Elmarkedsdirektivet

Elektrisitetsmarkedet skiller seg ut, sammenlignet med blant annet gassmarkedet, ettersom elektrisitet er en vare som er vanskelig å lagre. Det gjør at integrerte elektrisitetsmarked er avhengige av et høyt samarbeidsnivå mellom ulike aktører. 

Reglene har som formål å sikre rimelige priser, forsyningssikkerhet og avkarbonisering ved hjelp av et integrert marked. Direktivet (2019/944) viderefører og videreutvikler de sentrale prinsippene i det tredje elektrisitetsdirektivet. 

Grunnlaget for revideringen er at selv om det eldre regelverket (direktiv 2003/54 og 2009/72) har bidratt til å skape et indre marked for elektrisitet, står energisystemet overfor såpass store endringer at det krever nye tilpasninger av markedsreglene - deriblant opptaket av ny fornybar energi og utvidet samarbeid. Som et ledd i dette arbeidet, og for å bidra til at man når fornybarmålet for 2030, introduserer direktivet blant annet en autoriseringsprosedyre for ny elektrisitetskapasitet. Direktivet fastsetter også retningslinjer for regulatoriske myndigheter, systemoperatører (TSO) og nettselskap (DSO).

Forbrukere i sentrum

Et viktig poeng i revideringen har vært å sikre en energiunion med borgere i sentrum og som bedre tjener sluttbrukerne, ettersom disse spiller en sentral rolle for å tilpasse elektrisitetssystemet til en mer variabel og distribuert fornybar energiproduksjon og for bedre utnyttelse av strømnettet. Samtidig er rettferdig konkurranse nødvendig for forbrukere å få utnyttet det liberaliserte elektrisitetsmarkedet fullt ut, ved og fritt kunne velge tilbyder.

Direktivet fastsetter derfor at medlemsland og de regulatoriske myndighetene bør tilrettelegge for grensekryssende kraftflyt for nye elektrisitetstilbydere og nye energikilder. Det innebærer at medlemslandene skal sikre at nasjonale regler ikke er hindrer grensekryssende krafthandel og skal sikre at kraftprisene gjenspeiler faktisk etterspørsel og forsyning.

Direktivet etablerer også retningslinjer for såkalte aktive strømkunder og citizen energy communities (CEC). Sistnevnte gjør det mulig for borgere å samarbeide om kraftproduksjon, energieffektivitet og kraftflyt på lokalt nivå.

Markedsbaserte leverandørpriser

Leverandører står fritt til å bestemme prisen på elektrisiteten de selger. Medlemsland skal imidlertid iverksette passende tiltak for å sikre effektiv konkurranse mellom leverandørene, og sikre beskyttelse av energifattige og sårbare husholdninger gjennom sosialpolitikk eller andre midler enn offentlige inngrep i prisfastsettelsen. Offentlige inngrep i prisfastsettelsen skal blant annet være tidsbegrensede og forholdsmessige, og ikke resultere i ytterligere kostnader for markedsdeltakerne.

Retningslinjer for myndigheter og markedsoperatører

Hvert medlemsland skal utpeke en enkelt regulatorisk myndighet på nasjonalt nivå, og garantere at disse er uavhengige og utfører sine oppgaver upartisk og med åpenhet. Det vil si at de regulatoriske myndighetene, dens ansatte og ledelse skal være tar autonome beslutninger og er juridisk adskilt fra andre offentlige eller private enheter, handle uavhengig av markedsinteresser og ikke ta direkte instrukser fra regjering eller andre offentlige eller private enheter.

Direktivet fastsetter en rekke generelle mål for den regulatoriske myndigheten, for systemoperatører og for nettselskap. Disse har særlig fokus på konkurransedyktighet, fleksibilitet og fjerning av handelshindre. Det fastsetter også en rekke oppgaver, beslutningsvilkår og det totale myndighetsomfanget. 

For å sikre samarbeid mellom reguleringsmyndighetene om grenseoverskridende spørsmål skal de nasjonale regulatoriske myndighetene samarbeide gjennom Acer.

NHOs vurdering

Rettsakten erstatter en tidligere rettsakt som allerede er innlemmet i EØS-avtalen. Regelverket skal legge til rette for utviklingen av et velfungerende felles kraftmarked i Europa, med bedre rettigheter og mer fleksibilitet for forbrukerne.  Uten gjennomføring vil Europa, inkludert Norge, neppe nå sine klimamål. Elektrifisering er nøkkelen til lavutslippsamfunnet og samarbeid mellom land med ulikt utgangspunkt vil være avgjørende for å utnytte den stadig økende andel tilfeldig og uregulerbar kraft til erstatning for regulerbar men fossil kraft. Dette er en europeisk klimadugnad som må bli global.