Utvalget som har kartlagt lavlønn i Norge viser at den norske modellen for lønnsdannelse som bidrar til å løfte berede grupper, også begrenser lønnsforskjellene og omfanget av lavlønn. Det norske arbeidslivet har et høyere nivå på de laveste lønningene og mindre lønnsforskjeller enn de fleste andre land.
– Det er bra at lønnsdannelsen ser ut til å fungere også i den nedre delen av lønnsfordelingen, sier sjeføkonom Øystein Dørum, og at utvalget mener det ikke er behov for større retningsendringer.
Utvalget definerer ikke én normativ grense for lavlønn, men anbefaler å følge utviklingen i noen få indikatorer årlig og noen flere hvert fjerde år. Frem til nå har TBU fulgt utviklingen i andel årsverk som ligger under 85 prosent av industriarbeiderlønn for heltidsansatte, siden denne grensen historisk har vært brukt i lønnsoppgjørene. Utvalget anbefaler at 2/3 av medianlønn (2/3M) også bør være en sentral indikator for omfanget av lavlønn, blant annet fordi denne grensen er mye brukt internasjonalt og det er lett å forstå hva en slik relativ grense betyr. Med denne indikatoren og med en populasjon som avgrenses til de som kun i jobb, er omfanget av lavlønn i Norge 6 prosent. Det er stor mobilitet i den nedre delen av lønnsfordelingen. Blant de som er i jobb ligger kun 2 prosent under 2/3M i to påfølgende år. Den nedre delen av lønnsfordelingen er også svært bratt. Dermed vil små endringer i grensen for lavlønn ha mye å si for andel årsverk under grensen. Siden indikatoren 85 prosent av industriarbeiderlønn ligger høyere enn 2/3M, øker omfanget med lave lønninger til 19 prosent. Selv om ulike indikatorer gir ulikt omfang av lavlønn, viser indikatorene noenlunde samme utviklingen over tid. Omfanget økte fra 1997 til 2015, men har vært stabilt siden.
Utvalget peker på at noen næringer og noen personkjennetegn skiller seg ut. De skriver at det er høyest andel med lavlønn i næringene servering, overnatting, personlig tjenesteyting og detaljhandel. Det er også høyere forekomst av lavlønn blant unge, personer med kort utdanning, innvandrere, uorganiserte og kvinner enn blant andre grupper. I tillegg er det mer lavlønn i små virksomheter, i deltidsstillinger og i midlertidige stillinger. Unge, innvandrere og personer med kort utdanning er samtidig overrepresentert blant midlertidig ansatte, og til dels også blant innleide arbeidstakere. Kvinner er overrepresentert blant deltidsansatte.
Utvalget skriver videre at næringene med mye lavlønn har en del jobber som ikke krever utdanning og arbeidserfaring. Lønnssystemet i Norge er utformet slik at mer realkompetanse normalt gir høyere lønn. Realkompetanse erverves både via det formelle utdanningssystemet og gjennom deltakelse i lønnet arbeid. Dermed har næringer som i større grad ansetter personer med lite utdanning, kort arbeidserfaring eller kort botid, relativt sett flere sysselsatte med lav lønn.
Lavlønn er mest utbredt i virksomheter uten tariffavtale, og i virksomheter med lav lønnsevne.
Systemet for lønnsdannelse er helt sentralt i den norske modellen, og det finnes en rekke mekanismer innenfor det organiserte arbeidslivet som bidrar til å begrense omfanget av lavlønn.
– Som utvalget fremhever er høy organisasjonsgrad og høy tariffavtaledekning vesentlig for at systemet fortsatt skal kunne sikre et relativt høyt nivå på de laveste lønningene, avslutter Øystein Dørum.