Månedens bedrift: Frelsesarmeen

Når vi går inn døra i øverst i Prinsens gate i Trondheim sent i november er det full aktivitet. Denne dagen hjelper ansatte og frivillige i Frelsesarmeen flere av byens innbyggere med å fylle ut en søknad for å motta støtte fra årets juleinnsamling. Frivillige og ansatte fra andre menigheter er på plass – her hjelper alle hverandre.

- Alle organisasjonene og bedriftene som jobber med det vi jobber med er så gode. Og vi trenger alle, sier Elin Kyseth, offiser, prest og daglig leder i Frelsesarmeen i Trondheim.

Siden 2017 har hun vært på plass for å lede arbeidet i byen.

- Frelsesarmeen har vært et gudstjenestefellesskap, men med et stort diakonalt arbeid. Og det er det vi er i dag. Vi har suppe, såpe og frelse som våre verdier, som betyr at folk skal få komme hit og dekke sine fysiske behov. De skal kjenne på integritet - at alle er helt like. Vi ønsker å gjøre en forskjell her i Trondheim, så hvis vi ser et behov vil vi gjøre noe med det, forteller Elin.

-Vi er et stort hjul sammen

Frelsesarmeen ble grunnlagt av reformatoren William Booth i Øst-London i 1865. I et område med mye fattigdom oppsto sosiale behov uten gode løsninger – barn manglet skolegang og familiene hadde ikke økonomi. Etter hvert ble 100.000 personer i Øst-London soldater i Frelsesarmeen og utrustet med uniformer. Likhetsidealet var skapt. Gjennom etablering av arbeidsplasser og skolegang ble livene deres forandret: barn fikk gå i barnehage eller skole, og foreldrene fikk jobbe.

I 1888 kom Frelsesarmeen til Norge. I dag har mange mennesker av de samme behovene som den gang, og organisasjonen tilbyr et bredt spekter av tjenester til de som trenger dem.

- Vi er en stor Frelsesarme i Trondheim. Vi har rusomsorg, barne- og familievern, fosterhjemstjeneste, Fretex-butikkene og Fretex Jobb og oppfølging. Vi er overalt i byen – vi er rett og slett et stort hjul som jobber sammen. Vi deler ut mat og tilbyr hjelp i hverdagsøkonomien med alt fra støtte til strømregning, husleie, medisiner og aktiviteter til barn. Det er veldig bredt – folk får støtte til det de trenger, sier Elin.

Hun forteller at det er over 2000 husstander i Trondheim som lever under fattigdom og lavinntekt. Det er disse familiene Frelsesarmeen ønsker å hjelpe. Fra å ha hjulpet 40 familier i måneden forrige halvår, er de nå oppe i 190. De som klarte seg greit forrige halvår med å være lavinntekt, har det mye trangere nå.

- Før jul i år ble antallet familier vi har hjulpet 2360. Det er en økning på over 500 husstander. Mange barn i byen lever under vedvarende lavinntekt hele barndommen. Vi prøver å gjøre noe med det. Vi jobber hele tiden med å få oversikt over disse familiene slik at de får hjelp, sier hun.

For Elin er det viktig at de klarer å nå ut til barnefamiliene som både ønsker og trenger støtte – spesielt for barnas del.

- Det er viktig å få alle barna i aktivitet, slik at de ikke lever segregerende. Vi har flere barn som sier at «nei, jeg synes ikke det er noe gøy å kjøre ski» eller «jeg synes ikke det er noe gøy å spille fotball - jeg gidder ikke det, jeg vil bare sitte hjemme og game». Vi vet at det er ikke sannheten – sannheten er at de ikke har økonomi til noe annet, sier hun.

Frelsesarmeen tilbyr fellesskap og aktiviteter for barn, ungdom og andre grupper gjennom hele uken – alt fra ungdomsklubb og leksehjelp til værested og musikkgruppe. De reiser også på turer. For dem er det viktig at barn får komme hit og møtes på tvers av samfunnslag.

- Vi mener det er veldig viktig at barn bygger vennskap på tvers av bakgrunn, og at de henger sammen i ulike hjem – også for foreldrene, poengterer Elin, og fortsetter.

- Alt vi gjør er gratis for alle, uansett om du er høyt utdannet og har jobb, eller ikke. Vi spiser også mye her, slik at husstander slipper å lage så mye mat. Hvis barna spiser her fire dager i uka, så er det fire middager som ikke trengs å lages hjemme, sier hun.

-Må ikke komme på jobb og være 100 prosent

For å gi de som kommer dit et godt tilbud, er Frelsesarmeen avhengige av både ansatte og frivillige. Elin forteller at de nok er over 300 ansatte totalt i Trondheim, men at kun 13 av disse jobber i Prinsens gate. Da hun kom til Trondheim fra Island i 2017 var de tre ansatte, og siden har de bygd opp ressursene sten på sten. Frelsesarmeens arbeid finansieres gjennom søknader til offentlige etater, kommunen, ulike legater og stiftelser, eller via private donasjoner.

- Vi vil være en bedrift som vokser med mange frivillige, men også kunne ansette. Det å kunne ansette ulike folk med ulike erfaringer, og å skape arbeidsplasser, det er veldig gøy og stas. Jeg er her for å bygge Trondheim i mange år framover, sier hun.

Selv om ingen bruker uniform på jobb, bærer de alle skjold på brystet. Likhetsprinsippet i Frelsesarmeen lever godt innenfor de fire veggene i lokalene, og Elin forsikrer om at her er det lov å være menneskelig hver eneste dag.

- Vi har en policy om at vi må ikke komme på jobb og være 100 prosent. Vi kan komme og være 20 prosent, og det er helt greit – fordi vi krever aldri at noen som kommer inn døra skal være 100 prosent. Vi bare er. Så det jobber jeg mye med å si til de ansatte også, forteller hun.

Flere av de frivillige er engasjerte i de ulike gruppene Frelsesarmeen tilbyr for de som finner fellesskap her. For mange av de ansatte strekker engasjementet seg ut over arbeidsdagen også.

- Du kan få lov til å høre til her. Noen har vært en del av Frelsesarmeen hele sitt liv. Du kan være ansatt og velge å ikke bruke Frelsesarmeen som fritidsarena, men mange gjør det. Det hender jeg må minne de ansatte på at arbeidstiden over og at de har lov til å gå hjem, sier Elin.

I tillegg til de ansatte er det mange frivillige innom i løpet av en dag. For Frelsesarmeen er de frivillige veldig viktig for å kunne gi det tilbudet de ønsker. For å få tak i frivillige bruker de frivillig.no og annonser i sosiale medier. De opplever gjerne at flere ønsker å hjelpe til rundt juletider. Ifølge Elin hender det at de som melder seg som frivillige har urealistiske forventninger om hva som skal møte dem her.

- Folk har av og til lyst til å komme hit og se folk som er innmari slitne, innmari gatenære og stakkarslige mennesker. Så har de lyst til å gi de suppe og kjenne at de selv gjør noe viktig. De har sett for seg noe helt annet enn at det er oppegående, helt vanlige mennesker. Dette er sterke, gode, flotte folk. Noen har så lyst til å være hjelper, men det slår ikke så godt an her, fordi vi er veldig opptatte av likhetsprinsippet. Det er ikke noen som hjelper og noen som mottar – vi er alle sammen helt like, påpeker hun.

Ønsker å inkludere flere i arbeidslivet

For Frelsesarmeen er en viktig del av arbeidet de gjør å møte folk der de er, og å bidra slik at de kan utnytte sine ressurser til det fulleste. Elin er frustrert over hvor vanskelig det av og til er å få inkludert flere inn i arbeidslivet. Hun mener de har mange som kommer til dem og som blir diskvalifisert fordi de kan for lite norsk.

- Vi sier til politikerne at vi har 500 mennesker her som skriker etter jobb, men så sier det norske samfunnet at de ikke er gode nok. Disse menneskene må få arbeid de er gode nok til å være i, begynne litt i det må. Da er det mange her som kunne ha jobbet. NAV kan sitte i møter å si at en person ikke er arbeidskompetent, men den er jo det. Er man lam i beina får man tilrettelegging, men er man kulturfattig eller språkfattig, så er det også en barriere som bør tilrettelegges for. Drømmen vår er å få alle disse i jobb. Vi må alltid tenke at det er mulig selv om det ikke går nå, sier Elin.

Selv har de begynt arbeidet med å skape en bedrift innad i bedriften, blant annet for å få flere kvinner i arbeid. Anders Granbo, leder for ettervernet i rusomsorgen i Frelsesarmeen i Trondheim, kommer innom spiserommet hvor vi sitter, og hopper inn i samtalen.

Både Anders og Elin håper det kommer endringer som gjør at flere kan ta del i arbeidslivet. Særlig mener de det er utfordrende for unge som vokser opp i lavinntektsfamilier.

 - I disse familiene kan man ikke motivere ungdom til å jobbe, fordi mamma og pappa mister eller får lavere ytelser når en 16-årings inntekt kommer inn som hovedinntektskilde i familien. Da lærer du som ung at det er bedre å bare få ytelser. Det er viktig for oss at dette mønsteret brytes, og at disse ungdommene skjønner at de kan jobbe selv om mamma er syk. Hvis de jobber kan de få mulighet til å delta på aktiviteter og betale for det selv. Disse barna mister både nettverksarenaer og erfaringene det ligger i prøve seg i arbeidslivet, sier Elin.

Ikke redde for å kjempe for de som trenger det

Engasjementet hos Anders og Elin er ikke til å misforstå, og ingen av dem er redde for å ta i et tak for å få jobben gjort. Det er ikke vanskelig å skjønne at dette er arbeid de begge virkelig brenner for.

- Det har skjedd at jeg har kledd meg i full uniform og trasket inn på NAV-kontoret, marsjert der hissig – til applaus fra de ansatte – og krevd å få snakke med daglig leder. Det har jeg blant annet gjort da en familie skulle bli kastet ut av en leilighet. Det hele endte med at familien fikk oppgradert til en bedre leilighet. Når ansatte i NAV sier at vi gjerne må komme hver dag i uniform, fordi det er flere som trenger det, da kjenner jeg at det er ikke noe gøy. Det skulle ikke være nødvendig at vi skal opptre slik. Men vi kan gjøre det av og til da, sier hun.