Det første fornybardirektivet (RED I) ble vedtatt i EU i desember 2008, og innlemmet i EØS-avtalen 19.12.2011. Det er dette fornybardirektivet som i dag er gjeldende i Norge.
Fornybarmål for 2020
Fornybardirektivet satte et mål om at EUs fornybarandel i energibruk skulle være på 20 %. Dette er en del av EUs klimamål for 2020 som impliserer 20 % fornybarandel, 20 % reduksjon av klimagassutslipp og 20 % økt energieffektivisering innen 2020. Det ble også satt et mål om 10 % fornybarandel i totalt drivstofbruk innen 2020.
I tillegg til dette ble det satt obligatoriske nasjonale mål. I forbindelse med innlemmelsen i EØS-avtalen ble det avtalt at Norges fornybarmål skulle ligge på 67,5% for 2020.
Øvrige bestemmelser i direktivet
Medlemslandene skal sette opp handlingsplaner for arbeidet med fornybar energi som inkluderer områdene i direktivet, altså elektrisitet, oppvarming og avkjøling og transport.
Direktivet beskriver metoden som skal brukes for å regne ut fornybarandel [fornybar kraftproduksjon +Bioenergi til varme og kjøling +biodrivstoff +omgivelsesvarme fra varmepumper / energibruk + overføringstap +omgivelsesvarme VP +utenriks luftfart]
Videre forplikter medlemslandene seg til å sikre at strømnettet er tilstrekkelig utbygd for å sikre driftssikkerhet, altså at det er nok tilgjengelig kraft ut fra behovet. De nasjonale myndighetene skal blant annet identifisere og iverksette tiltak for å fremskynde konsesjonsbehandling av søknader om utbygging av strømnettet.
Medlemslandene skal legge til rette for muligheten til å utstede garantier for å dokumentere andelen energi i en sluttbrukers energimiks som kommer fra fornybare energikilder. Dette omtales ofte som opprinnelsesgarantier eller grønne sertifikater og er en frivillig ordning som økonomisk insentiv til fornybar energi. En enhet energi (1MWh) skal kun telles én gang og opprinnelsesgarantien må brukes innen 12 måneder etter at energienheten ble produsert. I 2023 kjøpte norske kunder 28% av garantiene mens det øvrige solgtes til andre EØS-land.