Fornybardirektivet

Fornybardirektivet er EUs juridiske rammeverk for å utvikle og fremme bruken av fornybar energi for å nå egne klimamål. Direktivet setter bindende mål for EUs fornybarandel i den totale energimiksen.

Direktivet har som formål å danne et felles rammeverk for å utvikle og fremme utbygging og bruk av fornybar energi, og setter mål for hvor stor andel av energibruken som skal være fornybar energi. Direktivet beskriver også en rekke definisjoner om hva som skal regnes som fornybart, og metoder for hvordan en regner ut fornybarandelen.

EUs fornybarmål har blitt oppjustert flere ganger. Derfor har også direktivet blitt revidert ved flere anledninger for å sørge for at virkemidlene er tilstrekkelige for å nå målene. Denne artikkelen omtaler den andre versjonen av direktivet (2018/2001), forkortet RED II, som ble vedtatt i forbindelse med at EU vedtok Ren energi-pakken. Senere har EU oppdatert på nytt i 2023, som omtales helt nederst på siden. Ingen av disse to nye versjonene er tatt inn i EØS.

Figur: EUs fornybarandel år for år, samt 2030-mål

Innhold i fornybardirektivet

Det reviderte fornybardirektivet (RED II) ble justert vinteren 2018-19 som en del av ren energi-pakken. Dette reviderte direktivet skal endre og oppheve det første fornybardirektivet. Det er RED II som det nå jobbes med å innlemme i EØS-avtalen.

Det reviderte fornybardirektivet endrer og opphever det første fornybardirektivet i EU med virkning fra 1. januar 2021. Det inkluderer varme- og kjølesektoren, skjerper målet om fornybarandelen i energimiksen til minst 32% innen 2030 på EU-nivå med eget mål på 14% for transportsektoren.

I tillegg til nye mål, er det sentrale innholdet i direktivet, og som er nytt eller endret fra REDI, blant annet:

Bioenergi

Det skal opprettes en database for registrering av fast og flytende biobrensel og resirkulert drivstoff. Målet er å forbedre sporbarheten til biobrensel gitt klima-kriterier og for bærekraftig bruk, unngå dobbelttelling og unngå svindel. Databasen var operativ fra og med januar 2024.

Støtteordninger

Det fastsettes prinsipper som skal gjelde for utforming av støtteordninger for kraft fra fornybare energikilder. Disse ordningene skal utformes slik at de ikke skaper unødige forstyrrelser i elektrisitetsmarkedet, og skal tilrettelegge for integrering av fornybar kraft på en markedsbasert måte med så lave kostnader for forbrukere og skattebetalere som mulig. Informasjon om slike støtteordninger skal være tilgjengelig for alle relevante aktører, deriblant egenprodusenter og energisamfunn.

Økte rettigheter til private som vil produsere egen fornybar energi

Egenprodusenter og energisamfunn av fornybar energi gis nye rettigheter. Dette kan eksempelvis være privathusholdninger eller borettslag med solcelleanlegg på taket. Forbrukere skal få mulighet til å selge overskuddskraft uten å bli pålagt uhensiktsmessige administrative prosedyrer og avgifter. Også såkalte energisamfunn, for eksempel et borettslag som ønsker å installere egen lokal fornybarproduksjon, kan delta i støtteordninger med samme vilkår som andre aktører.

Tillatelser til å bygge nye fornybarprosjekter

Det fastsettes nye krav om forenkling og effektivisering av konsesjonsprosesser for fornybar energiproduksjon. Dette skal oppnås ved at landene etablerer eller tilordner et kontaktpunkt som skal koordinere konsesjonsprosessene for søknader om utbygging av kraftanlegg og nett, såkalte "one-stop-shops", slik at søkeren bare trenger å forholde seg til ett informasjonspunkt. Direktivet fastsetter at infrastruktur for produksjon av elektrisitet fra fornybare kilder skal hensynta regelverk knyttet til involvering av berørte, særlig lokalbefolkning.

Det fastsettes krav om at konsesjonsprosesser ikke skal overskride 2-3 år, og krav om maksimal saksbehandlingstid på 1-2 år for små anlegg (under 150 kW). Oppgradering og utvidelse som ikke antas å ha negative miljømessig eller samfunnsmessig virkning skal tillattes ved notifikasjon.

Leter du etter informasjon om aksellerasjonsområder, er det en del av 2023-direktivet som er omtalt nederst på siden.

Opprinnelsesgarantier

Direktivet endrer bestemmelsen om opprinnelsesgarantier og utvider virke- og anvendelsesområdet:

Ordningen skal inkludere all fornybar energi, deriblant fornybar gass som hydrogen, varme og kjøling
Opprinnelsesgarantier skal ikke ha effekt på beregningen av fornybarandel.
Medlemslandene skal utstede opprinnelsesgarantier på forespørsel fra produsenter av fornybar energi, og kan utstede opprinnelsesgarantier til produsenter av ikke-fornybar energi.
Kraftleverandører som markedsfører andel av kraften de tilbyr som fornybar skal bruke opprinnelsesgarantier som dokumentasjon for andelen fornybar kraft i energimiksen.
Opprinnelsesgarantier fra tredjeland omfattes ikke, med mindre Europakommisjonen undertegner avtale om gjensidig anerkjennelse av opprinnelsesgarantier.

Konsekvenser av manglende implementering

I tillegg til at målene skjerpes og innholdet i lovtekstene utvides, henger EU-regelverk stadig mer sammen. Det betyr at andre lovtekster og bestemmelser kan peke på innhold i fornybardirektivet. Sen implementering av regelverk kan på denne måten føre til dårligere rammevilkår ved at man mister mulighet til å delta i enkelte ordninger, og mindre gunstige vilkår for næringsetablering i Norge. Sen implementering kan også føre til at en forvalter gamle regler (REDI) som ikke lenger er tilpasset nye markedskrav og dermed diskvalifiserer prosjekt, oppdrag eller leveranser.

Noen konkrete eksempler på hva manglende gjennomføring innebærer:

Kan få konsekvenser for hydrogensatsingen i Norge fordi vi ikke er del av et europeisk sertifiseringssystem for hydrogen, og uten sertifisering får ikke tilgang til EUs hydrogenbank. Norsk hydrogen vil i så fall ikke kunne eksporteres eller telle med i EUs målsetninger.
Manglende gjennomføring av fornybardirektivet vil gjøre det vanskeligere å tiltrekke seg investeringer og tilhørende arbeidsplasser innen fornybar energi og grønn industri dersom Norge velges bort basert på dårligere rammevilkår for etablering, som for eksempel langdryge konsesjonsprosesser.
Videre vil manglende gjennomføring gjøre at fornybart drivstoff i luftfarten ikke telles med når luftfarten skal redegjøre for sitt klimaregnskap, og at luftarten ikke får tilgang til kompensasjon og gratiskvoter under EUs klimakvotesystem. Norske flyselskaper faller utenfor EU-ordningen som gir støtte til dyrere fossilfritt drivstoff. Fra og med 2025 skal flyselskapene blande inn 2% biodrivstoff i drivstoffet. Norwegian har anslått at denne merkostnaden har en verdi på 400 millioner kroner. Biodrivstoffet er 3-5 ganger dyrere enn fossilt drivstoff. Selskaper i EU kan få refundert disse kostnadene, for å intensivere bruken av mer bærekraftig drivstoff og kutte utslipp i flysektoren.

NHOs vurdering

NHO mener det er viktig at Norge iverksetter også de nyeste direktivene for å sikre at vi lykkes med å bygge mer fornybar energi, tiltrekke investeringer i nye prosjekter, og forhindre at vi mister mulighet til å delta i enkelte gunstige EU-ordninger.

NHO mener at Norge har et for lavt tempo i utbyggingen av ny fornybar energi. Det til tross for at vi har de beste naturlige forutsetninger, at bare halvparten av energien vi bruker er fornybar og at vi trenger mye mer fornybar kraft for å oppfylle våre klimamål. I klimadugnaden med EU er det viktig at norsk næringsliv har de samme rammebetingelsene som våre konkurrenter. Det må innebære at vi raskt tilpasser og innlemmer regelverksendringer med sentrale EØS-relevante bestemmelser og krav til planer og oppfølging.

I utkast til revidert fornybardirektiv het det at minst halvparten av hydrogenbruken skal komme fra nye fornybare kilder. Det passet Norge dårlig ettersom fornybarandelen er høy og mye av vannkraften allerede er bygget ut. Imidlertid fikk Norge, ikke minst takket være norsk næringslivs iherdige innsats i Brussel, unntak for prisområder med over 90% fornybar. Det viser at lovverket kan tilpasses geografiske forhold, men samtidig at en må arbeide for egne interesser i sann tid og ikke avvente til regelverket er vedtatt.

NHO er positiv til at konsesjonsprosessene forenkles og det legges til rette for samarbeid mellom land. Det er avgjørende for både klimadugnad og verdiskaping på norske fornybar ressurser.

Ulike versjoner av direktivet

EUs fornybarmål har blitt oppjustert flere ganger. Derfor har også direktivet blitt revidert ved flere anledninger for å sørge for at virkemidlene er tilstrekkelige for å nå målene.

Norge har bare tatt inn den første versjonen av direktivet fra 2009 (samt en tidlig utgave fra 2001) gjennom EØS-avtalen. Senere har EU oppdatert regelverket både i 2018 og 2023. Disse nye versjonene er ikke tatt inn i EØS. Det er RED II som det nå jobbes med å innlemme i EØS-avtalen.

Under har har vi oppsummert det sentrale innholdet i de ulike utgavene:

Det første fornybardirektivet (2009)

Det første fornybardirektivet (EU 2018/2001) ble vedtatt i EU i desember 2008, og innlemmet i EØS-avtalen 19.12.2011. Det er dette fornybardirektive, ofte forkortet som RED I, som i dag er gjeldende i Norge.

Fornybarmål for 2020

Fornybardirektivet satte et mål om at EUs fornybarandel i energibruk skulle være på 20 %. Dette er en del av EUs klimamål for 2020 som impliserer 20 % fornybarandel, 20 % reduksjon av klimagassutslipp og 20 % økt energieffektivisering innen 2020. Det ble også satt et mål om 10 % fornybarandel i totalt drivstofbruk innen 2020.

I tillegg til dette ble det satt obligatoriske nasjonale mål. I forbindelse med innlemmelsen i EØS-avtalen ble det avtalt at Norges fornybarmål skulle ligge på 67,5% for 2020.

Øvrige bestemmelser i direktivet

Medlemslandene skal sette opp handlingsplaner for arbeidet med fornybar energi som inkluderer områdene i direktivet, altså elektrisitet, oppvarming og avkjøling og transport.

Direktivet beskriver metoden som skal brukes for å regne ut fornybarandel [fornybar kraftproduksjon +Bioenergi til varme og kjøling +biodrivstoff +omgivelsesvarme fra varmepumper / energibruk + overføringstap +omgivelsesvarme VP +utenriks luftfart]

Videre forplikter medlemslandene seg til å sikre at strømnettet er tilstrekkelig utbygd for å sikre driftssikkerhet, altså at det er nok tilgjengelig kraft ut fra behovet. De nasjonale myndighetene skal blant annet identifisere og iverksette tiltak for å fremskynde konsesjonsbehandling av søknader om utbygging av strømnettet.

Medlemslandene skal legge til rette for muligheten til å utstede garantier for å dokumentere andelen energi i en sluttbrukers energimiks som kommer fra fornybare energikilder. Dette omtales ofte som opprinnelsesgarantier eller grønne sertifikater og er en frivillig ordning som økonomisk insentiv til fornybar energi. En enhet energi (1MWh) skal kun telles én gang og opprinnelsesgarantien må brukes innen 12 måneder etter at energienheten ble produsert. I 2023 kjøpte norske kunder 28% av garantiene mens det øvrige solgtes til andre EØS-land.

Det andre fornybardirektivet (2018)

Det reviderte fornybardirektivet ble justert vinteren 2018-19 som en del av ren energi-pakken. Dette reviderte direktivet (EU 2018/2001) skal endre og oppheve det første fornybardirektivet. Dette direktivet, som gjerne forkortes til RED II etter Renewable Energy Directive, jobbes det nå med å innlemme i EØS-avtalen.

I tillegg til nye mål, er det sentrale innholdet i direktivet, og som er nytt eller endret fra RED I, blant annet:

Bioenergi

Støtteordninger

Økte rettigheter til private som vil produsere egen fornybar energi

Tillatelser til å bygge nye fornybarprosjekter

Opprinnelsesgarantier

Direktivet endrer bestemmelsen om opprinnelsesgarantier og utvider virke- og anvendelsesområdet:

Ordningen skal inkludere all fornybar energi, deriblant fornybar gass som hydrogen, varme og kjøling
Opprinnelsesgarantier skal ikke ha effekt på beregningen av fornybarandel.
Medlemslandene skal utstede opprinnelsesgarantier på forespørsel fra produsenter av fornybar energi, og kan utstede opprinnelsesgarantier til produsenter av ikke-fornybar energi.
Kraftleverandører som markedsfører andel av kraften de tilbyr som fornybar skal bruke opprinnelsesgarantier som dokumentasjon for andelen fornybar kraft i energimiksen.
Opprinnelsesgarantier fra tredjeland omfattes ikke, med mindre Europakommisjonen undertegner avtale om gjensidig anerkjennelse av opprinnelsesgarantier.

Det tredje fornybardirektivet (2023)

RED III (EU 2023/2413) trådte i kraft i EU 20. november 2023. Denne versjonen av fornybardirektivet er den mest omfattende så langt. Medlemslandene har 18 måneder på å innlemme innholdet i nasjonal lov (med visse unntak).

I tillegg til at direktivet skjerper fornybarmålet, utvider det også definisjonen av fornybar energi og definerer en rekke nyvinninger, som blant annet såkalte fornybare akselerasjonsområder. Det innføres også forpliktende plansamarbeid mellom land med kystlinje for havvind og minst et prosjektsamarbeid for produksjon av fornybar energi.

Økte fornybarmål

RED III øker fornybarandelsmålet til 40 %. Senere, gjennom REPowerEU, har dette målet blitt ytterligere økt til minst 42,5 % innen 2030, med sikte på å nå 45 %. Dette kom som en konsekvens av Russlands invasjon av Ukraina og EUs mål om å gjøre seg mindre avhengig av russisk gass og mer selvforsynt av fornybar energi. For transportsektoren økes fornybarandelsmålet til 29 %.

For ytterligere å fremme fornybar energi er det satt krav om at 50% av hydrogenbruken komme fra nye fornybare kilder, og det fra 2027 skal være solcellepanel på alle offentlige bygg, og næringsbygg under renovering. Fra 2030 skal alle nye bygg være nullutslippsbygg.

Tildelingsprosedyrer for utbygging av fornybar energi

Direktivet beskriver prosedyren som skal dekke de administrative tillatelsene som trengs for å bygge, fornye og drive fornybaranlegg. For å fremskynde og forenkle søknadsprosesser for fornybarprosjekter skal landene utnevne et kontaktpunkt for kommunikasjon. Disse skal veilede og tilrettelegge for søkeren under hele den administrative søknads- og tildelingsprosessen. Søkeren skal ikke trenge å ha kontakt med mer enn ett kontaktpunkt under hele prosessen.

Områder som er spesielt egnet for fornybar energi:

Direktivet beskriver såkalte "Renewables acceleration areas", eller fornybare akselerasjonsområder. Dette er spesifikke områder på land, langs kysten og til havs eller i innlandsvann, som medlemslandene kan vurdere som spesielt egnet for utbygning av fornybar energi. Man skal prioritere kunstige og allerede bebyggede overflater, slik som tak og husfasader, transportinfrastruktur, parkeringsplasser, avfallsanlegg og industriområder.

Medlemslandene skal kartlegge (innen 21. mai 2025) potensielle og tilgjengelige områder for utbygging av fornybar energi og relatert infrastruktur. Medlemslandene skal sikre koordinering mellom relevante nasjonale, regionale og lokale myndigheter og enheter.

Medlemslandene skal sikre (innen 21. februar 2026) at kompetente myndigheter vedtar en eller flere planer for såkalte fornybare akselerasjonsområder. Medlemslandene bestemmer selv størrelse på disse områdene og hvilken type fornybar teknologi som skal bygges, og skal identifisere land- eller vannområder hvor utrulling av en viss type eller flere typer fornybar energi ikke kan forventes å ha en betydelig miljømessig konsekvens. Områder som er regulert av lovgigning for å bevare natur og biologisk mangfold er beskyttet og skal derfor heller ikke vurderes i denne prosessen.

Medlemslandene er pålagt å sikre offentlig deltakelse når planene for fornybare akselerasjonsområder utformes, og identifisere befolkningsgrupper som kan påvirkes. Lokalsamfunnet skal involveres direkte eller indirekte, og medlemsland skal sikre at både søkere og allmennheten har tilgang til enkle prosedyrer for tvisteløsning.

Tidsfrister for behandling av søknader:

Før konsesjonsprosessen kan begynne skal alt av konsekvensutredninger og miljøvurderinger være ferdig. Når alt av dokumentasjon er vedlagt søknaden og sendt inn, skal den kompetente myndigheten (i Norge NVE) bekrefte hvorvidt søknaden er fullstendig og at konsesjonsprosessen kan påbegynne. Denne fristen er på 30 dager fra bekreftet søknadsmottakelsesdato for prosjekter i akselerasjonsområder og på 45 dager for søknader utenfor disse områdene.

For områder som er spesielt egnet for utbygging og ikke er særlig bevaringsverdig, såkalte akselerasjonsområder, skal medlemslandene sørge for at vurderingsprosessen:

ikke varer lenger enn 12 måneder for prosjekter på land og 24 måneder for offshore-prosjekter. I enkelte tilfeller kan begge fristene utvides med seks måneder.
ikke varer lengre enn seks måneder for små prosjekter (kapasitet under 150kW) på land eller 12 måneder offshore. I enkelte tilfeller kan den første fristen utvides med opptil tre måneder og den andre fristen med opptil seks måneder;

For vanlige områder, som ikke er definert som akselerasjonsområder, skal medlemslandene sørge for at vurderingsprosessen:

gjennomføres innen to år på land og offshore-prosjekter innen tre år. I enkelte tilfeller kan fristen forlenges med opptil seks måneder;
ferdigstilles innen 12 måneder for små prosjekter (elektrisitetskapasitet under 150kW) og 24 måneder for offshore-prosjekter. I visse tilfeller kan begge fristene utvides med opptil tre måneder.

Kommunenes rolle i utbygging av fornybar kraft:

Direktivet omtaler kommunenes rolle i saksbehandlingen av utbygging. Advokatene i KS, organisasjonen til norske kommuner, har gjort en vurdering av dette og kommer frem til at direktivet kan styrke det lokale selvstyret ved at kommunene får en større rolle i prosessen enn de har per i dag.

Hele fagnotatet kan leses her (ks.no).