NHOs historie

Det var tre landsomfattende organisasjoner som gikk sammen og dannet NHO; Norges Håndverkerforbund (NH) ble stiftet så langt tilbake som i 1886, Norsk Arbeidsgiverforening (N.A.F) ble stiftet i år 1900, og Norges Industriforbund (NI) ble stiftet i 1919.

Forut for stiftelsen av NHO var det N.A.F, som hadde hovedansvaret for arbeidsgiverfunksjonene. Industriforbundet og Håndverkerforbundet arbeidet mest med næringspolitiske saker. Utviklingen viste at lønnsoppgjørene i større og større grad kom til å omfatte næringspolitiske saker i tillegg til tradisjonelle forhandlinger om lønns- og arbeidsvilkår. Dette gjorde at de tre organisasjonene arbeidet tettere sammen.

Et annet forhold var at organisasjonene etter hvert fikk mange felles medlemmer, håndverksbedrifter var medlem av N.A.F, og det samme var tilfellet med mange av Industriforbundets medlemmer. Dette var medvirkende til at medlemmene ønsket seg én organisasjon.

Den nye organisasjonen skulle engasjere seg på et bredt næringspolitisk område, ha ansvar for arbeidsgiverspørsmål og skulle kunne tilby service til medlemsbedriftene i deres egen utvikling og virksomhet.

Landsomfattende

NHO var fra starten av landsomfattende. Industriforbundets fylkeskontorer ble samordnet med N.A.Fs distriktskontorer og de lokale  kontorene som var etablert av landsforeninger og bransjeforeninger. Det ble prioritert å bygge opp sterke regionale foreninger for å kunne betjene medlemmene lokalt.

Økt slagkraft

NHO førte til en bedre utnyttelse av ressursene, noe som ga medlemsbedriftene både bedre service og en reduksjon av kontingenten. Ved etableringen hadde NHO rundt 9 000 medlemsbedrifter. 150 bransjeorganisasjoner og landssammenslutninger i de opprinnelige organisasjonene ble organisert i 29 landsforeninger i NHO. I dag består NHO-fellesskapet av NHO sentralt, 10 regionforeninger og 18 landsforeninger og har over 30 000 medlemsbedrifter.