Det reviderte fornybardirektivet (RED II) ble justert vinteren 2018-19 som en del av ren energi-pakken. Dette reviderte direktivet skal endre og oppheve det første fornybardirektivet. Det er RED II som det nå jobbes med å innlemme i EØS-avtalen.
Det reviderte fornybardirektivet endrer og opphever det første fornybardirektivet i EU med virkning fra 1. januar 2021. Det inkluderer varme- og kjølesektoren, skjerper målet om fornybarandelen i energimiksen til minst 32% innen 2030 på EU-nivå med eget mål på 14% for transportsektoren.
I tillegg til nye mål, er det sentrale innholdet i direktivet, og som er nytt eller endret fra REDI, blant annet:
Bioenergi
Det skal opprettes en database for registrering av fast og flytende biobrensel og resirkulert drivstoff. Målet er å forbedre sporbarheten til biobrensel gitt klima-kriterier og for bærekraftig bruk, unngå dobbelttelling og unngå svindel. Databasen var operativ fra og med januar 2024.
Støtteordninger
Det fastsettes prinsipper som skal gjelde for utforming av støtteordninger for kraft fra fornybare energikilder. Disse ordningene skal utformes slik at de ikke skaper unødige forstyrrelser i elektrisitetsmarkedet, og skal tilrettelegge for integrering av fornybar kraft på en markedsbasert måte med så lave kostnader for forbrukere og skattebetalere som mulig. Informasjon om slike støtteordninger skal være tilgjengelig for alle relevante aktører, deriblant egenprodusenter og energisamfunn.
Økte rettigheter til private som vil produsere egen fornybar energi
Egenprodusenter og energisamfunn av fornybar energi gis nye rettigheter. Dette kan eksempelvis være privathusholdninger eller borettslag med solcelleanlegg på taket. Forbrukere skal få mulighet til å selge overskuddskraft uten å bli pålagt uhensiktsmessige administrative prosedyrer og avgifter. Også såkalte energisamfunn, for eksempel et borettslag som ønsker å installere egen lokal fornybarproduksjon, kan delta i støtteordninger med samme vilkår som andre aktører.
Tillatelser til å bygge nye fornybarprosjekter
Det fastsettes nye krav om forenkling og effektivisering av konsesjonsprosesser for fornybar energiproduksjon. Dette skal oppnås ved at landene etablerer eller tilordner et kontaktpunkt som skal koordinere konsesjonsprosessene for søknader om utbygging av kraftanlegg og nett, såkalte "one-stop-shops", slik at søkeren bare trenger å forholde seg til ett informasjonspunkt. Direktivet fastsetter at infrastruktur for produksjon av elektrisitet fra fornybare kilder skal hensynta regelverk knyttet til involvering av berørte, særlig lokalbefolkning.
Det fastsettes krav om at konsesjonsprosesser ikke skal overskride 2-3 år, og krav om maksimal saksbehandlingstid på 1-2 år for små anlegg (under 150 kW). Oppgradering og utvidelse som ikke antas å ha negative miljømessig eller samfunnsmessig virkning skal tillattes ved notifikasjon.
Opprinnelsesgarantier
Direktivet endrer bestemmelsen om opprinnelsesgarantier og utvider virke- og anvendelsesområdet:
- Ordningen skal inkludere all fornybar energi, deriblant fornybar gass som hydrogen, varme og kjøling
- Opprinnelsesgarantier skal ikke ha effekt på beregningen av fornybarandel.
- Medlemslandene skal utstede opprinnelsesgarantier på forespørsel fra produsenter av fornybar energi, og kan utstede opprinnelsesgarantier til produsenter av ikke-fornybar energi.
- Kraftleverandører som markedsfører andel av kraften de tilbyr som fornybar skal bruke opprinnelsesgarantier som dokumentasjon for andelen fornybar kraft i energimiksen.
- Opprinnelsesgarantier fra tredjeland omfattes ikke, med mindre Europakommisjonen undertegner avtale om gjensidig anerkjennelse av opprinnelsesgarantier.