Lokalt eierskap styrker den norske modellen

Norge har siden etterkrigstiden favnet om verdier som lave forskjeller, likestilling og et sosialt sikkerhetsnett som skal ivareta de svakeste i samfunnet. Det er prinsipper vi også skal ivareta for generasjonene som kommer. Skal vi lykkes med det trenger vi imidlertid å bygge en grunnmur å stå på. Noen som holder sikkerhetsnettet oppe for de som faller utenfor.

For en knapp måned siden tiltrådte jeg som regiondirektør i NHO Viken og Oslo. Det har vært en tid med mye besøk til bedrifter i en stor og mangfoldig region. Bedrifter som jobber utrettelig for å skape aktivitet og at de som bor i lokalsamfunnet skal ha en jobb å gå til.

Bare i Viken og Oslo representerer NHO over 10 000 bedrifter og rundt 250 000 årsverk – fra Halden i øst til Hallingdal i vest. Hele 95 prosent av disse har under 100 ansatte. Men andre ord er de definert som små- og mellomstore. De færreste av disse deltar på Dagsnytt 18, omtales i Dagens Næringsliv eller mingler på Arendalsuka. De er desto oftere å se på draktene til barnefotballag, har logoen sin på langrennstøy, breddeidrettsarenaer eller som sponsorer av kulturarrangementer lokalt.

For norsk næringsliv handler ikke bare om de få som mediene ofte løfter frem. Det handler om de mange. Hjørnestensbedrifter som bidrar til vekst i by og bygd, som bidrar til arbeidsplasser, som skaper bolyst og vil være lokale. Dette er hoveddelen av norsk næringsliv.

Mitt første møte med næringslivet var hos familiebedriften på Sørøya i Hasvik kommune i Finnmark. Familiebedriften besto av en kafé og storkiosk med fem ansatte på det meste. Selv om egen karriere i familiebedriften stoppet ved sommerjobbene i kiosken, har det gitt noen perspektiver på hvor omfattende det er å drive egen bedrift.

Bedriftseierne skal ha orden i regnskaper, kontroll på kontraktsinngåelser og sørge for at de følger enhver tids gjeldende lover og regler. Ikke minst skal de sørge for aktivitet og levebrødet til sine ansatte. Og de fleste etterlever det.

Bedriftene – store som små, arbeidstakere og politikere lever også i et økosystem hvor vi er gjensidig avhengig av hverandre. Vi har med andre ord alle en egeninteresse i å snakke opp bedriftene – ikke ned. Derfor er det foruroligende at debatten om næringspolitikk har utviklet seg i en skarpere tone. Negative karakteristikker av de som skaper verdier er for lengst inkorporert i det politiske ordskiftet.

Det er karakteristikker som jeg mener ikke stemmer med virkelighetsbildet vi lever i. Mange bedriftseiere jobber utrettelig for å levere gode tjenester til innbyggerne rundt om i landet og for å svare ut et behov som offentlig sektor ikke alltid har kapasitet til å løse.

Denne forutinntattheten mot privat eierskap er noe som uroer meg, både fordi det ligger så langt utenfor den norske modellen, men også fordi det er så fjernt fra den virkeligheten næringslivsledere og eiere flest opplever.

Realiteten er at de fleste norske bedriftseiere er helt vanlige mennesker – akkurat som deg og meg. De har bare også ansvar for levebrødet til flere enn seg selv. Det være seg bakeren som ikke får tilførsel av mel og korn på grunn av krigen i Ukraina, elektrikeren som får marginene sine presset fra tøffere konkurranse fra utlandet, eller glassblåseren som må skru av smelteovnen på grunn av høye strømregninger.

Da NHO Viken Oslo arrangerte regional årskonferanse tidligere i år, deltok blant annet Fabian Westgaard Styrmoe. Han har startet Oslo Elektriske som er et familieeid elektroselskap. Fabian er opptatt av å gjøre yrket mer attraktivt og det å få ned formuesskatten på arbeidende kapital.

Min ambisjon er å være en stemme for Fabian og de som for sjelden når forsiden i avisene. Vi skal sørge for at Fabians stemme når inn på Stortinget og i regjeringskorridorene, inn til kommunedirektøren og ordføreren.

NHOs medlemmer bidrar sammen med ansatte og de tillitsvalgte til å holde oppe sikkerhetsnettet for de som faller fra. Bedrifter som har investert i egne lokalsamfunn, gir mer tilbake enn bare arbeidsplasser og skatteinntekter. Direktøren, den tillitsvalgte og de ansatte leverer og henter i den samme barnehagen, de har barn på samme skole og møtes på fotballtrening på kvelden. Dette betyr noe.

Nettopp derfor er lokalt eierskap så viktig både for lokalmiljøene, bedriften og de ansatte. Det er så enkelt som at det viktigste i livet skjer der vi bor. Slik er det også for næringslivet. Selv om markedet og kundene oftere er internasjonale, er det fortsatt det lokale idrettslaget som får andel av overskuddene.