Fremtidens verdiskaping innen energi og industri

Rammeverket for arbeidet er at Norge er i en omstillingsprosess til et lavutslippssamfunn. Energi blir her forstått som produksjon, overføring og bruk av elektrisitet og all virksomhet innenfor olje og gass. Industri omfatter prosess- og vareproduserende industri. Her blir potensialet i norsk prosessindustri, karbonfangst- og lagring, og havvind trukket frem.

Rapportens hovedfunn

Utredningen konkluderer at Norge som en fremtidig bærekraftig velferdsnasjon kan både ha fremtidig verdiskaping innen energi og industri og samtidig oppfylle internasjonale klimaforpliktelser og klimamål. 

SINTEF har sortert mulige verdikjeder innen energi og industri etter potensiell omsetning i 2050 i kategoriene 0–10, 10–100 og over 100 milliarder kroner basert på tilgjengelige rapporter og egen innsikt. En forutsetning har vært at lavutslippssamfunnet realiseres.

I kategorien over 100 milliarder finner vi:

• prosessindustri
• karbonfangst og lagring
• hydrogen
• havvind
• elektrifisering av transport
• digitalisert leverandør- og forbruksvareindustri

I kategorien 10-100 milliarder:

• mineraler og gruvedrift
• batteriproduksjon
• fornybar energi
• solceller
• elektriske overføringsnett

I tillegg kommer spennende ideer som ikke så lett lar seg verdifeste som:

• bioenergi og biokull
• utslippsfri utvinning av olje og gass

Hovedsakelig er det klima og digitalisering som driver utviklingen. I tillegg er det økt etterspørsel etter og krav om bærekraftige løsninger. Energieffektivisering og sirkulærøkonomi er nødvendige gjennomgripende tiltak for å utløse potensialet i verdikjedene. Som petroleumseksportør er omstillingen til et lavutslippssamfunn smertefullt for Norge, særlig i transisjonsfasen vi er i nå. I dag sysselsetter energi- og industrisektoren 20 % av arbeidsstokken, men eksportverdien per ansatt er svært høy. Nær all elektrisitet som brukes i Norge er fornybar, mens energien som produseres av olje og gass eksporteres. Dette gjør at en ansatt i olje- og gassektoren bidrar med ti ganger så store verdier enn en vanlig ansatt. SINTEF skriver dermed: ”hel eller delvis reduksjon av inntektene fra tradisjonell olje- og gassektor vil gi merkbare kutt i velferdsnivået i Norge hvis vi ikke greier å skape nye verdikjeder basert på lønnsomme virksomheter”.

Prosessindustrien

Prosessindustrien bidrar i dag med rundt NOK 200 mrd. i eksportinntekter som tilsvarer 29 % av Norges totale eksportverdier og 50 000 arbeidsplasser. Industrien har også gode forutsetninger med høy kompetanse gjennom hele verdikjeder og godt samspill med klynge-, utdannings-, og forskningsmiljø.

I 2017 hadde industrien et CO₂-utslipp på 9,4 millioner tonn CO₂-ekvivalenter og utgjorde dermed i underkant av 18 % av Norges totale utslipp. Dagens prosesser og teknologier er nære et teoretisk minimum for utslipp som gjør det nødvendig med nye utslippsfrie prosesser for å nå målet om nullutslipp i 2050. Industrien har tidligere vist seg å være omstillingsdyktig – industrien reduserte utslippene sine med 40 % fra 1990 til 2014 samtidig som produksjonen økte med 37 %.

I fremtiden er det forventet økt etterspørsel etter produkter med lavt karbonavtrykk og produkter til produksjon og lagring av fornybar energi. Dette har norsk prosessindustri allerede jobbet med i samarbeid med forskningsmiljøer. De viktigste bidragene for å møte målet om nullutslipp i 2050 er:

• Spesialisering og produktutvikling av eksisterende produkter som bidrar til direkte eller indirekte utslippsreduksjon
• Karbonfangst, -bruk, og -lagring
• Sirkulærøkonomiske tiltak
• Nye utslippsfrie produksjonsprosesser, f.eks. lukkede ovnskonsepter
• Utvikling av biobaserte prosesser ved bruk av biodrivstoff, -kjemikalier og
  -materialer
• Digitalisering for økt automatisering, robotisering, og utvikling av autonome og adaptive prosesser
• Prosessintensivering og øke investeringer i ny og eksisterende produksjon ved nye kompakte og modulære løsninger
• Elektrifisering av kjemiske prosesser

Karbonfangst- og lagring

Globale utslipp økte med 1,4 % i 2017 og flere land vil ikke nå utslippstoppen før 2020. For å nå målene i Parisavtalen er det nødvendig med oppskalering av CO₂-håndtering, og det norske fullskapaprosjektet er et mulig fortrinn dersom satsningen blir innfridd. Dette setter Norge i en unik posisjon i Europa. I tillegg har Equinor inngått en intensjonsavtale med syv europeiske selskaper for å sikre videreutvikling av verdikjeden.

Rapporten peker på følgende funn:

• Verdiskaping i selve fullskalaprosjektet skape opp mot 5 000 arbeidsplasser og fremtidig spredning av kunnskap og teknologi
• Styrker Norges posisjon som vertsnasjon for internasjonal industri
• Styrke mulighetene for norsk prosessindustri til å nå sine mål
• Et marked for CO₂-håndtering i Europa kan potensielt gi sterk økning i antall arbeidsplasser
• Sentrallager for CO₂ i Nordsjøen vil kunne styrke olje- og gassektoren med flere arbeidsplasser direkte eller indirekte knyttet til CO₂-lagring
• Økt behov for skipstransport av CO₂ kan styrke norske verft, rederier og annen relevant tjenestevirksomhet
• Norskutviklet teknologi innen CO₂-fangst og –anlegg vil kunne konkurrere i et europeisk marked med mulig global spredning
• Teknologien kan bli en grunnstein i utvikling av marked for utslippsfrie produkter som sement og stål

Barrierer for utviklingen av karbonfangst og -lagring
Rapporten viser til at det i dag er teknologiske, økonomiske og sosiale barrierer. De teknologiske barrierene innebærer behov for videreutvikling av neste generasjons teknologi for å optimalisere kostnadseffektivitet, sikkerhet og løsninger for ulike utslippskilder. De økonomiske barrierene innebærer at CO₂-håndtering i dag ikke er lønnsomt fordi europeisk karbonpris ikke er høy nok. I Norge er heller ikke avgiftene for landbasert industri innen kvotepliktig sektor høye nok til å finansiere fangstprosjekter i seg selv. De sosiale barrierene er en redsel i deler av europeisk befolkning for manglende sikkerhet i teknologien. Det er redsel for mulig lekkasjer av CO₂ fra rør eller lagringsanlegg i nærheten av boligstrøk og andre områder. Denne frykten er ikke særlig utbredt i Norge, men må bli tatt på alvor.

Havvind

Havvind er en næring i kraftig vekst med verdiskaping på tilnærmet NOK 4 mrd. i 2017 i tillegg til 1 600 årsverk. Havvind er i dag fortsatt en nisje i det totale energisystemet, men er et marked i kraftig vekst med stort potensial. Havvind er også mindre miljøinngripende og mindre kontroversielt sammenlignet med landvind. Kostnadene for havvind har også falt de siste årene og forventes å falle videre.

Verdens første flytende vindturbin ble installert i Norge i 2009 av Equinor, og har siden gitt Norge en pionerrolle i utviklingen. Equinor har senere utviklet vindparken Hywind Scotland (30 MW) og med støtte fra Enova utvikle vindparken Hywind Tampen (88 MW). Både
norske og utenlandske selskaper jobber med videreutvikling av teknologien, og det er forventet en kraftig utvikling i markedet fremover. Flytende havvind har også stort potensial fordi det åpner for områder med dypere vann som kan gi store vindressurser og mindre konflikt.

Rapporten viser til følgende muligheter for Norge:

• Nye arbeidsplasser og eksportinntekter for varer og tjenester til det internasjonale markedet.
• Reduksjon i utslipp på norsk sokkel ved å forsyne plattformer med havvind.
• Utbygging av havvindparker for kraftforsyning til Norge og internasjonalt med kobling til et Nordsjønett.
• Utvikling av systemer for sambruk i havrommet for ulike industrier som vindkraft, bølgekraft, olje og gass, akvakultur og fiskeri. Industriene har overlappende behov innen eksempelvis detaljert værmelding, informasjon om næringsforekomst, bunntopologi, kommunikasjon, kontrollsystemer, transport av materiell, m.m.

For å realisere potensialet innen vindkraft er det betydelig behov for utdanning, forskning og innovasjon. Havvind er allerede et prioritert forskningsområde nasjonalt og internasjonalt, men rapporten peker på at det er behov for å bygge på norsk industri sine kompetansefortrinn. Dette gjelder understell, materialer og marine operasjoner; nettilkobling, systemintegrasjon og energilager; og digitalisering, drift og vedlikehold og styringssystem for havvindparker.

Les NHOs nyhetssak fra lansering av rapporten her