Biobaserte verdikjeder

Rapportens hovedfunn

I 2050 vil vi være rundt 10 milliarder mennesker på jorda. Etterspørselen etter mat, materialer og energi vil øke, samtidig som vi må redusere klimagassutslippene dramatisk. Dette er viktige drivere for utviklingen i de biobaserte verdikjedene. Rapporten anslår at det vil være mulig å oppnå en firedobling i verdiskaping og en økning på rundt 90 000 arbeidsplasser mot 2050. For å hente ut vekstpotensialet fra biobaserte verdikjeder fra blå og grønn sektor må disse betraktes under ett. Utviklingsmulighetene ligger ikke bare hos de enkelte delområdene, men også i grensesnittet mellom dem.

Rapporten peker på flere nye og eksisterende næringer som har stort potensial for vekst fremover:

• Bærekraftige skogprodukter som kan eksporteres
• Restråstoff fra skog til bioenergi og biodrivstoff
• Alternativ fôrproduksjon og kunstig kjøttproduksjon
• Dyrking av tang og tare for karbonfangst og -lagring
• Vesentlig økning i matproduksjon i havet

Dagens status: verdiskaping og arbeidsplasser 

Marine verdikjeder

Norge har doblet sjømateksporten de siste 10 årene. Eksportverdien av norsk sjømat utgjorde 99 milliarder kroner i 2018. I 2016 utgjorde norsk produksjon av laks 53 prosent av den globale produksjonen. Til sammenlikning er Chile nest størst med 25 prosent. Eksportverdien av laks var på rundt 71 milliarder kroner i 2018. Kostnadene i norsk havbruksnæring har økt merkbart de siste årene, mye på grunn av fôr og helse. Høy inntjening driver også opp kostnadene.

Marin ingrediensindustri har vokst frem i Norge de siste 30 årene. Dette er kompetansekrevende virksomhet hvor ambisjonen er å utvikle produkter så langt opp i verdipyramiden som mulig. Utgangspunktet har vært å utnytte restråstoff fra den tradisjonelle fiskeri- og havbruksnæringen. I 2013 var norsk omsetning på 8,5 milliarder kroner. Marine oljer til helsekost for mennesker dominerer både omsetning og netto verdiskaping. Ca. 80 selskaper er i dag produsenter av marine ingredienser i Norge. Fortsatt er det store mengder restråstoff som ikke blir utnyttet, og det finnes derfor et stort potensial for vekst.

Leverandører av teknologi og tjenester til kjerneaktivitetene genererte 25,2 milliarder kroner av totalt 65,7 milliarder kroner i norsk sjømatnæring i 2014. Man ser en konsolideringstrend der små selskaper blir kjøpt opp, samt at bedrifter med sin originale kompetanse innenfor olje- og gassindustrien retter seg mot sjømat og oppdrett.

 Landbruksbaserte verdikjeder

Landbruket er den viktigste næringen for sysselsetting og verdiskaping i distriktene. Det finnes betydelige bioressurser i jord- og skogbruk som er avgjørende dersom Norge skal bli et grønt, konkurransekraftig samfunn mot 2030 og 2050. Mellom 1973 og 2016 var landbruket den sektoren i norsk økonomi med sterkest effektivitetsvekst. Dette er blitt drevet frem av digitalisering, samdrift og robotisering. Man forventer at dette skal fortsette, med en dobbelt så høy vekst i produktiviteten fremover.

Det er 39 621 jordbruksbedrifter og 50 000 årsverk fordelt over hele landet. Samtidig er knapt 3 prosent av landarealene jordbruksareal (rundt 10 millioner dekar), og en tredel av dette regnes som godt egnet til korndyrking. Produksjonsvolum har økt med ca. 2,5 prosent siste tiår. Den jordbruksbaserte verdikjeden er en av Norges få komplette verdikjeder. Norsk matproduksjon har særskilte forutsetninger tilknyttet klima, vekstsesong, spredte landarealer og kostnadsnivå. Norge har en selvforsyningsgrad på 44 prosent. Det har vært en betydelig økning i import av mat- og drikkevarer, mens eksporten har vært langt mer moderat. Matsvinnet tilsvarer et økonomisk tap på mer enn 20 milliarder kroner i året og et utslipp som tilsvarer ¼ av utslippene fra personbiltransporten i Norge. Samtidig er norsk jordbruk en av få næringer som har kuttet klimagassutslipp med 13 prosent siden 1990.Det er viktig å styrke konkurransekraften og effektiviseringen slik at verdikjeden blir mindre politisert og mer markedsrettet. Næringen har et mål om å utnytte ressursene bedre og å øke verdiskaping.

For perioden 2008-2012 var årlig nettotilvekst av skog på 24 millioner fastkubikk (fm³), men gjennomsnittlig hogst kun på 11 millioner fm³. Norge har gått fra å være en stor importør til stor eksportør av skogvirke. Fra 2011 til 2015 ble eksportvolumet av massevirke og sagtømmer firedoblet. Samtidig er importen redusert med 64 prosent. Landbruket kjøper varer og tjenester for 23 milliarder kroner i året, hvorav 18 milliarder leveres av norske leverandører. Kjøpene legger grunnlag for rundt 17 000 arbeidsplasser og 12 milliarder kroner i verdiskaping.

Prognoser for fremtiden: muligheter og nøkkeltall

Marine verdikjeder

Norge har et sjøareal på rundt 6 ganger landarealet, og har dermed unike muligheter for å utvikle havøkonomien. Matproduksjon er et område med stort fremtidig utviklingspotensial. Per nå holdes utviklingen tilbake av teknologiske og økonomiske barrierer og av ugunstige reguleringer, usikker etterspørsel og konsumentenes preferanser. 

Dyrking og høsting av tang og tare (makroalger) blir en stadig mer interessant del av den norske bioøkonomien. Dyrking av makroalger er verdens største akvakulturaktivitet målt i volum med rundt 30 millioner tonn, hvor det meste går til menneskelig konsum eller fôr. I dag er norsk virksomhet hovedsakelig basert på høsting av naturlig voksende arter langs kysten. Rundt 40 bedrifter er i gang med å dyrke og prosessere produkter basert på makroalger. Tare utnytter næringssalter og kan for eksempel bidra til å fjerne nitrat og fosfat i oppdrettsområder i en sirkulær økonomi. Ved å dyrke 20 millioner tonn tare, som vil kreve 1500 km² langs kysten, kan det bindes opp 4 millioner tonn CO₂. En annen mulighet er å dyrke tare for å la det synke til havbunnen, hvor det vil fungere som CCS (karbonfangst og -lagring).

Lavtrofiske arter omfatter blant annet mikroalger, plankton, mesopelagisk fisk, snegler og kamskjell. Disse kan dyrkes og høstes. Det er lite marked for dette i Norge nå, men Norge vil allikevel være godt rustet til å bidra med produksjons- og produktløft ved økt internasjonal etterspørsel.

Det anslås en seksdobling i verdiskaping fra biobaserte marine næringer fra 2010 frem mot 2050. Dette resultatet bygger på følgende forutsetninger:

• Økt behov for mat som følge av økt befolkningsvekst.
• Økt kjøpekraft innen den globale middelklassen.
• Økte helseutfordringer knyttet til usunt kosthold, som peker mot økt bruk av sjømat.
• Behovet for marine oljer og andre produkter øker.

Den globale matvareproduksjonen forventes å øke med 70 prosent mot 2050. I dag produseres kun 2 prosent av maten vi spiser fra havet, målt i kalorier. En større del av matvarebehovet bør og kan dekkes gjennom produksjon i sjøen. Karbonavtrykket til matproduksjon (proteiner) til havs er også vesentlig lavere enn på land. Med dette som utgangspunkt kan Norge styrke sin globale posisjon som matvareleverandør gjennom bærekraftig produksjon av sjømat.

Det er anslått omsetningsverdier fra villfisk på 32 og 50 milliarder kroner for henholdsvis 2030 og 2050. Sjømat Norge anslår at verdiskaping i sjømatnæringen i Norge der både fiskeri og oppdrett inkluderes kan dobles fra 2018 til 2030. For laks anslås en omsetning på 238 milliarder kroner i 2050, som er litt mer enn en tredobling fra 2018 med 71 milliarder kroner. Det anslås en firedobling i volum.

Landbruksbaserte verdikjeder

Knappheter på matressurser globalt, tollvern av norske produkter og forbrukertrender nasjonalt og internasjonalt vil påvirke vekstmulighetene. Økt internasjonal ustabilitet fører til at man bør legge til rette for økt nasjonal matproduksjon av beredskapshensyn. Det er et mål å øke omsetning for jordbruksbaserte næringer fra 230 milliarder kroner i 2018 til henholdsvis 400 og 650 kroner milliarder i 2030 og 2050. Det antas at sysselsetting innenfor mat og drikke vil holdes konstant eller øke noe. For leverandørindustrien og produksjon vil bedre samarbeid, ny teknologi som kan utvikles og benyttes på tvers og kunnskapsoverføringer fra ulike bransjer bidra med økt verdiskaping.

Skog- og trenæringen er del av et åpent, globalt marked, og effektiv produksjon er derfor en forutsetning for å utnytte verdiskapingspotensialet i konkurranse mot nasjonale og internasjonale aktører. En klar konkurransefordel vil være om norske skogprodukter er blant de mest bærekraftige på markedet, og det bør derfor legges vekt på miljøeffekter langs hele verdikjeden. Bygg- og anleggssektoren er den største fastlandsnæringen målt i verdiskaping, og skog- og trebasert industri spiller derfor en avgjørende rolle for utvikling av grønn konkurransekraft i Norge. På grunn av Norges tilgang på råmaterialer og kompetanse, er det potensialer for å øke verdiskaping gjennom komplette og kombinerte verdikjeder på ulikt vis. Bioprodukter fra skog kan også i langt større grad brukes til drivstoff, bygg, oppvarming. Granavolden-plattformen har et mål om 40 prosent biodrivstoff i 2030. Det er estimert at Norge på kort sikt kan øke det økonomisk drivverdige uttaket av tømmer 30 til 50 prosent innenfor bærekraftige rammer.

Flere internasjonale vurderinger har anslått at etterspørsel etter biomasse kan øke sterkt i forhold til dagens nivå. Etterspørselen til kjemisk-teknisk sektor kan vokse fra 59 millioner tonn tørrstoff i 2011 til 500-1000 millioner tonn i 2050, blant annet basert på en årlig vekst i sektoren på 3,5 prosent. Behovet for biomasse fra skog vil kunne øke med mellom 18 og 270 prosent. Disse tallene viser at det kan bli en betydelig global knapphet på biomasse frem mot 2050.

Rapporten viser til utviklingsmuligheter innenfor:

• Bioprospektering – funn av nye kjemikalier i organismer på hav og land.
• Bioraffinering – utvikling av produkter med høy verdi basert på biomasse, som blant annet vil kunne erstatte petroleumsbaserte produkter.
• Kunstig kjøttproduksjon – etterspørselen etter mer bærekraftige kjøttprodukter kan føre til at 35 prosent av alt kjøtt vil bli basert på fremstilling fra cellekulturer i 2040.
• Biogass – transportsektoren står for den største delen av utslippet i Norge med 33 prosent av landbaserte utslipp. Det er mulig å øke bruken av biodrivstoff i kjøretøy, skip og fly uten å skifte ut eksisterende teknologi. Biodrivstoffet kan lages av avfall fra oppdrettsanlegg, gjødsel og slam.
• Fôrproduksjon – det kan være behov for 5,5 millioner tonn fôr til oppdrettsnæringen i 2050. Fôret vil måtte produseres fra andre råvarer enn i dag, som for eksempel fra skog, insekter og mikroorganismer fra havet.

Tiltak og barrierer 

I Norge har vi tradisjon for å utnytte ressursene våre enkeltvis og delt uten noen overordnet strategi for en helhetlig utnyttelse av stasjonære ressurser der vi har kontroll. Det er viktig å tenke helhetlig når det gjelder utvikling av fremtidige verdikjeder basert på marine bioressurser for å sikre bærekraftig kommersiell vekst og utnyttelse.

Rapporten presenterer en rekke utfordringer som trengs å løses for marine verdikjeder. Noen av dem er listet her:

• Rent hav uten plast
• Ny og forbedret teknologi
• Transport gjennom utbygget veinett, jernbane og containerskip
• Arealbehov med følgende regelverk
• Utnyttelse av restråstoff
• Tilgang til fôr
• Lakselus
• Risikovillig kapital og rammebetingelser

I forbindelse med fiskehelse og -velferd er det store transaksjonskostnader knyttet til offentlig regulering, overvåking og kontroll av næringen. Det bør utredes om det finnes mer effektive måter å dekke dette behovet på. Det foreslås blant annet å opprette et eget «Havbruksdirektorat».

For landbruksbaserte verdikjeder nevnes også enkelte utfordringer som må løses:

• Man må få leverandører til å delta i forskning og utvikling
• Innføre bruk av robotiserte løsninger
• Økt fôrproduksjon fra alternative kilder
• Stortingets vedtak om vern av 10 prosent av skogarealet vil kunne begrense avvirkningsmulighetene
• Opprettholde konkurransedyktighet hos leverandørindustrien gjennom stadig innovasjon
• Kvalifisert arbeidskraft i alle deler av landet