EUs kvotehandelssystem

EU ETS regulerer utslipp fra industri, kraftproduksjon, petroleumsvirksomhet, luftfart og fra 1. januar 2024, skipsfart. Til sammen utgjør disse sektorene i underkant av halvparten av EUs totale utslipp av klimagasser. Systemet innebærer et samlet tak på utslipp fra EU-landene, som reduseres årlig i tråd med EUs klimamål, for å sikre at utslippene reduseres kontinuerlig.

Systemet baseres på klimakvoter, der én kvote gir tillatelse til å slippe ut ett tonn med CO2-ekvivalenter. Aktører som er omfattet av ETS, må levere inn kvoter for å gjøre opp for sine utslipp. Med dette skapes et marked for klimakvoter og en pris på CO2-utslipp. Ettersom taket på utslipp går ned, og antall klimakvoter reduseres, øker kvoteprisen, noe som skal skape insentiver for utslippskutt.

Prisen for en klimakvote var i snitt 80 € i 2022, og nådde sitt høyeste punkt i februar 2023, da prisen for første gang oversteg 100 € per kvote (dvs. per tonn CO2-ekvivalenter). Prisen har sunket det siste året, og har så langt i 2024 ligget mellom 50 og 60 € per tonn.

Figur: utvikling av kvoteprisen i EU ETS over tid.

Norge har deltatt i EU ETS siden 2008 og klimakvotedirektivet er tatt inn i EØS-avtalens Protokoll 31 om samarbeid på særlige områder utenfor de fire friheter, og gjennomført i norsk rett. Norske myndigheter har vurdert at også det reviderte ETS-direktivet som EØS-relevant, og direktivet ble innlemmet i EØS-avtalen på EØS-komitémøte 8. desember 2023.

Mekanismer for å unngå karbonlekkasje

EU ETS innebærer økte kostnader for europeisk kvotepliktig industri og potensiell konkurranseulempe overfor konkurrenter i land utenfor EU, som ikke er omfattet av like strengt klimaregelverk og ikke må kjøpe klimakvoter eller betaler andre former for CO2-kostnader. Mange bedrifter i EU og i Norge konkurrerer i internasjonale markeder, der de har små eller ingen muligheter til å påvirke produktprisene, og europeiske produsenter kan dermed ikke velte over kostnader som ilegges i Europa i prisene ut til kundene.

Siden verdensmarkedsprisen ofte settes av produsenter uten CO2-kostnader, vil europeiske bedrifter utkonkurreres dersom de ilegges for store CO2-kostnader. Det er derfor etablert mekanismer for å ivareta konkurranseevnen til europeisk industri og unngå utflagging av produksjon og investeringer ut av EU på grunn av denne konkurranseulempen, såkalt karbonlekkasje. 

Vederlagsfrie kvoter

En mekanisme som skal motvirke karbonlekkasje er at en andel av klimakvotene tildeles vederlagsfritt til europeisk industri som er særlig utsatt for karbonlekkasje, for å redusere deres kostnader knyttet til CO2-utslipp. Tildeling av frikvoter skal sørge for både at europeiske produsenter har en viss CO2-kostnad som gir dem insentiver til å redusere CO2-utslipp, samtidig som kostnadene skal være så begrenset at de ikke mister internasjonal konkurranseevne. Kraftprodusenter som produserer kraft og/eller varme fra fossile kilder mottar ikke frikvoter, siden de ikke er utsatt for internasjonal konkurranse og dermed legge kvotekostnaden over i energiprisene.

Hvilke bedrifter som mottar gratiskvoter og andelen defineres av kriterier for best tilgjengelig teknologi og hvor utsatt næringen er for karbonlekkasje. Det samlede antallet slike frikvoter reduseres årlig, slik at insentivene for utslippskutt, også i sektorene som er utsatt for karbonlekkasje gradvis øker. 

CO2-kompensasjon

For kraftintensiv industri er det i tillegg til frikvotene innført en ordning som sikrer økonomisk kompensasjon for økte strømkostnader som følge av at karbonprising av utslipp fra strømprodusenter fører til økte strømpriser. Det er definert 14 sektorer som er særlig utsatt for karbonlekkasje knyttet til CO2-kostnader i strømprisen, eller det EU-kommisjonen definerer som "indirekte utslippskostnader", og som kan motta slik støtte. Norge har innført slik CO2-kompensasjon, på grunn av vår utslippsfrie vannkraft. Bevilgningene til ordningen fastsettes årlig i statsbudsjettet. Rundt halvparten av EUs medlemsland benytter seg av denne muligheten for støtte i varierende grad. 

For kraftintensiv industri er det i tillegg til frikvotene innført en ordning som sikrer økonomisk kompensasjon for økte strømkostnader. Dette som følge av at karbonprising av utslipp fra strømprodusenter fører til økte strømpriser, også på fornybar kraft.

Måloppnåelse

Utslippene fra kvotepliktige sektorer sank med 15.5% fra 2022 til 2023. Dette skyldes blant annet en økning i andelen fornybar energi, og utfasing av fossil energi. Et eksempel er at Tyskland i perioden stengte ned 15 kullkraftverk.

Siden 2005 er nedgangen på hele 47%. og EØS ligger an til å nå målsetningen om 62% kutt i 2030.

Oppdatering av EU ETS gjennom Fit for 55

I desember 2020 besluttet EU å styrke sine mål for netto utslippskutt av klimagasser innen 2030 fra 40 % til 55 % reduksjon sammenlignet med utslippene i 1990. Utslippskuttene skal nås gjennom et sett med regelverk som kalles Fit for 55-pakken, som ble vedtatt i 2023. 

Politikken for å oppnå det nye klimamålet innebærer blant annet en revisjon av EU ETS, både i omfang og ambisjonsnivå. Målet for utslippsreduksjon i kvotepliktig sektor har blitt økt fra 40 % til 62 % utslippsreduksjon innen 2030, og dette innebærer blant annet raskere årlig nedtrapping av klimakvoter og nedjustering av nivå for årlig antall tilgjengelige kvoter.

Gjennom de styrkede ambisjonene i Fit for 55 økes takten for utfasing av gratiskvoter. For sektorene sement, jern/stål, aluminium, gjødsel, elektrisitet og hydrogen, erstattes disse gratiskvotene gradvis frem til 2034 med den nye grensejusteringsmekanismen (CBAM). Med dette opprettes en kobling mellom ETS og CBAM, der sistnevnte overtar som den nye mekanismen som skal motvirke karbonlekkasje.