk. Vi vil også kunne streve med å få på plass en tilsvarende avtale med USA. Eksempelvis har USA og EU blitt enige om en midlertidig avtale der EU unnslipper den amerikanske straffetollen på stål og aluminium (232-tiltakene). Norge er ikke omfattet av denne, slik at norske varer fortsatt møter toll i USA, og har heller ikke fått gehør for å få på plass en tilsvarende avtale. Det er en betydelig risiko, særlig dersom slike avtaler omfatter en mye lengre liste varer. Da taper norske bedrifter konkurransekraft på det amerikanske markedet, men det utfordrer også vår deltakelse i europeiske verdikjeder som skal videre til USA.

Ytterligere vektlegging av strategisk autonomi som overordnet mål i EU vil være en generell konsekvens av en ny periode med Trump. Hans forrige presidentperiode bidro til at dette ble et overgripende mål i EUs politikkutvikling, med fokus på oppbygging av egne, robuste verdikjeder, selvforsyning på strategiske områder og mindre avhengighet av tredjeland. Videre utvikling i denne retningen vil ha betydning også for Norge som utenforland, som risikerer å havne "utenfor" på strategiske EU-satsinger.

Høy sannsynlighet for reversering av amerikansk klimaengasjement internasjonalt. Trump vil melde USA ut av Parisavtalen og også søke å redusere amerikansk engasjementet i andre multilaterale og bilaterale klimaprosesser. I sum kan dette føre til et globalt tilbakeslag for klimatiltak, noe som blant annet kan redusere globale investeringsstrømmer innen fornybar energi og annen klimateknologi.

Nasjonalt vil arbeidet med grønn omstilling nedprioriteres, men en del klimatiltak vil likevel videreføres av delstatene. Lovpakkene som ble innført av Biden, Infrastructure Investment and Jobs Act (IIJA), Chips and Science Act (CSA) og Inflation Reduction Act (IRA) vil dels bli forsøkt fjernet eller nedskalert. IIJA vil antagelig bestå med hensyn til satsing på veier, flyplasser og grunnleggende infrastruktur, men reduseres med tanke på grønne satsninger.

Deler av IRA forsinkes og nedprioriteres, men vil ikke kunne reverseres fullt ut. En reversering av IRA vil kreve nye vedtak i kongressen, noe som vil være vanskelig å gjennomføre uten flertall. Mange republikanske delstater drar nytte av investeringer som er utløst som følge av IRA og en reversering vil derfor ikke nødvendigvis finne støtte i partiet. Det er likevel sannsynlig at man under en Trump-administrasjon vil se en nedprioritering eller forsinkelse av ikke-iverksatte prosjekter, kanskje særlig knyttet til el-mobilitet og fornybar energi. Selv om en eventuell Trump-administrasjon ikke endrer IRA-lovgivningen, kan den politiske usikkerheten føre til forsinkelse i investeringer til grønn omstilling.

Rammevilkårene for fossilindustrien vil bedres. Trump vil også forsøke å forsterke støtten til fossil energiutbygging. Trump er opptatt av energisikkerhet i bredt og har lovet lavere energipriser ved å øke USAs energiproduksjon. Det er imidlertid usikkert hvor store fullmakter han har til å faktisk gjennomføre politikken. Trump vil trolig også oppheve Biden-administrasjonens midlertidige frys av godkjenninger av nye eksportterminaler for LNG. Trump vil videre søke å omgjøre en del miljøregelverk, blant annet har Trump lovet å oppheve Biden-administrasjonens restriksjoner for miljøutslipp på biler.

Økt volatilitet i markedene. Trumps vilkårlighet og uforutsigbarhet (særlig i utenrikspolitikken) vil kunne øke svingningene i aksjemarkeder, råvarepriser, valutakurser mv. Større uforutsigbarhet kan både føre til lavere risikovilje og økte risikopåslag i markedene. Det vil ha flere økonomiske effekter, deriblant gjennom å kunne gjøre finansiering vanskeligere og dyrere, noe som vil kunne redusere investeringsviljen og investeringsstrømmene.

…og en fortsatt svak krone. Geopolitisk uro, økt markedsvolatilitet og redusert risikoappetitt bidrar til at investorer og kapital søker mot såkalte "trygge havner", dvs. store valutaer som USD, EUR, JPY. Dette vil isolert sett svekke den norske kronen, ettersom etterspørselen etter NOK reduseres. En svakere NOK vil gjøre norsk import fra utlandet dyrere. Som en liten, åpen økonomi er Norge avhengig av import fra utlandet for å skaffe til veie innsatsvarer til produksjon og til direkte forbruk. Dyrere import vil slik sett øke prisene. For norsk eksportnæring vil en svakere norsk krone gjøre norske varer og tjenester relativt billigere enn utenlandske. Det vil øke etterspørselen etter norsk eksport som i noen grad vil kunne utligne effekten av evt. økte tollsatser i USA.

Større budsjettunderskudd. Den tverrpolitiske organisasjonen Committee for a Responsible Federal Budget (CRFB) anslår at budsjettunderskuddene vil øke uavhengig av om Harris eller Trump blir president. Imidlertid anslår CRFB at budsjettunderskuddet vil øke mer under Trump, og at statsgjelden vil øke om lag dobbelt så mye enn dersom Harris blir president. Blant forslagene som vil øke underskuddene er Trump planer om å forlenge skattereformen (Tax Cuts and Jobs Act) som ble innført i 2017. Reformen senket skattene, herunder selskapsskatten, og Trump ventes å gjøre skattereformen permanent. Det anslås å øke budsjettunderskuddet med omkring 4 billioner USD de neste 10 årene. Underskuddet finansieres ved å øke statsgjelden. USAs statsgjeld utgjør i år nærmere 100 prosent av BNP. Høy og økende statsgjeld vil etter hvert kunne utløse spørsmål om bærekraften i statsfinansene. Både CRFB og Kongressens budsjettkontor (CBO) peker på at den økende gjelden utgjør en betydelig risiko for statsfinansene og økonomien. Det vil potensielt kunne gi store og brå skift i finanspolitikken, og vil også kunne svekke tilliten til dollaren. På sikt vil dette derfor isolert sett tale for en svakere dollar.

Økt politisk press på sentralbanken. I sin presidentperiode uttalte Trump seg flere ganger kritisk til sentralbanken. Som president har Trump mulighet til å utnevne nye kandidater til å sitte i rentekomiteen (FOMC), som er ansvarlig for rentesettingen i sentralbanken. Trump kan derfor foreslå støttespillere til disse posisjonene. Imidlertid krever kandidatforslagene støtte i Senatet. I tillegg har han og hans rådgivere tatt til orde for at presidenten bør ha mer innflytelse over rentebeslutninger. Mer politisk styring av pengepolitikken vil utfordre sentralbankens uavhengighet. Det vil kunne svekke tilliten til sentralbanken, gjøre inflasjonsmålet mindre troverdig og vil kunne bidra til at inflasjonen blir høy lenger. Selv om retorikken mot sentralbanken trolig vil hardne under Trump, anser vi det som mindre sannsynlig at Trump vil få gjennomslag for å gjennomføre større endringer i sentralbanken. Det skyldes at det vil kreve støtte i Kongressen og at flere av forslagene er kontroversielle og vil møte motstand både innad i det republikanske partiet så vel som fra næringslivet.

Lav sannsynlighet for devaluering av dollaren. Trump synes å mene at dollaren er for sterk og at det skaper problemer for amerikansk økonomi og industri. En svakere dollar vil kunne øke amerikansk eksport og redusere handelsunderskuddet. På den annen side vil en svakere dollar kunne øke den inflasjonen som følge av at importen blir dyrere. Det vil isolert sett tale for en høyere rente. Dette er også inkonsistent med uttalelser Trump har hatt vedrørende å få rentene ned. Devaluering av dollaren vil også kreve at man forsvarer en ny og lavere kurs eller at man får i stand en multilateral avtale (slik som ble gjort i Plaza-avtalen fra 1980-tallet). Begge deler synes imidlertid både krevende og kostbart. Som følge av de motstridende målsetningene og at det vil være krevende å gjennomføre anser vi politisk styring av dollaren som lite sannsynlig. 

Trumps proteksjonistiske og innvandringskritiske politikk vil svekke det økonomiske vekstpotensialet og øke prisveksten. De makroøkonomiske effektene er vanskelige å overskue. Imidlertid vil mer proteksjonisme i form av vesentlige økte og mer omfattende tollsatser (se omtale under) gjøre det dyrere å handle på tvers av landegrenser. Dyrere import (som det er vanskeligere å omgå) betyr økte kostnader, som i noen grad vil veltes over i økte utsalgspriser. En studie fra Peterson Institute estimerer at Trumps foreslåtte tolløkninger (20 prosent på all import og 60 prosent på varer fra Kina) vil gjøre den vanlige amerikaner 2 600 USD fattigere. Mer generelt vil mer proteksjonisme redusere internasjonal handel. Ettersom handel muliggjør spesialisering og storskaladrift, gir tilgang til teknologi og muliggjør læring, og byr på skjerpende konkurranse, vil mindre handel virke i motsatt retning. Det betyr en mindre effektiv arbeidsdeling og lavere globalt vekstpotensial. Det vil særlig ramme små, åpne økonomier som har et mindre ressursgrunnlag enn større land, som Norge.

Strengere innvandringsregler vil på sin side bety et strammere arbeidsmarked, der det kan bli mer krevende å finne ledige hoder og hender, og arbeidskraft som innehar den riktige kompetansen. Det vil kunne gjøre arbeidsmarkedet mindre og rekruttering vanskeligere, og vil også kunne redusere vekstpotensialet i amerikansk økonomi. Økt konkurranse om arbeidskraften vil på sin side kunne øke lønns- og prisveksten i økonomien. En PIIE-studie estimerte at effekten av Trumps politikk med strengere immigrasjonspolitikk, høyere toller og økt politisk innflytelse på sentralbanken vil bidra til å gjøre amerikansk BNP mindre enn det ville vært dersom disse politikktiltakene ikke gjennomføres. Avhengig av kalibreringen av politikktiltakene anslås BNP å være mellom 1,5 og 6,6 prosent lavere enn referansebanen på lang sikt.

Forutsigbarhet og stor grad av kontinuitet fra Bidens presidentperiode. Det er lite som tyder på at Harris vil gjøre vesentlige kursendringer fra Bidens politikk. Innenfor utenriksområdet, herunder handel-, og klima, synes Harris å legge større vekt på internasjonalt samarbeid og dialog med allierte. Dette vil gi en mer koordinert og større forutsigbarhet i utenrikspolitikken. Dette gjelder også i Kina-politikken, der Harris i større grad ventes å vektlegge dialog og koordinering med allierte. Den strenge linjen mot Kina ligger imidlertid fast, og det ventes at økonomiske og handelsrelaterte tiltak vil videreføres og tilta ytterligere. I likhet med Biden vil Harris trolig søke samarbeid med Kina for å løse globale utfordringer innen helse, klima og miljø.

Proteksjonistiske trekk i handelspolitikken, men lavere sannsynlighet for handelskonflikt. Harris forventes å videreføre en handelspolitikk med proteksjonistiske trekk, men forventes ikke å øke tollsatsene bredt slik Trump har signalisert. Bidens Work-Centred Trade Policy med fokus på arbeidstakerrettigheter, klima og miljø og forsterkning av leverandørkjedene forventes å fortsette under Harris. I likhet med Biden vil hun ønske at tiltakene skal være målrettede og vil søke større grad av koordinasjon og samarbeid med allierte. Harris vil også se nytten av sterke europeiske partnere i konkurransen med Kina, og hun ønsker fortsatt gode handelsforbindelser med europeiske land.

Handelspolitiske virkemidler for å beskytte grønne og høyteknologiske næringer i USA. Biden-administrasjonen er særlig bekymret for kinesisk overproduksjon i grønne næringer, f.eks. innen solceller, batterier og elbiler. Harris vil videreføre arbeidet med å utvikle et nasjonalt klimaregelverk for næringsvirksomhet. Det forventes ikke at USA vil innføre en karbonjusteringsmekanisme etter modell av EUs CBAM, bl.a. fordi man ikke har felles prising av klimagassutslipp i USA. Det er imidlertid ikke usannsynlig med økt bruk av toller på varer og land som begrunnes ut ifra klimahensyn.  

Fokus på dekarbonisering av industrien og implementering av IRA. De tre store lovpakkene Infrastructure Investment and Jobs Act, Chips and Science Act og Inflation Reduction Act som ble innført under Bidens presidentperiode vil alle sannsynligvis bevares og utvikles under en ny Harris-administrasjon. Det forventes økt fokus på utslippskutt i industrien (stål, sement og tungindustri), støtte til grønne teknologier som karbonfangst og lagring (CCS), batteri og fornybar. Harris administrasjonen forventes også å forsterke støtten til offentlig transport og el-mobilitet. Subsidiene i IRA gir sterke insentiver til både amerikanske og utenlandske selskaper om å fortsette å investere i USA. Harris' klimaengasjement blir imidlertid utfordret av behovet for å vinne stemmer i flere vippestater, noe som bl.a.  kom frem under debatten mellom Harris og Trump i september, da hun uttalte at hun ikke vil forby fracking og pekte på behovet for ulike nasjonale energikilder.

Videreføring av eksisterende politikk vil gi færre økonomiske forstyrrelser. Harris ventes å føre en vesentlig mindre proteksjonistisk politikk enn Trump og en mindre streng innvandringspolitikk. Isolert sett taler dette for lavere inflasjon enn dersom Trump blir president. Det skyldes både at den importerte prisveksten ventes å bli lavere, samt at et mindre stramt arbeidsmarked isolert sett vil dempe lønns- og prisveksten. Lavere inflasjon betyr samtidig at rentene raskere vil kunne komme ned.

Høyere skatter og utgifter øker budsjettunderskuddet. Harris presenterte sine økonomiske planer A new way forward for the middle class . Mens Trump ønsker å senke skattene vil Harris øke dem, bl.a. i form av økt skatt på de superrike og høyere selskapsskatten (fra 21 til 28 prosent). Hun ønsker imidlertid å redusere skattene for barnefamilier. Samtidig ønsker Harris å øke den offentlige pengebruken, bl.a. på velferdsordninger og målrettede sosiale tiltak for lavinntektshusholdninger. I sum anslås dette å øke budsjettunderskuddet i USA. CRFB anslår at statsgjelden vil øke halvparten så mye under Harris enn dersom Trump blir president. Tilsvarende har Harris også uttalt en intensjon om å innføre priskontroll på dagligvarer. Det er imidlertid uklart om og hvordan hun vil gjøre dette, og effektene det vil få. Fagforeningene har fått større innflytelse under Biden, og arbeidstakerrettigheter har blitt styrket på noen områder. Dette er utviklingstrekk som trolig vil bli videreført under Harris. Harris har blant annet uttalt at hun ønsker å styrke fagforeninger gjennom et trepartssamarbeid.

Risiko for "uryddig" maktovertakelse som kan svekke tilliten til amerikanske institusjoner. Dersom Harris vinner presidentvalget er det en risiko for at Trump vil undergrave resultatet, slik vi bl.a. så etter valget i 2021 og stormingen av Kongressen. Trump synes også å ha større kontroll over Det republikanske partiet nå enn da, noe som gjør det mer uklart hvordan partiet vil håndtere et evt. nederlag. Langvarig uro vil kunne få effekter både for amerikansk økonomi, USAs internasjonale engasjement og globale finansmarkeder.