Økonomisk overblikk 4/24

Med vintersolverv rett om hjørnet er det passende at det nå ser ut til å gå mot noe lysere tider her hjemme. Veksten i fastlandsøkonomien har allerede tatt seg litt opp. I tredje kvartal lå Fastlands-BNP 1,6 prosent høyere enn ett år før. Det er nær normal marsjfart for norsk økonomi. Samtidig kan det se ut til at arbeidsledigheten har sluttet å øke. Både Nav- og AKU-ledigheten har vært relativt stabil siden forsommeren, på nivåer nær historiske gjennomsnitt.

Kostnadssjokket er langt på vei tilbakelagt. Kronen har riktig nok svekket seg noe også i år, men mye mindre enn i fjor. Importprisene har hittil i år økt med snaut 1½ prosent fra året før, mot 8½ prosent i fjor. Lavere prisvekst på importerte varer har dratt ned samlet prisvekst i år, til 2½ prosent i november. At inflasjonen er på god vei mot målet, peker mot lavere rente. Stadig lavere renter rundt oss understøtter dette. Vi anslår nå tre rentekutt neste år, to i 2026 og ett i 2027, som vil ta styringsrenten fra dagens 4½ prosent og ned til 3 prosent.

Både lavere prisvekst og lavere rente vil gi folk mer å rutte med. Etter to år med nedgang i kjøpekraften, vil reallønnen i år øke med rundt 2 prosent. For neste år viser Norges Banks forventningsundersøkelse en ytterligere økning (men det er lønnsforhandlingene som må avgjøre hvor mye). Etter en underliggende forbruksvekst på vel ½ prosent de to siste årene, anslår vi nå en forbruksvekst på 2-tallet de tre neste årene.

I tillegg vil lavere renter sammen med lavt utbud av nye boliger bidra til at boligprisene anslås å stige med nesten 20 prosent de tre neste årene – og et etterlengtet omslag i boligigangsettingen. Grunnet etterslepet fra en lang periode med lav igangsetting, vil imidlertid investeringsnivået i 2027 fortsatt være 18 prosent under 2022-nivået. Til tross for omslaget, vil således deler av byggebransjen være i en krevende situasjon i flere år fremover.

På andre områder venter vi lavere marsjfart fremover. Mye takket være oljeskattepakken har oljeinvesteringene økt mye de siste årene. Oppgangen ser ut til å fortsette inn i neste år, men deretter skal oljeinvesteringene litt ned. Fastlandsbedriftenes investeringer har tendert nedover siden pandemien startet, og ventes å avta ytterligere noe neste år. Her er imidlertid den forventede nedgangen mindre enn tidligere anslått, ettersom reviderte nasjonalregnskapstall viser et vesentlig flatere forløp de siste årene enn de foreløpige tallene gjorde.

En faktor som har bidratt til å holde aktiviteten oppe de siste årene, er offentlig finansiert etterspørsel. Oljefondet (SPU) har vokst kraftig, til nærmere 20 000 mrd. kroner. Gjennom handlingsregelen har det muliggjort stadig større påfyll av oljepenger. I 2022 tilsvarte uttaket vel 9 prosent av Fastlands-BNP, neste år er det 2 prosentenheter høyere. I alle de fem siste årene har budsjettpolitikken "sklidd", med større utgifter enn budsjettert. Dette avspeiler krevende omstendigheter, med økte utgifter til Ukraina, flyktninger, forsvar og strømstøtte, men bidrar like fullt til å holde trykket oppe i norsk økonomi, og har gjort det mer krevende for Norges Bank å få renten ned.

Sammen med et ventet løft i privat forbruk, vekst i eksporten og høye oljeinvesteringer, borger høy offentlig etterspørsel for et oppsving i norsk økonomi. Vi anslår nå en vekst i Fastlands-BNP på 2 prosent i 2025, og 1¾−2 prosent de to neste årene. Arbeidsledigheten vil avta litt. Vekstbildet vil også bli mer balansert, siden næringene som har møtt mest motvind i dyrtiden, med bygg og anlegg i spissen, også vil vokse sterkest fremover.

Som alltid, er anslagene usikre. Mye henger på at renten kommer ned. Høy kostnadsvekst i bedriftene eller enda flere oljekroner inn i økonomien kan utsette rentekuttene. Fortsatt usikre tider kan medføre at bedrifter og husholdninger setter investerings- og forbruksbeslutninger på vent, selv om økonomien bedres. Og verdenssituasjonen er mer utfordrende enn på mange tiår.

Det kan hevdes at den viktigste internasjonale begivenheten siden vår forrige kvartalsrapport er valget av Donald Trump som USAs neste president. Som sist, stilte han til valg med løfter om mer proteksjonisme, men det kan argumenteres for at han nå tar over med et enda klarere mandat enn sist: mer visshet om hva han står for politisk, og flertall i folket og i begge Kongressens kamre. Mest sannsynlig er derfor at de neste årene vil gi høyere amerikanske tollmurer, med stor fare for at andre land svarer med samme mynt. Norske bedrifter vil både kunne rammes direkte av økt USA-toll og av eventuelle europeiske svar (siden Norge ikke er del av EUs tollunion), og indirekte ved at økte handelsbarrierer betyr mindre handel og lavere aktivitet.

Krigen i Ukraina går snart inn i sitt tredje år, samtidig har krigshandlingene i Midtøsten bredd om seg. De økonomiske konsekvensene av dette kan være brå skift i tilgangen på varer, og tilhørende prishopp, men også økt usikkerhet, og mer oppmerksomhet om å bygge mer robuste forsyningskjeder, nærmere egen produksjon eller marked. Også dette kan svekke handelen.

Dét sagt, så fremstår den globale økonomien som overraskende motstandsdyktig. I USA, verdens største og viktigste økonomi, er juryen fortsatt ute i spørsmålet om hard eller myk landing, men enn så lenge tyder tallene på det sistnevnte. Prisveksten har avtatt, rentene er på vei ned, aktivitetsveksten er høy, og økningen i ledigheten er foreløpig moderat. Varslede skattekutt kan holde aktiviteten oppe. Etter vekst oppunder tre prosent i fjor og i år, anslår vi at veksten avtar til 2−2¼ prosent de tre neste årene. Den viktigste risikofaktoren er at fortsatt høy kostnadsvekst og/eller økende budsjettunderskudd bidrar til å holde renten høy.

Europeisk økonomi har gjort det mye dårligere enn den amerikanske de siste årene. Det gjelder særlig noen av de større økonomiene, med Tyskland i spissen. I flere land har aktiviteten stagnert. Det avspeiler både at Europa er mer avhengig av handel, og at energiprissjokket i kjølvannet av Ukraina-krigen har truffet Europa med større tyngde. Likevel har ledigheten fortsatt å sige nedover, slik at aktiviteten også har vært holdt tilbake av mangel på arbeidskraft, samtidig som høy lønnsvekst har holdt kostnadstrykket oppe. Også her ventes lavere prisvekst og rente å dra opp etterspørsel og vekst fremover, men vekstanslag neste år på vel 1 prosent i eurosonen og 1½ prosent i Storbritannia er fortsatt svakt.

Den tredje globale pilaren, Kina, har hatt sitt å stri med i flere år, dratt ned av kollaps i boligmarked og -bygging etter alt for mange år med overinvesteringer. Med lavere vekst utenlands gir heller ikke eksportsektoren den drahjelp den gjorde tidligere. I tre tiår vokste Kina i gjennomsnitt 10 prosent i året. Siden 2011 har marsjfarten blitt halvert. I år er det bare så vidt vekstmålet på omkring 5 prosent nås, og mot slutten av vår anslagsperiode vil veksten i Kina ha avtatt til 4 prosent. Da er det en viss trøst at India, verdens mest folkerike land (og tredje største økonomi), nå vokser med 6−7 prosent årlig, og dermed bidrar stadig mer til global vekst, som tross alle sjokk, uro og usikkerhet synes å holde seg nokså stabil rundt 3¼ prosent. Dette er vel 2¼ prosentenhet over befolkningsveksten, som betyr at også i 2024 vil folk flest gå julen i møte med mer å rutte med enn året før.

Temadelen er viet "arbeidskraftløftet" – spørsmålet om hvordan Norge skal får mer ut av sine arbeidskraftressurser. Temavalget avspeiler at arbeidskraften utgjør to tredjedeler av vår nasjonalformue, og som vår aller viktigste ressurs må forvaltes best mulig, men også at NHOs kommende årskonferanse i hovedsak vil dreie seg om Norges konkurransekraft. Det temaet favner vidt, og dreier seg blant annet om bedriftenes rammevilkår, herunder skatt og markedsadgang. Men en vesentlig del av et lands konkurransekraft bestemmes også av hvordan landet nytter sine arbeidskraftressurser.

Verden og Norge er på vei inn i en mer utfordrende virkelighet, preget av større spenninger, aldring og lavere økonomisk vekst. Økt behov for helse- og omsorgsarbeidere vil både bety et press oppover på skattenivået og gi mer kamp om arbeidskraften de kommende tiårene. Det vil derfor bli enda viktigere å forvalte arbeidsformuen best mulig.

Den første delen av løsningen på utfordringene er at mer av arbeidskraften må tas i bruk. Flere må gå fra trygd til jobb, flere må stå i jobb lenger, sykefraværet må ned, og flere må jobbe heltid. I tillegg kan talenter rekruttert utenfra øke arbeidstilbudet. Å få flere til å gå fra deltid til heltid kan ifølge regjeringens perspektivmelding frigjøre 38 000 årsverk til annet arbeid. Et eksempel vi trekker frem er at økte stillingsbrøker i kommunesektoren kan frigjøre 20 000 årsverk.

Den andre delen av løsningen er å få mer ut av hver arbeidstime, ved å gjøre arbeidskraften mer produktiv. Dette handler om å ha riktig kompetanse i arbeidsstyrken, som kan dekke både næringslivets og det offentliges behov. En kompetent arbeidsstyrke kan bidra til økt produktivitet i eksisterende jobber, gjennom smarte løsninger og ved å utnytte og utvikle nye teknologiske løsninger.  I tillegg kan et regelverk som ivaretar riktig balanse mellom bedriftenes behov for fleksibilitet i bruken av arbeidskraft, og arbeidernes behov for forutsigbarhet og stabilitet, bidra til at arbeidskraften nyttiggjøres best mulig.

1)        Anslag er ujusterte og ikke-virkedagskorrigerte.

2)       Resultat fra hovedoppgjøret mellom Fellesforbundet og Norsk industri, anslått ramme på årslønnsvekst.

Redaksjonen ble avsluttet 16.12.2024

Verdensøkonomien har vist seg bemerkelsesverdig motstandsdyktig i møte med høy inflasjon og rentehopp. Global BNP-vekst anslås til 3¼ prosent i år, på linje med fjoråret. Det er imidlertid store forskjeller mellom land. Mens aktivitetsveksten er svært solid i USA, er den svak i Europa. Mens ekspansiv budsjettpolitikk ventes å holde veksten oppe i USA neste år, vil lavere inflasjon og renter ventelig støtte opp under et oppsving i europeisk økonomi. Blant de fremvoksende økonomiene er det særlig de asiatiske landene som leder an, med India og Kina i front. Aktivitetsveksten er riktignok svakere enn ventet i Kina, og landet ligger an til å havne under sitt vekstmål på 5 prosent i år. Begrenset myndighetsrespons i møte med eiendomskrisen, samt strukturelle svakheter i form av svak innenlandsk etterspørsel og stor eksportavhengighet, gjør at vi ikke venter noe vesentlig vekstoppsving i kinesisk økonomi fremover. Samlet sett anslås verdensøkonomien å vokse 3¼ prosent i alle de tre neste årene.

I takt med at inflasjonen har avtatt, har også styringsrentene blitt kuttet. Det underliggende prispresset er riktignok fremdeles høyt i noen land, men utviklingen synes å gå rett vei. Lav inflasjon baner vei for ytterligere rentekutt utover neste år. Mot slutten av neste år venter vi at rentekuttene vil være unnagjort. Da vil renten i eurosonen og Sverige være 2 prosent, i Storbritannia 3¾ prosent og i USA 3¾−4 prosent, jf. figuren under. At renten ikke kommer lenger ned i de to sistnevnte landene skyldes at inflasjonen ventes å være mer gjenstridig i disse landene.

For Norges handelspartnere, som i all hovedsak er europeiske land, anslås aktivitetsveksten til 1¼ prosent i år, før den vil tilta til drøyt 1½ prosent neste år og 1¾ prosent i 2026 og 2027. Anslagene er om lag uendrede fra forrige Økonomisk overblikk. Til tross for vekstoppsvinget er vekstanslagene hos Norges handelspartnere vesentlig svakere enn i perioden 2000−2019, da gjennomsnittlig årlig vekst var om lag 2½ prosent. Svak vekst rundt oss vil gi relativt svake etterspørselsimpulser mot norsk eksport i årene fremover.

Samtidig synes usikkerheten om hvor verdensøkonomien er på vei å være større enn tidligere. Det henger sammen med Donald Trumps suverene seier i det amerikanske presidentvalget, som betyr økt uforutsigbarhet, også hva angår USAs sikkerhets- og handelspolitikk. Trump varslet under valgkampen at han ville innføre brede tolløkninger, og har de siste ukene annonsert planer om økt importtoll på varer fra Canada, Mexico og Kina. Dette kan medføre at disse landene svarer med samme mynt. Risikoen for handelskrig har derfor økt. Økt proteksjonisme og usikkerhet om rammebetingelsene for internasjonal handel vil kunne redusere handel og investeringer. Økte geopolitiske spenninger vil kunne ha lignende effekter, i tillegg til å kunne gi store svingninger i ulike varepriser. Økte spenninger i Midtøsten, f.eks. knyttet til Israels krigføring, mistilliten mellom Iran og vestlige land, eller til regimeskiftet i Syria vil kunne påvirke oljemarkedet. Regionen står for om lag 30 prosent av global oljeproduksjon, og omkring 20 prosent av globalt oljeforbruk fraktes daglig gjennom Hormuzstredet. Forstyrrelser i produksjon eller frakt av olje vil derfor kunne redusere tilgangen på olje og resultere i høyere oljepriser. Lignende effekter i energimarkedene kan oppstå dersom spenningene knyttet til krigen i Ukraina øker.

Det er også usikkerhet om inflasjonsutviklingen. På den ene siden kan lavere inflasjon gi lavere renter og et sterkere aktivitetsoppsving enn vi ser for oss. På den annen side kan inflasjonen bli høyere, f.eks. som følge av ovennevnte mulige forstyrrelser i råvare- og energimarkeder eller at vedvarende lav ledighet holder lønns- og prisveksten oppe.

Aktivitetsveksten i amerikansk økonomi holder seg høy. Fra andre til tredje kvartal økte BNP med 2,8 prosent, målt som årlig rate, om lag samme marsjfart som i kvartalet forut. Økt privat forbruk er fortsatt den viktigste driveren bak den sterke aktivitetsveksten. Høyere varekonsum, som vokste 5,6 prosent fra andre til tredje kvartal, ledet an forbruksveksten. Det var varige goder, slik som biler og andre kapitalvarer, som økte mest. Utenom forbruket bidro også offentlig etterspørsel, særlig til forsvarsformål, til veksten i tredje kvartal. De siste månedstallene tyder på at veksten holder seg oppe så langt i fjerde kvartal. Sentralbankens sanntidsindikator for BNP indikerer en underliggende vekst på rundt om lag 3 prosent i fjerde kvartal.

På kort sikt ventes aktivitetsveksten å kunne tilta noe. Det skyldes at budsjettpolitikken ventes å bli enda mer ekspansiv i årene fremover. Lavere skatter er en sentral del av Donald Trumps økonomiske plattform. Republikanerne har også flertall i begge kamre i Kongressen, som gjør det enklere å få gjennomslag for ønsket politikk. Det innebærer at skattereformen (Tax Cuts and Jobs Act, TCJA) fra 2017 blir videreført. Uten en forlengelse av TCJA ville skattesatsene økt fra 2026. I tillegg ønsker Trump å redusere skattetrykket ytterligere, deriblant ved å fjerne skatt på overtid og tips, samt å redusere selskapsskattesatsen fra 21 til 15 prosent. Dette peker i retning av høyere budsjettunderskudd fremover, noe også partiuavhengige analyser viser. IMF anslår det strukturelle budsjettunderskuddet til neste år til 7,5 prosent av BNP, på linje med i år. Det er høyt i en økonomi som vokser over trend og der ledigheten er lav, jf. figuren under.

Samtidig taler enkelte sykliske forhold for at marsjfarten i økonomien gradvis vil dabbe av. Viktigst er det at arbeidsmarkedet synes å kjølne. Sysselsettingsveksten utenom jordbruket har avtatt det siste halvåret. Fra juni til november ble det i gjennomsnitt skapt vel 140 000 nye jobber i måneden, som er under "normalen" på drøyt 180 000 nye jobber. I tillegg har antallet ubesatte stillinger og antallet som sier opp frivillig avtatt noe, til hhv. 7,7 millioner og 3,3 millioner i oktober. At færre selv sier opp kan leses som uttrykk for at det er vanskeligere eller mindre attraktivt å bytte jobb, og dermed at stramheten i arbeidsmarkedet har avtatt. Fremover er det noen forhold som peker i retning av mer moderat sysselsettingsutvikling. Etter å ha ligget høyt i årene etter pandemien, har andelen småbedrifter som har planer om å øke bemanningen stabilisert seg nær sitt historiske gjennomsnitt det siste året.

De siste månedene har inflasjonen stabilisert seg. Tolvmånedersveksten i konsumprisene var 2,7 prosent i november, og 3,3 prosent utenom mat- og energivarer. Det er primært tjenesteinflasjonen som holder prisveksten oppe. Dette avspeiler høy lønnsvekst og at tjenesteproduserende bedrifter er arbeidsintensive. Lønnskostnadene var i tredje kvartal 3,9 prosent høyere år/år, seks tideler lavere enn i samme periode i fjor. Mindre press i arbeidsmarkedet vil imidlertid bidra til at lønnsveksten og tjenesteinflasjonen vil kunne avta i tiden fremover.

Lavere inflasjon og lavere press i arbeidsmarkedet bidro til at sentralbanken senket styringsrenten med hhv. 50 og 25 basispunkter på møtene i september og november. Styringsrenten er dermed redusert fra 5¼−5½ til 4½−4¾ prosent. Rentenivået er fremdeles såpass høyt at det bidrar til å dempe etterspørselen i økonomien, om enn mindre enn tidligere. Vi venter at sentralbanken vil senke renten gradvis fremover, med ¼ prosentenhet på rentemøtene i desember, mars og juni, slik at renten er 3¾−4 prosent innen neste sommer. Dette indikerer en noe mer forsiktig rentenedgang enn vi tidligere ventet, som har sammenheng med flere forhold. For det første at økonomien synes å håndtere de høye rentene bedre enn ventet, bl.a. ved at aktivitetsveksten holder stand, som reduserer behovet for rentekutt. For det andre at inflasjonen kan bli vanskeligere å få ned mot målet i lys av noe oppjusterte vekstanslag, bl.a. som følge av mer ekspansiv finanspolitikk og oppjustert vekstanslag neste år.

BNP-veksten i amerikansk økonomi anslås til 2,7 prosent i år, og rundt 2 prosent de neste årene. Dette tilsier en svært "myk" landing for amerikansk økonomi, med lavere prisvekst uten at ledigheten fyker i været. Samtidig erkjenner vi at det er få historiske eksempler på at økt styringsrente ikke har gitt økonomiske tilbakeslag. Et kraftigere tilbakeslag i amerikansk økonomi er således en åpenbar nedsiderisiko for USA, men også for global økonomi.

Det er flere risikofaktorer som kan påvirke anslagene. Blant annet er det mye som ennå er uvisst om innretningen av politikken under Trump, og dermed også om virkningen på økonomien. Med republikansk kontroll i Kongressen er det imidlertid vanskelig å ikke legge til grunn at Trump vil forsøke å få gjennomslag for det han har lovet i valgkampen. Det omfatter bl.a. strengere immigrasjonsregler og deportasjon av ulovlige innvandrere. Dette vil redusere arbeidsstyrken. I en situasjon med lite ledige ressurser i økonomien vil det kunne medføre at bedriftene raskere vil stange i produksjonstaket, at konkurransen om arbeidskraften øker, og at lønns- og prisveksten tiltar slik at renten må holdes høy lenger.

Usikkerheten er også stor i handelspolitikken. Trump har annonsert at han vil innføre generelle importoller på 10−20 prosent, og uttalte nylig at noe det første han vil gjøre når han tar over som president vil være å ilegge 25 prosent toll på import fra Canada og Mexico, i tillegg til å øke importtollen på Kina-varer med ytterligere 10 prosentenheter. Effektene av de proteksjonistiske tiltakene er krevende å overskue, og avhenger også av motpartenes respons. Risikoen for handelskrig har imidlertid økt.

Store budsjettunderskudd og økende statsgjeld synes også å ha økt risikoen for en budsjettkrise. En stadig høyere gjeldsgrad kan på et tidspunkt utløse en markedsreaksjon, som følge av at investorenes tillit til myndighetenes evne til å håndtere statsfinansene reduseres. Høyere risiko kan (brått) løfte statsrentene og dermed myndighetenes finansieringskostnader. Allerede utgjør den føderale gjelden nær 100 prosent av BNP, som er høyt i en historisk sammenheng, og den ventes å øke mye fremover. Beregninger fra partinøytrale miljøer har vist at Trumps ekspansive finanspolitikk ventes å øke gjelden enda ytterligere. På den annen side synes risiko for nye budsjettkriser knyttet til at den føderale gjelden stanger i "gjeldstaket" å være redusert på kort sikt, som følge av at republikansk flertall i Kongressen trolig gjør det enklere å heve gjeldstaket uten vesentlige forstyrrelser.

I kjølvannet av Ukraina-krigen og den tilhørende energikrisen stagnerte europeisk økonomi i 2022 og 2023. I år har imidlertid aktivitetsveksten tatt seg litt opp. Etter kvartalsvekst på hhv. 0,3 og 0,2 prosent i første og andre kvartal, tiltok veksten til 0,4 prosent fra andre til tredje kvartal. Ser man bort fra Irland, der aktiviteten i stor grad preges av multinasjonale selskaper, var imidlertid veksten mer moderate 0,3 prosent.

Vekstbildet har vært preget av en stagnerende tysk økonomi, som i tredje kvartal i år var på samme nivå som for 5 år siden. Riktignok økte aktiviteten i Tyskland fra andre til tredje kvartal, men bare med blodfattige 0,1 prosent. Og det er få underliggende vekstdrivere å spore. Ifølge ifo-instituttet melder tyske bedrifter om dårlige utsikter neste halvår. Svake utsikter er en fellesnevner for alle bransjer – industri, bygg og anlegg, varehandel og øvrig tjenesteproduksjon.

Eksempelvis var tysk industriproduksjon i oktober 8,7 prosent lavere enn i februar 2022, og kapasitetsutnyttingen ligger godt under gjennomsnittet siste 30 år. Dette avspeiler både vekstavmatning i Kina, som er et viktig marked for tysk eksport, og høyere energipriser. Europeiske gasspriser er nå nesten dobbelt så høye som de var i gjennomsnitt i årene 2017−2021. Høyere amerikanske tollmurer vil også ramme den eksportorienterte tyske økonomien. Gitt Trumps motvilje mot handelsunderskudd, står Tyskland og EU laglig til for hugg som følge av store handelsoverskudd med USA, jf. figuren under. Som et tegn på tilstanden i tysk industri varslet Volkswagen i oktober at de vil stenge ned tre fabrikker i Tyskland og redusere bemanningen kraftig. Svak utvikling i tysk industri gir også svake etterspørselsimpulser til leverandører i andre land. For eurosonen har også bedriftstilliten i industrien sklidd nedover de siste månedene, og peker ikke i retning av noe snarlig industrioppsving på kort sikt.

Budsjettpolitikken i eurosonen har også hatt en kontraktiv effekt på økonomien i år, bl.a. som følge av utfasing av investeringssubsidier. På tross av svak økonomisk utvikling, ventes budsjettpolitikken ikke å legges om i stimulerende retning fremover, men å være tilnærmet nøytral. Det strukturelle budsjettunderskuddet vil holdes rundt 3 prosent av BNP de neste to årene. Streng tysk budsjettdisiplin gjør sitt til at den finanspolitiske innretningen ikke er mer ekspansiv. Den tyske regjeringskollapsen i november resulterte i at det trolig blir nyvalg i februar neste år. Det politiske vakuumet gjør det krevende å se vesentlige kursendringer i den økonomiske politikken på kort sikt. Uavklart er også situasjonen i fransk politikk, der statsminister Michel Barnier gikk av i desember etter en mistillitsvotering. Bakgrunnen var et mislykket forsøk på å tvinge gjennom et innstrammende budsjett. Store budsjettunderskudd har økt statsgjelden til drøyt 110 prosent av BNP. Siden 2019 er gjeldsgraden økt nær 15 prosentenheter, som er blant de største økningene i EU. Et fragmentert politisk landskap gjør det krevende for den nylige utnevnte statsministeren François Bayrou å få gjennomslag for vesentlige innsparinger i neste års budsjett. Moody's reduserte i forrige uke Frankrikes kredittrating, og renteavviket mellom den franske og tyske tiårsrenten har de siste ukene økt til omkring 80 basispunkter, som er mer enn dobbelt så høyt som i perioden 2015−2019.

I forrige uke senket den europeiske sentralbanken (ESB) innskuddsrenten til 3 prosent. Vi legger nå til grunn at sentralbanken vil kutte renten med ¼ prosentenheter i januar, mars, april og juni, slik at styringsrenten når 2 prosent neste sommer. Lavere rente avspeiler svak vekst, men også at inflasjonen ventes å avta videre neste år. De siste par månedene har høyere gass- og energipriser bidratt til å løfte inflasjonen til 2,3 prosent år/år i november. Utenom energi- og matvarer har prisveksten ligget stabilt rundt 2,7 prosent år/år siden april, særlig drevet av høy tjenesteinflasjon. Imidlertid peker tjenestebedriftenes salgsprisforventninger mot at tjenesteinflasjonen vil avta i månedene fremover. Moderate etterspørsels- og sysselsettingsforventninger vil ventelig bidra til å kjøle ned arbeidsmarkedet som vil dempe lønns- og prispresset til neste år. Vi anslår at konsumprisveksten i eurosonen de kommende to årene vil være rundt 2 prosent.

Noen forhold peker likevel i retning av at et syklisk aktivitetsoppsving er i emning. Viktigst er det at inflasjonen har kommet ned og at det ligger an til kjøpekraftsforbedring for husholdningene. Konsumprisveksten i år anslås til 2½ prosent i år, mens lønnsveksten synes å bli omkring en prosentenhet høyere, ifølge data på lønnsvilkår i stillingsutlysninger. Økt kjøpekraft har trolig bidratt til bedringen i forbrukernes fremtidstro de siste månedene. Andelen som planlegger store kjøp det neste året ligger nå høyere enn gjennomsnittet de siste 20 årene. Bedre økonomi og fremtidstro indikerer derfor et oppsving i forbruket. I tillegg ventes investeringene å tilta. Det skyldes lempeligere kredittpraksis som vil støtte opp under husholdningenes og bedriftenes låneetterspørsel. Imidlertid ventes aktivitetsoppsvinget å være ganske beskjedent. Det har sammenheng med de strukturelle utfordringene knyttet til høyere energipriser og svakere konkurranseevne, samt den økte uforutsigbarheten på handelsområdet. Høyere toller og økt handelspolitisk usikkerhet har negative konsekvenser for den åpne og eksportorienterte økonomien i eurosonen. Samlet anslås BNP i eurosonen å øke ¾ prosent i år, drøyt 1 prosent neste år og 1½ prosent i 2026 og 2027.

Britisk økonomi overrasket på oppsiden i første halvår, med en gjennomsnittlig kvartalsvis vekst på 0,6 prosent i første og andre kvartal. I tredje kvartal flatet aktiviteten imidlertid ut, med en BNP-vekst fra kvartalet før på beskjedne 0,1 prosent. Oppbremsingen avspeiler særlig at aktivitetsveksten i tjenestesektoren har avtatt i samme periode. Samme utvikling reflekteres også i innkjøpssjefindeksene (PMI), jf. figuren under, som peker i retning av at aktiviteten har dabbet ytterligere av i fjerde kvartal.

Budsjettpolitikken ventes i noen grad å stimulere aktiviteten de neste årene. Etter valgseieren i juli la Labour-regjeringen frem sitt budsjett ved utgangen av oktober. Budsjettet legger opp til høyere offentlige utgifter og økte skatter. Det britiske budsjettkontoret (OBR) anslår at budsjettopplegget vil øke offentlig forbruk og investeringer vesentlig de neste årene, men at dette vil skje på bekostning av privat forbruk og investeringer. Det skyldes at det er lite ledig kapasitet i økonomien, som tilsier at offentlig etterspørsel vil fortrenge privat aktivitet ("crowding out"). Det reflekteres i lav ledighet. Gjennom året har ledigheten vaket rundt 4,2 prosent, mot en medianledighet de siste 50 årene på 6 prosent. Budsjettet anslås isolert sett å øke BNP med ¾ prosent og inflasjonen med knapt ½ prosent.

Et stramt arbeidsmarked har bidratt til å holde lønnsveksten oppe, og i tredje kvartal var lønningene 4,8 prosent høyere år/år. Høy lønnsvekst gjør det vanskeligere å få ned inflasjonen varig. Konsumprisveksten var i oktober 2,3 prosent, men det underliggende prispresset synes høyere. Tjenesteinflasjonen var 5 prosent år/år i oktober, og høy lønnsvekst vil ventelig holde tjenesteinflasjonen oppe fremover.

Det siste halvannet året har riktignok inflasjonen avtatt mye fra et høyt nivå, og bidro til at sentralbanken har senket renten i to omganger fra 5¼ til 4¾ prosent. På rentemøtet i november understrekte sentralbankene at rentekuttene fremover vil skje gradvis. Vi venter derfor at Bank of England vil holde renten i ro på møtet i desember. Et relativt stramt arbeidsmarked ventes å holde lønnsveksten og den underliggende inflasjon høy fremover. I kombinasjon med den mer forsiktige tilnærmingen til Bank of England gjør at vi legger til grunn rentekutt på annethvert møte fremover (februar, mai, august og november). Styringsrenten vil da være 3¾ prosent mot slutten av neste år. 

Aktivitetsveksten i år anslås til rundt 1 prosent, før veksten tar seg opp til 1½ prosent neste år. Vekstanslaget for neste år er oppjustert én tidel fra forrige rapport, som følge av en sterkere budsjettstimulans. 

Svensk økonomi har vært i en lavkonjunktur siden slutten av 2021, med sideveis aktivitetsutvikling. Fra andre til tredje kvartal økte imidlertid BNP med 0,3 prosent. Veksten i andre kvartal ble samtidig oppjustert tre tideler, til 0 prosent. På tross av noe høyere vekstfart er den innenlandske etterspørselen fremdeles svak, understøttet av at aktivitetsoppgangen i tredje kvartal i hovedsak skyldtes lageroppbygging. Privat forbruk, som utgjør knapt halvparten av økonomien, har i praksis stått stille i halvannet år, og var uendret fra andre til tredje kvartal. Konsumindikatoren viste samtidig at forbruket falt 0,3 prosent fra september til oktober. I tillegg var det en nedgang i BNP på 0,4 prosent fra september til oktober, og indikerer en svak start på fjerde kvartal for svensk økonomi.

Flere forhold peker i retning av et oppsving i tiden fremover. For det første ventes høyere reallønninger å støtte opp under husholdningenes forbruk. De siste par årene har prisveksten vært høyere enn lønnsveksten og redusert husholdningenes kjøpekraft. Konsumprisveksten har imidlertid avtatt betydelig, til beskjedne 1,6 prosent år/år i november. Både sentralbanken og Konjunkturinstitutet forventer at inflasjonen vil holde seg under 2 prosent gjennom hele 2025. Arbeidslivets parter forventer at lønnsveksten neste år ender rundt 3½ prosent. Med andre ord synes forholdene å ligge til rette for et forbruksledet oppsving til neste år. Dette støttes også av forbrukernes fremtidstro, som er vesentlig bedret de siste månedene, og for første gang på nær tre år er over normal-nivået på 100, jf. figuren under.

For det andre vil lavere rente støtte opp under forbruk og investeringer. Siden mai i år har Riksbanken kuttet renten i flere omganger, senest i november, med 50 basispunkter til 2¾ prosent. Dette gjelder i særlig grad for rentesensitive sektorer som bolig- og byggesektoren. Etter en lang periode med fall, har boligprisene steget siden juli. Tilsvarende har kredittveksten til husholdningene tiltatt. Det er også flere rentekutt i kjømda. Lav inflasjon og et forholdsvis svakt vekstbilde gjør at vi venter at sentralbanken senker renten til 2½ prosent i desember, og deretter med ¼ prosentenhet både i januar og mars. Da vil styringsrenten være 2 prosent ved utgangen av første kvartal.

For det tredje vil et forsiktig vekstoppsving hos Sveriges handelspartnere stimulere eksportsektoren til neste år. Det er viktig for en åpen økonomi, der eksport utgjør over halvparten av BNP. Vareeksporten har vært svak de siste årene, og var i tredje kvartal på samme nivå som for to år siden. Svak vareeksport avspeiler stagnasjon i Europa, og særlig i Tyskland som er Sveriges viktigste handelspartner. Imidlertid har eksporten av tjenester vært eksepsjonelt sterk, med vekst på nesten 20 prosent de siste to årene.

Stagnasjonen de siste par årene avspeiles i et kjøligere arbeidsmarked. Sysselsettingen toppet ut midtsommers i fjor, og har siden tendert svakt nedover. I november var sysselsettingen 2 prosent lavere enn i juli i fjor, ifølge sesongjusterte tall. AKU-ledigheten har økt om lag 1 prosentenhet siden forsommeren i fjor, og har de siste månedene flatet ut på omkring 8,4 prosent. Det synes derfor som det er ledig kapasitet i økonomien. Med andre ord kan aktivitetsveksten tilta uten særlig risiko for at inflasjonen igjen skal øke. Vi anslår at svensk økonomi vil vokse 0,6 prosent i år, før veksten tiltar til 1¾ prosent og 2¼ prosent i 2025 og 2026. Anslagene for de to neste årene er oppjustert to tideler siden forrige rapport.

Aktivitetsveksten i de fremvoksende økonomiene holder stand og anslås i år til 4¼ prosent. Det er i hovedsak asiatiske land som holder vekstanslaget oppe. India ventes å vokse med 7 prosent i år, og Kina med 4,8 prosent. For Kina er dette under myndighetens vekstmål på "omkring 5 prosent", og illustrerer vanskelighetene myndighetene har med å få opp turtallet i økonomien. Kinesisk økonomi var i tredje kvartal 4,6 prosent høyere år/år. Det er særlig bygge- og eiendomskrisen i landet som tynger økonomien. I oktober var igangsettingen av boliger de siste 12 månedene vel 65 prosent lavere enn toppunktet i mars 2021. I samme tidsrom har bruktboligprisene falt nærmere 15 prosent. Det har medført at husholdningenes fremtidstro er kraftig svekket, jf. figuren under. Svak forbrukertillit kan ha bidratt til at husholdningene har satt store kjøp og investeringer på vent. Den innenlandske etterspørselen har derfor vært svak.

På den annen side er industrisektoren i Kina i godt driv. Det skyldes flere forhold. For det første høy global eksportetterspørsel. I januar – oktober var eksportverdien av varer 4,8 prosent høyere enn i samme periode i fjor. I samme tidsrom falt eksportprisene, som betyr at eksportvolumet økte betydelig. For det andre skyldes det at myndighetene synes å kanalisere kreditt i retning av prioriterte næringer for å stimulere "nye produktive krefter". Dette er i tråd med myndighetenes strategi om å bli ledende innenfor flere høyteknologiske næringer, herunder produksjon av databrikker, elbiler, batterier mv. For det tredje har aktiviteten i data- og elektrisk utstyrsindustri vært høy, bl.a. som følge av høy global etterspørsel etter databrikker og annen elektronikk knyttet til utviklingen av kunstig intelligens.

Sterk kinesisk eksportutvikling og et fortsatt enormt handelsoverskudd, særlig overfor USA og i økende grad også overfor EU, virker å sette landet på stø kurs mot nye handelspolitiske spenninger. Trump har allerede annonsert at han vil høyne straffetollen på kinesisk import med 10 prosentenheter den dagen han tar over som president. I oktober innførte EU på sin side toll på kinesiskproduserte elbiler. Mer proteksjonisme og økt mistillit mellom vestlige land og Kina, vil tynge den eksportorienterte kinesiske økonomien.

Myndighetenes stimulansepakker for å få fart på økonomien har kun gitt begrenset optimisme i markedene. Stimulansene har blitt lansert dryppvis siden september, da sentralbanken kuttet styringsrenten og reservekravene til bankene. For første gang siden finanskrisen er pengepolitikken lagt om fra en forsiktig ("prudent") til en moderat ekspansiv ("moderately loose") innretning. Tiltakene vil øke tilgangen på kreditt. I november lanserte også myndighetene en finanspolitisk stimulansepakke, på 1 400 mrd. USD over fem år, tilsvarende omkring 8 prosent av BNP (eller 1,5 prosent av BNP per år). Midlene går primært til å rydde opp i lokale myndigheters gjeld og eiendeler. Få tiltak av betydning har imidlertid vært direkte rettet mot å stimulere husholdningenes etterspørsel. Riktig nok har myndighetene varslet ytterligere stimulanser neste år, senest på myndighetenes årlige økonomiske arbeidskonferanse tidligere i desember. Der kom det også frem at "kraftfulle" tiltak rettet inn mot å støtte opp under forbruket stod øverst på prioriteringslisten for neste års økonomiske politikk. Detaljene i tiltakene er imidlertid ikke gjort kjent, men mer ekspansiv finanspolitikk vil støtte opp under økonomien neste år. Myndighetene har trolig også ønsket å bevare noe "tørt krutt" og finanspolitisk fleksibilitet i påvente av å få klarhet i hvilken linje Trump vil føre i Kina-politikken. Vi anslår veksten i kinesisk økonomi til om lag 4¾ prosent neste år, før den vil avta til 4 prosent mot slutten av prognoseperioden, mens vekstøkonomiene samlet sett anslås å vokse 4¼ prosent i hvert av de neste tre årene.

Veksten i oljeetterspørselen har bremset opp i år. Mens oljeforbruket i fjor steg med 2 millioner fat per dag, ventes forbruksøkningen i år å være knappe 1 millioner fat per dag. Den lavere oljeetterspørselen i år må bl.a. ses i sammenheng med lavere kinesisk etterspørsel etter olje. Det internasjonale energibyrået (IEA) og den amerikanske energiadministrasjonen (EIA) anslår at oljeetterspørselen vil øke noe mer til neste år. Samtidig øker den globale oljeproduksjonen, særlig som følge av økt produksjon i land utenfor OPEC+. OPEC+-alliansen, med Saudi Arabia og Russland i front, har siden 2022 gjennomført produksjonskutt på til sammen 5,86 millioner fat per dag i et forsøk på å holde prisene oppe. En gradvis reversering av kuttene skulle etter planen starte i januar 2025, men på grunn av svak vekst i etterspørselen besluttet alliansen i desember å utsette disse til april. Full reversering av hele produksjonskuttet er nå utsatt ett år, til slutten av 2026.

På tross av spenningene i Midtøsten har oljeprisen sklidd nedover gjennom året, og er i desember drøyt 70 USD per fat. For året som helhet har prisen i gjennomsnitt vært 80 USD per fat, på linje med fjoråret. Svak etterspørselsvekst i kombinasjon med høyere produksjon har bidratt til å trekke prisen ned i år. Riktignok har prisene hatt oppsving i korte perioder, særlig i lys av hendelser knyttet til krigføringen i Midtøsten. Prisnivået i andre halvår har vært lavere enn første del av 2024. Vi legger til grunn at oljeprisen vil fortsette å skli forsiktig nedover de neste årene, og legger til grunn at prisnivået i 2027 er 75 USD per fat.

Et aktivitetsoppsving er i emning i norsk økonomi, jf. figuren under. Mens det tidligere ble ansett å være svært beskjeden vekst i fastlandsøkonomien, viste det reviderte nasjonalregnskapet at veksten har vært høyere enn antatt, og at veksten har tiltatt gjennom året. I første og andre kvartal økte BNP Fastlands-Norge med hhv. 0,4 og 0,3 prosent kvartal/kvartal, mens veksten fra andre til tredje kvartal tiltok til 0,5 prosent.

Det var industriaktiviteten som økte mest i tredje kvartal med en oppgang på hele 2,3 prosent kvartal/kvartal, i all hovedsak som følge av høyere aktivitet blant oljeleverandørene. Samtidig har aktivitetsveksten i privat tjenesteyting fortsatt i et mer beskjedent tempo, med en økning på 0,3 prosent kvartal/kvartal. På den annen side fortsetter nedgangen i boligbyggingen å tynge bygge- og anleggsnæringen. I tredje kvartal falt aktiviteten for sjette kvartal på rad og er nå 6 prosent lavere enn halvannet år tidligere. Aktiviteten i offentlig forvaltning falt 0,1 prosent fra andre til tredje kvartal, til tross for sterk vekst i forsvarsaktiviteten, som i tredje kvartal var over 11 prosent høyere enn for to år siden.

Strekken i laget er fremdeles stor: Enkelte bransjer går godt, mens andre sliter. Det rimer også godt med rapportene fra NØB og Norges Banks regionale nettverk, som begge indikerer store forskjeller i den næringsvise utviklingen. Fremover venter vi imidlertid at næringene i større grad vil nærme seg hverandre og ha en mer likeartet utvikling. Aktiviteten i leverandørindustrien har vært høy de siste årene, men ventes å avta utover neste år. Motsatt har byggeaktiviteten falt, men næringen ventes å stå overfor et vendepunkt neste år i takt med at igangsettingen og boliginvesteringene tiltar. 

I Næringslivets økonomibarometer (NØB) svekket NHO-bedriftenes vurdering av markedssituasjonen seg noe fra tredje til fjerde kvartal, jf. figuren under. Imidlertid synes bedriftsstemningen å ha stabilisert seg rundt null de siste kvartalene, som betyr at det er like mange som oppgir situasjonen som god som dårlig. Tilsvarende svekket også bedriftenes markedsutsikter seg, og det er en liten overvekt som venter forverring heller enn forbedring. NHO-bedriftene gir således ikke uttrykk for et vekstkraftig oppsving på kort sikt.

Det er flere forhold som vil støtte opp under vekstoppsvinget i norsk økonomi fremover. For det første gir reallønnsvekst husholdningene mer å rutte med. Bare i år ventes reallønnen å øke med omkring 2 prosent, i stor grad fordi inflasjonen blir lavere enn ventet. Dersom andres forventninger slår til, vil kjøpekraften øke også de kommende årene. Et fortsatt robust arbeidsmarked, med nokså stabil ledighet, vil også støtte opp under husholdningenes økonomi og fremtidstro. At husholdningene har trygg jobb og inntekt vil gi et forbruksløft neste år. Utsikter til lavere renter vil virke likeens. Mens forbruket anslås å vokse 1,4 prosent i år, anslås økningen til drøyt 2 prosent i hvert av de neste tre årene.

For det andre ventes oljeinvesteringene å øke 3 prosent til neste år. Mens vi tidligere ventet at oljeinvesteringene ville toppe ut i år, tror vi nå at det skjer i 2025. Høyere investeringer på sokkelen vil derfor fortsette å gi vekstimpulser inn mot leverandørindustrien på fastlandet neste år.

For det tredje anslås fastlandseksporten å øke med friske 4 prosent i 2025. Svak krone har styrket norsk konkurranseevne ved å gjøre norske varer og tjenester relativt billigere enn konkurrentenes. I tillegg vil noe høyere vekst blant Norges handelspartnere i årene fremover øke etterspørselen etter norsk eksport.

For det fjerde vil ekspansive budsjetter gi økt offentlig etterspørsel. I forslaget til statsbudsjettet for 2025 ønsket regjeringen å øke oljepengebruken med 44 mrd. kroner, målt ved det strukturelle oljekorrigerte budsjettunderskuddet. Budsjettimpulsen ble samtidig anslått til 0,5 prosent, dvs. at budsjettet i utgangspunktet vil virke ekspansivt på økonomien. Regjeringen kom i forhandlingene med Sosialistisk Venstreparti (SV) frem til en budsjettenighet tidligere i desember. Der ble partiene enige om en ytterligere utgiftsøkning på 7 mrd.

For det femte vil gradvis høyere boligigangsetting i løpet av neste år, hjulpet av høyere boligetterspørsel som følge av lavere renter og oppmyking av utlånsforskriften, bidra til økt aktivitet i bygg og anlegg. Et etterlengtet omslag i byggenæringen, som har tynget fastlandsøkonomien det siste halvannet året, ventes derfor å bli en vekstdriver mot slutten av prognoseperioden.

Samlet sett anslås fastlandsøkonomien å øke 1 prosent i år, før veksten tiltar til 2 prosent neste år og omkring 1¾ prosent i 2026 og 2027. Anslagene er usikre. For norsk økonomi samlet sett vurderes risikofaktorene å være ganske symmetriske, dvs. at det er like stor sannsynlighet for at veksten kan bli sterkere enn anslått, som at den blir svakere. Mens økt bruk av sparereserver vil kunne løfte forbruket mer enn vi ser for oss, kan usikkerhet og svak fremtidstro gjøre at husholdningene utsetter forbruk, og at forbruksveksten blir mer dempet. Mye henger også på at renten kommer ned. Enda flere oljekroner inn i økonomien kan skyve rentekuttene lenger ut i tid. På den annen side vil en raskere nedgang i prisveksten kunne gi raskere rentenedgang. Fortsatt usikre tider, særlig på det sikkerhets- og handelspolitiske området, er en viktig nedsiderisiko i anslagene. For en liten, åpen økonomi som den norske vil mer proteksjonisme og risiko for handelskrig kunne redusere bl.a. eksport og investeringer.

Norsk eksport har lenge holdt seg oppe til tross for relativt svak aktivitetsutvikling hos Norges handelspartnere. I fjor økte eksporten av tradisjonelle varer og tjenester mer enn handelspartnernes import, jf. figuren under. Det betyr at norsk eksport tok markedsandeler. Styrket konkurranseevne, bl.a. som følge av svak kronekurs, bidro trolig til dette.

Samlet eksportvolum falt 4½ prosent fra andre til tredje kvartal i år. Nedgangen kom etter sterk oppgang i kvartalet forut, og tross fallet var eksportvolumet i tredje kvartal vel 5 prosent høyere år/år. Det er særlig høyere eksport av olje og gass som har bidratt til å løfte eksporten i år. I tredje kvartal var petroleumseksporten 8 prosent høyere år/år. Øvrig eksport har vært i god driv de siste to årene, men veksten har avtatt i tredje kvartal. I tredje kvartal var eksporten av tradisjonelle varer 1,5 prosent høyere enn samme periode i fjor, mens tjenesteeksporten var 1,9 prosent høyere. Mens det er eksporten av metaller, kjemiske og mineralske produkter som har løftet den tradisjonelle vareeksporten det siste året, er det særlig reisetrafikk og informasjonstjenester som har løftet tjenesteeksporten.

Lavere eksportpriser på olje og naturgass har svekket Norges handelsoverskudd. Til og med november i år er overskuddet på 662 mrd. kroner, om lag 15 prosent lavere enn i samme periode i fjor, og nesten 50 prosent lavere enn for to år siden. Nivået er fortsatt høyt i historisk sammenheng.

Samlet eksportverdi var i tredje kvartal drøyt 2½ prosent høyere enn for ett år siden. Svak krone bedrer norsk konkurransekraft, og bidrar til å øke norske markedsandeler. Eksportprisene har falt om lag 2½ prosent siden tredje kvartal i fjor, som trekker ned veksten i den totale eksportverdien. Nedgangen i eksportprisene skyldes først og fremst lavere priser på olje og naturgass. For tradisjonelle varer har eksportprisene vært om lag uendret det siste året. Målt som rullerende tolvmånedersvekst i løpende priser øker eksporten til land i Øst-Europa, mens eksporten til Frankrike, Tyskland og Nederland, og nabolandene Sverige og Danmark har falt.

Importprisene har økt mye de siste årene som følge av høy prisvekst internasjonalt og en svak krone. Så langt i år er den importveide valutakursen (I-44) 0,7 prosent svakere enn den i gjennomsnitt var i fjor. Importprisene har i tredje kvartal økt drøyt 1 prosent sammenlignet med for ett år siden. Med 3½ prosent volumvekst i importen i samme tidsrom bidrar dette til å øke importverdien med 5 prosent sammenlignet med i fjor. Økte importpriser kan isolert sett bidra til å dempe etterspørselen etter importerte varer og vri etterspørselen mot innenlandske varer.

Fremover ventes høyere vekst hos våre handelspartnere, som vil bidra til å øke etterspørselen etter norsk eksport. Oppsvinget er imidlertid ganske moderat. Mens våre handelspartneres import i gjennomsnitt økte 4½ prosent i året i perioden 2000−2019, anslås den nå å vokse om lag 2½ prosent de neste tre årene. Samtidig vil en fortsatt svak norsk krone også bidra til økt eksport. I tillegg varslet Statistisk sentralbyrås konjunkturbarometer for industrien forventninger om en sterk oppgang i eksportordrene i fjerde kvartal. Økte eksportordre peker isolert sett mot økt eksport neste år. Blant de eksportrettede NHO-bedriftene vurderes både markedssituasjon og -utsikter som gode, jf. figuren over. Vi anslår at fastlandseksporten øker 2,4 prosent i år, og 3,9 prosent, 2,1 prosent og 1,2 prosent i hhv. 2025, 2026 og 2027.

Eksportanslagene er mer usikre enn tidligere som følge av økt handelspolitisk usikkerhet. Donald Trump har annonsert at han vil øke tollsatsene. Det er riktignok fremdeles uklart hvor mye de vil økes, og hvordan andre land i tilfellet vil svare. Økt toll på norsk eksport til USA vil svekke vår adgang til det amerikanske markedet, dit i overkant av 8 prosent av vår fastlandseksport med varer går. Om EU svarer med å øke sine importtoller, kan det forsterke virkningene for norsk eksport.

Næringsinvesteringene har utviklet seg forholdsvis flatt siden 2019, og har begynt å avta det siste året, jf. figuren under. Utviklingen har imidlertid variert mye mellom næringene. Industriinvesteringene falt mye under pandemien, men har siden tatt seg kraftig opp. De fire siste kvartalene var industriinvesteringene i gjennomsnitt om lag 8 prosent høyere enn i 2019. Investeringsoppsvinget i industrien har vært bredt. En bidragsyter til dette er de høye oljeinvesteringene de siste årene, som har gitt behov for økt kapasitet i leverandørindustrien. I annen vareproduksjon har derimot investeringene vært lave de siste årene, særlig som følge av lavere kraftinvesteringer. Høye investeringer i tjenestenæringene bidro til å opprettholde det samlede investeringsnivået i 2021 og 2022, men disse har avtatt de to siste årene.

NHO-bedriftenes investeringsutsikter har vært forholdsvis stabile de fire siste kvartalene, på et svakt nivå. Langt flere oppgir at de vil redusere investeringene de neste seks månedene enn andelen som oppgir at de skal øke dem, jf. figuren under. Dette peker isolert sett mot reduserte bedriftsinvesteringer fremover. Svake investeringsutsikter henger trolig sammen med svak vekst i etterspørselen, som reduserer behovet for å øke kapasiteten. I tillegg har dyrere innsatsvarer og økte renter økt kostnadsnivået de siste årene. Det har redusert lønnsomheten og tynget investeringene. Et høyt rentenivå medfører også at færre prosjekter enn før er lønnsomme. I NØB for fjerde kvartal oppgir 50 prosent av bedriftene at økte innkjøpspriser er et stort hinder for ekspansjon og investeringer. Det er dobbelt så høyt som normalnivået før pandemien. Samtidig oppgir også et flertall at de venter dårligere lønnsomhet de neste seks månedene.

I SSBs investeringstelling fra november ventes det at industriinvesteringene vil øke med 13 prosent neste år, mens det i kraftforsyning ventes en økning på 36 prosent, men altså fra et lavt nivå. Anslagene for neste år er noe oppjustert fra forrige telling for både industri og kraftforsyning.

I Norges Banks regionale nettverk for fjerde kvartal ventes det uendret investeringsnivå til neste år. Det er en nedjustering fra forrige undersøkelse, der bedriftene ventet en oppgang på 1,2 prosent. Nedjusteringen kommer særlig blant oljeleverandørene, hvor investeringsnivået ventes å falle 10 prosent neste år. I industrien ventes det at investeringene vil øke med 5 prosent, som er litt høyere enn i forrige undersøkelse, mens anslaget for tjenesteyting er om lag uendret på 0,5 prosent. Forskjellen mellom investeringsanslagene i de ulike undersøkelsene kan skyldes ulikt omfang av næringer og utvalg i undersøkelsene, samt ulike metoder for vekting. NØB tar heller ikke hensyn til prosjektenes størrelse.

Det historiske investeringsforløpet er endret ganske kraftig siden forrige publisering. Mens foreløpig nasjonalregnskap har indikert at investeringsnivået som andel av verdiskapingen har vært langt over historisk normale nivåer de siste årene, viste reviderte tall en vesentlig mer beskjeden utvikling i 2022, jf. figuren over. Heller enn en oppgang i bruttoinvesteringene i Fastlands-Norge på 7,6 prosent fra 2021 til 2022, var økningen kun 1,6 prosent, dvs. en nedrevisjon på nærmere 6 prosentenheter. Nedjusteringen av bedriftsinvesteringene var særlig stor, på nesten 15 prosentenheter i 2022, som i hovedsak skyldes lavere investeringer i tjenestenæringene enn anslått i foreløpige tall. Vi har tidligere anslått at investeringene skulle avta mot mer normale nivåer. Ettersom de reviderte nasjonalregnskapstallene viser at investeringene allerede er på forholdsvis normale nivåer, har vi oppjustert våre anslag til en forsiktigere nedgang i år og neste år enn vi anslo sist. Vi venter likevel at høye kostnader og renter vil legge en demper på investeringene i år og til neste år, slik at de faller hhv. 4½ og 3½ prosent i 2024 og 2025. I de påfølgende årene venter vi at investeringene vil ta seg opp i takt med høyere vekst i økonomien, og anslår nå en investeringsvekst i 2026 og 2027 på hhv. 1¼ og 3 prosent.

Fortsatt ikke nådd toppen for oljeinvesteringer

Oljeinvesteringene på norsk sokkel økte 10 prosent i fjor og ventes å øke 11 prosent i år. "Oljeskattepakken" fra 2020 resulterte at mange prosjekter på norsk sokkel ble lønnsomme og fremskyndet. Det har medført et høyt aktivitetsnivå på norsk sokkel de siste årene. SSBs investeringstelling fra november indikerer at oljeinvesteringene skal øke også neste år, dog i en langt mer moderat fart enn i 2023 og 2024. Det er særlig anslaget for produksjonsboring på felt i drift som har ble oppjustert i novembertellingen. Mens vi tidligere ventet at oljeinvesteringene ville toppe ut i år, venter vi nå at det først skjer til neste år. Vi legger nå til grunn at oljeinvesteringene vil øke 3 prosent i 2025, før de reduseres med hhv. 3 prosent og 4 prosent i 2026 og 2027, jf. figuren under. 

I Næringslivets økonomibarometer (NØB) i fjerde kvartal rapporterte de oljerettede bedriftene om en generelt god markedssituasjon. Det avspeiler høy aktivitet blant oljeleverandørene. Det er også en overvekt av bedriftene som venter forbedring heller enn forverring av utsiktene, dog er denne overvekten noe mindre enn i tidligere kvartaler. Det kan gjenspeile at toppen for oljeinvesteringene ventelig nås neste år.

Forbruket har utviklet seg svakt de siste to årene, og var om lag uendret fra andre til tredje kvartal. Oppgang i tjenestekonsumet på 1,4 prosent kvartal/kvartal, ble motsvart av en nedgang i varekonsumet på 1,7 prosent kvartal/kvartal. Samtidig har husholdningenes kjøp i utlandet fortsatt å øke, til et rekordhøyt nivå i tredje kvartal. Det avspeiler at nordmenns utenlandsreiser er tilbake på mer normale nivåer, etter å ha vært svært lave under pandemien. I tredje kvartal var utenlandsforbruket 7½ prosent høyere enn i samme kvartal i 2019. Tilsvarende var også utlendingenes konsum i Norge rekordhøyt i tredje kvartal, og 15 prosent høyere enn i samme kvartal i 2019. Samlet sett var det private forbruket i tredje kvartal 1,7 prosent år/år.

Varekonsumet har variert en del i år, særlig som følge av svingninger i bilkjøpene. Fra tredje til fjerde kvartal ventes bilkjøpene å øke, slik at kjøpene for hele året vil ende om lag på linje med fjoråret. Utenom kjøp og drift av transportmidler har varekonsumet så langt i år vært 0,7 prosent høyere enn tilsvarende periode i fjor. Varekonsumet ventes å vokse lite i fjerde kvartal.

Forbrukertilliten er fremdeles lav. I Finans Norges Forventningsbarometer for fjerde kvartal var det riktignok en liten forbedring av forbrukertilliten som følge av noe bedre utsikter til landets og egen økonomi. De siste kvartalene har oppgangen i forventningsbarometeret flatet ut, muligens som følge av at rentekuttene skyves ut i tid. En annen grunn til avmålt oppgang i fremtidstroen kan være at husholdningene fremdeles merker effektene av høyere priser og renter på lommeboken.

Høy sparing under pandemien ble avløst av lav sparing etter hvert som økonomien åpnet opp igjen. De siste kvartalene har spareraten igjen tatt seg opp, senest til 8,4 prosent i tredje kvartal. Til sammenligning var spareraten i gjennomsnitt 7 prosent i årene før pandemien. I Forventningsbarometeret er andelen husholdninger som planlegger å spare og nedbetale gjeld nå høyere enn gjennomsnittet de siste 20 årene. Andelen tok seg også ytterligere opp fra tredje til fjerde kvartal. En høyere sparerate bidrar isolert sett til å dempe forbruksveksten.

Ettersom husholdningenes forbruk utgjør omtrent halvparten av den innenlandske etterspørselen er forbruksutviklingen en viktig driver for total fastlandsaktivitet. Raskere rentekutt enn forventet vil øke husholdningenes kjøpekraft mer enn anslått, og kan derfor gi sterkere forbruksvekst enn vi nå anslår. Motsatt vil utsatte rentekutt kunne føre til lavere forbruksvekst enn antatt.

Forbruksveksten anslås til 1,4 prosent i år. Til neste år ventes rentekutt og lavere prisvekst. Kjøpekraftsforbedring ventes å gi et forbruksledet oppsving i økonomien neste år. Et fortsatt robust arbeidsmarked, der folk flest er i jobb og ledigheten er lav, vil også støtte opp under inntektene og forbruket. Samtidig har husholdningene vært mer tilbakeholdne med å omsette inntekt i forbruk, med høyere sparing enn normalt. Tilgjengelige oppsparte midler og lavere renter de neste årene vil kunne bidra til å stimulere forbruket fremover. I 2025, 2026 og i 2027 anslås forbruket å øke med hhv. 2,3, 2,1 og 2,2 prosent.

Boligmarkedet har vært i godt driv i år. Det siste halvåret har liggetiden for usolgte boliger vært 2 dager kortere enn gjennomsnittet for samme periode de siste ti årene. I samme periode er det solgt 11 prosent flere boliger enn i samme periode i fjor.

Høy etterspørsel har bidratt til at boligprisene har økt. I november var bruktboligprisene drøyt 5 prosent høyere enn for ett år siden. Ifølge NBBLs boligmarkedsbarometer for desember ventet 51 prosent av husholdningene lavere rente om ett år, og 66 prosent høyere boligpriser. Når flere venter boligprisvekst vil også flere ønske å kjøpe bolig nå, samtidig som selgere kan bli mer tilbakeholdne med å selge. Isolert sett kan dette trekke opp boligprisene. 

I nyboligmarkedet har utviklingen gått adskillig tråere. Fra november i fjor til oktober i år ble det solgt 14 700 nye boliger og igangsatt 13 400, ifølge Boligprodusentenes Forening. Begge deler er nærmere halvparten av normale nivåer. Lav nybygging skyldes dels økte bygge- og finansieringskostnader for boligprodusentene, dels lavere etterspørsel. Byggekostnadene for eneboliger var i tredje kvartal 15 prosent høyere enn tre år tilbake, og har bidratt til å løfte prisene på nye eneboliger. I tredje kvartal var nyboligprisene 7,2 prosent høyere enn ett år tidligere, mot 3,3 prosent høyere bruktboligpriser. At nyboliger har steget i pris relativt til bruktboliger har bidratt til å vri mer av etterspørselen mot bruktboligmarkedet. I tillegg har et høyt rentenivå dempet etterspørselen etter bolig generelt. Utsikter til lavere renter kan imidlertid tale for at etterspørselen vil ta seg opp fremover.

Lav igangsetting av boliger peker mot en nedgang i boliginvesteringene også i år, før de til neste år ventes å ta seg opp. Vi legger til grunn at antall nye byggetillatelser tar seg gradvis opp i løpet av neste år, men at et normalt nivå først nås i 2027. Med et tidsetterslep fra byggestart til ferdigstilling på om lag to år, legger vi til grunn at det vil ferdigstilles rundt 14 000−15 000 nye boliger i 2025 og 2026. Til sammenligning ventes antall husholdninger å øke med rundt 18 000 i 2025, dersom en legger til grunn hovedalternativet i SSBs befolkningsfremskrivninger og drøyt to personer per husholdning. De påfølgende årene vil veksten i antall husholdninger avta til om lag 14 000 årlig, i takt med at færre ukrainske flyktninger kommer til landet. I tillegg må rundt 2 000 boliger hvert år erstattes som følge av brann og rivning o.l. Samlet betyr dette at boligbehovet overstiger boligbyggingen, som peker mot tiltakende knapphet på boliger og høyere prispress fremover.

Tilgangen på kreditt påvirker hva husholdningene har råd til i boligmarkedet, og har således betydning for utviklingen i boligprisene. Utlånsforskriften stiller krav til finansforetakenes utlånspraksis, og begrenser hvor mye lån som kan gis, knyttet til blant annet låntagers inntekt og egenkapital. Dagens utlånsforskrift erstattes ved inngangen til 2025 med en ny forskrift. Regjeringen viderefører i hovedsak de gjeldende kravene i dagens utlånsforskrift, men senker kravet til egenkapital fra 15 til 10 prosent. Ettersom mange, særlig yngre førstegangskjøpere, ikke har hatt tilstrekkelig egenkapital til å dekke egenkapitalkravet vil en slik oppmykning kunne bidra til at kredittveksten og dermed boligprisveksten vil tilta. Særlig vil det kunne bidra til prispress i boligsegmenter tilpasset førstegangskjøpere. Øvrige boligeiere vil også kunne få økt lånekapasitet. Ifølge Finanstilsynets boliglånsundersøkelse fra oktober er den gjennomsnittlige belåningsgraden blant nye nedbetalingslån 66 prosent i 2024. For førstehjemslån isolert er belåningsgraden 79 prosent. Om lag to tredjedeler av førstehjemslånene hadde en belåningsgrad over 80 prosent, og like under halvparten har en belåningsgrad på 85 prosent eller mer, jf. figuren over. Hvis man ser bort fra øvrige krav til betjeningsevne kunne 35 prosent av de nye låntakerne tatt opp minst 50 prosent mer gjeld uten å treffe kravet til gjeldsgrad på maksimalt 5 ganger inntekt. At mange etterspør kreditt opp til forskriftens grenser innebærer at mange husholdninger antagelig både vil etterspørre og kvalifisere for større boliglån når forskriftskravet lempes på. Det kan i så fall også stimulere boligbyggingen og -investeringene, som på noe lengre sikt kan bidra til å dempe boligprisveksten noe gjennom økt tilgang på boliger.

Vi anslår at boligprisene vil øke i underkant av 3 prosent i år. I 2025 tar boligprisveksten seg opp til 7¼ prosent. I 2026 og 2027 anslås veksten til hhv. 6¼ prosent og 5½ prosent. Boliginvesteringene anslås å falle om lag 19¼ prosent i år, og ytterligere 5¾ i 2025. I 2026 og 2027 ventes boliginvesteringene å ta seg opp hhv. 12¾ og 17¼ prosent.

På tross av noe høyere marsjfart i økonomien var situasjonen i arbeidsmarkedet relativt uendret i tredje kvartal. I tredje kvartal økte timeverk og sysselsetting hhv. 0,1 prosent og 0,2 prosent fra kvartalet før, godt på linje med den svake sysselsettingsutviklingen siden første kvartal i fjor. Det har imidlertid vært store bransjevise forskjeller. Samlet sett var det i tredje kvartal 17 000 flere sysselsatte år/år, der drøyt halvparten av jobbveksten har vært i offentlig forvaltning. Sysselsettingen i privat sektor tynges blant annet av 10 000 færre sysselsatte i bygge- og anleggsbransjen år/år i tredje kvartal. Høyere sysselsetting i øvrige deler av privat næringsliv bidro imidlertid til at privat sysselsetting samlet sett økte 0,2 prosent fra andre til tredje kvartal.

Timeverksutviklingen i privat sektor har imidlertid stagnert og var i tredje kvartal bare 0,3 prosent høyere enn to år før, jf. figuren over. Det står i sterk kontrast til offentlig forvaltning der timeverkene i samme periode har økt med drøyt 2½ prosent. Utviklingen reflekterer at aktiviteten i offentlig forvaltning har tiltatt de siste årene i takt med ekspansive budsjetter, mens det private næringslivet har gått tråere i møte med kostnadssjokk og lavere etterspørsel. At sysselsettingen i privat sektor har holdt seg bedre oppe enn timeverkene de siste par årene indikerer at hver ansatt jobber færre timer enn før. Det kan gjenspeile mer deltid, eller at bedriftene "hamstrer" arbeidskraft i dag for å stå klare til å øke kapasiteten når etterspørselen og aktiviteten tar seg opp.

Antallet ledige stillinger holder seg på et høyt nivå historisk sett, og var i tredje kvartal drøyt 100 000, på linje med kvartalet forut, ifølge Statistisk sentralbyrå. Nye stillingsutlysninger hos Nav per virkedag viser en lignende utvikling. På den ene siden kan dette reflektere at etterspørselen etter arbeidskraft er høy, mens det på den annen side kan skyldes at økende mismatch i arbeidsmarkedet gjør det vanskelig å finne den kompetansen man søker. Sistnevnte synes å understøttes av at den såkalte Beveridgekurven har skiftet utover i diagrammet, jf. figuren under, som betyr at et gitt ledighetsnivå går hånd i hånd med flere ubesatte stillinger. En mulig forklaring på dette kan være at antallet ikke-bosatte arbeidsinnvandrere i perioden oktober i fjor - september i år var 6 prosent lavere enn i samme tidsrom fem år tidligere, før pandemien. Noe av nedgangen skyldes trolig lavere aktivitet i byggenæringen, som har et stort innslag av utenlandske pendlere, samt innleieforbudet som ble innført i fjor. Samtidig gjør en svakere norsk krone det isolert sett mindre attraktivt for utenlandske arbeidstakere å ta seg arbeid i Norge.

AKU-ledigheten har ligget stabilt på 4 prosent gjennom året, og indikerer også at presset i arbeidsmarkedet er uendret. En stabil ledighetsrate innebærer at sysselsettingsveksten har utviklet seg i takt med veksten i arbeidsstyrken. Arbeidsstyrken var i oktober økt med 25 000 personer år/år, hvorav 14 000 var sysselsatt og 11 000 var ledige, ifølge trendtall i AKU-undersøkelsen. Økningen i arbeidsstyrken de siste par årene har bl.a. sammenheng med mange ankomne ukrainerne i kjølvannet av krigen i Ukraina, som etter fullendt introduksjonskurs søker arbeid i Norge.

Personsysselsettingen og timeverkene anslås å vokse hhv. 0,8 og 1,1 prosent neste år. Det er fire tideler høyere enn anslått i forrige Økonomisk overblikk og reflekterer at aktivitetsveksten er oppjustert tilsvarende. At timeverksveksten er høyere enn veksten i personsysselsettingen indikerer at bedriftene kan møte den økte høyere marsjfarten i norsk økonomi ved å øke timeantallet. Sysselsettingsveksten anslås å tilta til drøyt 1 prosent i 2026 og 2027, mens timeverksveksten anslås til hhv. 1,3 og 1,5 prosent. Privat og offentlig sysselsetting vil ventelig vokse mer på linje enn tilfellet har vært de siste årene.

Sterkere vekst i arbeidstilbudet enn i sysselsettingen bidrar til at AKU-ledigheten løftes én tidel neste år, til 4,1 prosent, før den avtar til om lag 4 prosent mot slutten av prognoseperioden. Ledigheten vil da være omkring gjennomsnittlige nivåer, jf. figuren under. Et robust arbeidsmarked, der folk flest er i jobb og uten utsikter til vesentlig høyere ledighet, vil være med på å trygge husholdningenes inntekter, og slik sett støtte opp under oppsvinget i norsk økonomi i årene fremover.

Etter å ha hevet styringsrenten fra 0 prosent i desember 2021, til 4,5 prosent i desember i fjor, har Norges Bank siden holdt renten på dette nivået. Etter alle solemerker vil renten heller ikke endres på årets siste rentemøte, 19. desember, men slik vi vurderer det er det nå utsikter til tre rentekutt i 2025, og ytterligere to i 2026 og ett i 2027, slik at renten om to år vil ha kommet ned i 3 prosent.

Da renten sist ble hevet for ett år siden, var sentralbankens budskap at styringsrenten trolig ville holdes på dette nivået "en god stund fremover", og i den tilhørende rentebanen lå det første rentekuttet høsten 2024. Siden da har fastlandsveksten blitt noe sterkere enn Norges Bank så for seg, og anslått kapasitetsutnytting, målt ved produksjonsgap og arbeidsledighet, noe høyere. Samtidig ligger kjerneinflasjonen i år an til å bli i overkant av 1 prosentenhet lavere enn Norges Bank så for seg for ett år siden, og rundt oss er alle sentralbankene i gang med å kutte sine styringsrenter. Så langt i år har Riksbanken kuttet renten med 1¼ prosentenhet, ESB med 1 prosentenhet, Fed med ¾ prosentenhet og Bank of England med ½ prosentenhet. Dette er om lag på linje med det markedet så for seg for ett år siden. Alt annet like betyr lavere renter utenlands at renten kan settes ned i Norge uten at kronekursen svekkes.

Når Norges Bank likevel har valgt å holde renten uendret, skyldes det særlig to forhold. For det første har kronekursen holdt seg svak, jf. figuren under. Den svake kronekursen virker på pengepolitikken både ved at den gjør importen dyrere og dermed forsterker kostnadsimpulsene utenfra, og ved at den bedrer norsk konkurranseevne og dermed lønnsomhet og lønnsevne i industrien. Sistnevnte virker gjennom vår lønnsdannelsesmodell til å trekke opp lønnsveksten i hele økonomien. I fjor vokste årslønnen med 5,2 prosent, og rammeanslaget for inneværende år er likeens. Dette er den høyeste lønnsveksten på 15 år. For det andre går den høye lønnsveksten hånd i hånd med relativt svak produktivitetsvekst, slik at veksten i lønnskostnader per produsert enhet er høy. Direkte og indirekte utgjør lønnskostnadene om lag 40 prosent av bedriftenes samlede kostnader.

Selv om kronen har vært mer stabil i år enn i fjor, er det tregheter i overveltningen fra importpriser til utsalgspriser, som kan bety at de fulle effektene av den svake kronen ikke har materialisert seg enda. Tilsvarende gjelder for gjennomslaget fra innenlandsk kostnadsvekst til utsalgsprisene. Selv om prisveksten har avtatt betydelig på ganske kort tid, kan det derfor ta tid å få den videre ned.

Siden forrige Økonomisk overblikk har Norges Bank kun avholdt ett rentemøte, 7. november. Dette var et mellommøte, uten ny pengepolitisk rapport og renteprognose. Renten ble ikke endret. Norges Bank henviste her til sin rentebane fra september, som innebar et første rentekutt i mars 2025, ytterligere to-tre kutt i løpet av neste år, og en rentebunn på 2¾ prosent i 2027. Med henvisning til denne prognosen, var Norges Banks hovedbudskap i november at utsiktene for norsk økonomi ikke var vesentlig endret siden da, og at banken nærmet seg tidspunktet for å sette renten ned, dvs. at banken fortsatt hadde blikket stivt festet på 27. mars.

Innen da skal det imidlertid avvikles ytterligere to rentemøter, 19. desember og 23. januar. På det første av disse publiseres nye anslag, herunder ny rentebane. Siden septembermøtet har rentene ute avtatt omtrent som forventet og kronen vært ganske stabil. Samtidig har nye nasjonalregnskapstall medført at vekstbildet nå fremstår som noe sterkere enn tidligere, og oljepengebruken har økt mer enn Norges Bank så for seg, både i år og neste år. I motsatt retning drar noe lavere prisvekst enn anslått. Samlet tror vi Norges Bank vil holde fast ved at det første kuttet kommer i mars.

Våre anslag i denne rapporten peker mot at renten deretter kan settes gradvis ned, men noe tregere enn vi trodde i forrige rapport. Vekstbildet de kommende årene er noe sterkere enn vi antok sist (og budsjettpolitikken bidrar til det), slik at kapasitetsutnyttingen vil holde seg relativt høy. Samtidig er lønnsforventningene – slik de kommer til uttrykk i Norges Banks forventingsundersøkelse – stabile, og peker mot lavere lønnsvekst enn de siste årene. Prisveksten anslås å avta gradvis og være 2,3 prosent i 2027. Det vil gi rom for å sette renten ned til 3 prosent innen utgangen av 2027, jf. figuren over. Som tidligere, er prognosen usikker. Usikkerheten er særlig knyttet til aktivitet og renteutvikling utenlands, samt kronekursen og kostnadsutviklingen her hjemme. 

Den 6. desember i år passerte Statens Pensjonsfond Utland (SPU) for første gang 20 000 mrd. kroner. I løpet av de siste fem årene har verdien nesten doblet seg, og bare siden starten av året har økningen vært på nesten 13 prosent. Den enorme pengerikeligheten setter et tydelig preg på budsjettpolitikken.

I nysalderingen for 2024 økte pengebruken betydelig. Kommunene fikk 5 mrd. ekstra, sykehusene 2 mrd., mens utgiftene til folketrygden økte med 6 mrd. kroner. Dette kom i tillegg til de kraftige økningene i revidert budsjett. Fra en anslått budsjettimpuls på 0,4 prosent av Fastlands-BNP da 2024-budsjettet ble lagt frem i oktober 2023, anslås i nysalderingen en impuls på 1 prosent. De siste 20 årene har budsjettimpulsen bare to ganger vært større enn dette: under finanskrisen og i det første pandemiåret. Dette gjelder om budsjettet justeres for overføringer til Ukraina, som har bidratt mye til den høye veksten. Budsjettimpulsen måler endringen i bruken av oljepenger fra et år til et annet, og er en viktig indikator for norske budsjetter. Den fanger imidlertid ikke opp hvordan sammensetningen av budsjettet virker inn på økonomien. Ukrainastøtte vil eksempelvis virke annerledes på norsk økonomi enn andre utgiftsøkninger. Finansdepartementet gjør derfor også modellberegninger av budsjettets effekter. Ved fremleggelsen av statsbudsjettet 2024 ble budsjettet beregnet til å være nøytralt for aktivitetsveksten, men etter påplussingene i revidert budsjett ble finanspolitikken beregnet til svakt ekspansiv. Med nysalderingen trekkes budsjettet i ytterligere ekspansiv retning.

Sesongjustert økte offentlig konsum med 0,9 prosent i tredje kvartal. Økte forsvarsutgifter sto alene for ¼ av denne økningen. Den sesongjusterte veksten i offentlige investeringer var på 11,4 prosent i tredje kvartal. Investeringsnivået er høyt i et historisk perspektiv. Hittil i år ligger offentlig forbruk 3,0 prosent høyere enn gjennomsnittet for fjoråret. Med justeringene i ny saldering vil forbruket vokse med 3,1 prosent i år. Anslagene for investeringer holdes på 4,1 prosent.

Regjeringen la frem statsbudsjettet for 2025 den 7. oktober. I budsjettet ble det foreslått et relativt lavt uttak fra oljefondet, med et strukturelt oljekorrigert budsjettunderskudd (SOBU) på 2,5 prosent av SPU, da anslått til 18 500 mrd. kroner. Selv om 2,5 prosent er under både handlingsregelens 3 prosent og Finansdepartementets anbefaling om et uttak under 2,7 prosent i normale tider, er fortsatt oljepengebruken høy. På grunn av den store veksten i SPUs verdi tilsvarer uttaket på 2,5 prosent 10,9 prosent av trend-BNP for Fastlands-Norge, og er en reell økning av oljepengebruken på 43,6 mrd., målt i strukturelt oljekorrigert underskudd. Budsjettimpulsen ble antatt å bli 0,5 prosent, som er høyere enn det historiske snittet på 0,4 prosent. Budsjettet er beregnet å være svakt ekspansivt. 

Tradisjonen tro brukes de ekstra oljepengene i all hovedsak på økte utgifter, fremfor skattekutt. Den foreslåtte pengebruken vil føre til at offentlige utgifter når 63 prosent av trend-BNP for Fastlands-Norge, det høyeste noen gang, jf. figuren under.

Nytt av året er også at det er innført en ny regel for uttak av Statens Pensjonsfond Norge (SPN). Tilsvarende handlingsregelen for SPU, skal det årlig tas ut 3 prosent av SPN. For 2025 tilsvarer det 11,7 mrd. kroner. Det uttalte formålet er å hindre at SPN blir så stort at investeringsuniverset blir for trangt. Uttaket er ikke medregnet i det anslåtte oljekorrigerte budsjettunderskuddet, fordi det ikke er uttak fra SPU, og vil regnes som ordinære inntekter over statsbudsjettet. Teknisk sett reduserer det statens samlede sparing sammenliknet med det å ikke ha en slik regel.

I etterkant av fremleggelsen er pengebruken økt ytterligere. Regjeringen lovet 5 mrd. mer til kommunene også til neste år, og Stortingsflertallet vil også øke pengestøtten til Ukraina med 20 mrd. I budsjettforhandlingene med SV er det lagt på ytterligere 7 mrd. kroner til ulike formål. I sum vil økningene gjøre at uttaket fra SPU vil ligge nær 2,7 prosent av den anslåtte verdien på 18 500 mrd., men vil likevel ikke utgjøre mer enn 2,5 prosent om vi tar hensyn til dagens verdi av fondet. Økt pengestøtte til Ukraina vil i liten grad påvirke aktiviteten i Norge, men de øvrige økningene vil gjøre budsjettet noe mer ekspansivt.

Det vil fortsatt være høy vekst i offentlig konsum fremover. Til neste år legger vi til grunn oppgang i offentlig forbruk og investeringer på hhv. 2,3 og 0,3 prosent, og en vekst på 0,3 prosent i offentlige investeringer.

De siste to årene har prisveksten vært den høyeste siden slutten av 1980-tallet. Mens konsumprisene i fjor økte 5,5 prosent, anslås prisveksten i år til 3,2 prosent. I november var prisveksten 2,4 prosent høyere år/år, mens KPI-JAE var 3,0 prosent år/år. Lavere makspris på barnehagetjenester, som ble innført i august, bidrar til å dempe tolvmånedersveksten med 0,3 prosentpoeng. Nedgangen i prisveksten det siste året har vært bredt basert. Selv om strømprisene har økt de siste månedene, er de fremdeles lavere enn på samme tid i fjor, slik at energiprisene bidrar til å dempe tolvmånedersveksten i KPI.

Prisveksten i KPI-JAE holdes særlig oppe av økte matpriser og økte husleier, men også av mer omfattende tilbudskampanjer i november i fjor enn i år. Mens prisveksten i fjor i stor grad ble drevet av høy prisvekst på importerte varer, har det i løpet av det siste halve året i større grad vært innenlandske faktorer som holder prisveksten oppe, jf. figuren under.

Veksten i produsentprisene for det norske hjemmemarkedet begynte å avta høsten 2022, fra mer enn 32 prosent tolvmånedersvekst i juni 2022, til nullvekst i november i år. Det gjenspeiler at kostnadssjokket som har drevet prisoppgangen de siste årene, i stor grad er tilbakelagt. For næringsmidler har imidlertid produsentprisveksten tatt seg noe opp det siste halvåret, senest til 3,8 prosent år/år i november. Det tilsvarer om lag gjennomsnittet i tiårsperioden før kostnadssjokket inntraff høsten 2021. Det innebærer at bidraget til prisveksten fra økte matvarepriser bør gå mot det historiske nivået fremover.

Samtidig synes kronen å stabilisere seg på svake nivåer. Målt ved den handelsvektede kursen (I-44), svekket kronen seg 8,5 prosent fra 2022 til 2023. I år har den "bare" svekket seg 0,7 prosent. Det innebærer isolert sett at kronen nå gir mindre kostnadsimpulser enn i fjor. Samtidig er kronens virkning på konsumprisene usikker. Eksempelvis vil bedriftene kunne avvente eventuelle prisjusteringer dersom de ikke anser kronesvekkelsen som varig.

Samtidig har lavere pris- og kostnadsvekst internasjonalt bidratt til å dempe prisveksten på importerte varer. I fjor steg importprisene 7,0 prosent år/år, men prisveksten har avtatt i år, til 1,0 prosent i november.

En annen driver bak den underliggende prisveksten er utviklingen i lønnskostnadene per produsert enhet. Tjenestesektoren er arbeidsintensiv og har derfor høy lønnskostnadsandel. Mens inflasjonsbidraget fra importerte varer har falt mye det siste året, har bidraget til kjerneprisveksten fra tjenesteinflasjonen økt fra i underkant av 50 prosent for et år siden til mer enn 60 prosent i november i år. For fastlandsbedriftene utenom kraft var lønnskostnadene per produserte enhet 6,5 prosent høyere år/år i tredje kvartal, målt som firekvartalers gjennomsnitt. Det indikerer et høyt kostnadspress i bedriftene, som i noen grad vil veltes over i utsalgsprisene. Det peker i retning av at prisveksten vil kunne holdes oppe til neste år, og at det vil ta noe tid før prisveksten kommer helt ned mot 2 prosent.

Fremover ventes det underliggende prispresset å avta gradvis. Høye lønnskostnader holder tjenesteinflasjonen oppe, og bidrar til at inflasjonen blir høyere enn inflasjonsmålet på 2 prosent i hele prognoseperioden. En risikofaktor er hvis den norske kronen begynner å svekke seg ytterligere. Da kan inflasjonspresset ta seg opp igjen gjennom tiltakende prisvekst på importerte varer. Vi anslår at KPI øker 3,2 prosent i år, før prisveksten avtar til 2,6 prosent i 2025 og 2026, og til 2,3 prosent i 2027.

Vi anslår at KPI-JAE øker 3,7 prosent i år, før kjerneprisveksten avtar til 2,8 prosent i 2025, 2,6 prosent i 2026, og til 2,2 prosent i 2027.

Meklingsresultatet fra årets frontfagsoppgjør mellom Fellesforbundet og Norsk Industri ga en anslått ramme for årslønnsveksten på 5,2 prosent, på linje med mellomoppgjøret i fjor. Rammen skal over tid samsvare med årslønnsveksten i industrien i NHO-området. Etterfølgende oppgjør har jevnt over forholdt seg til rammen på 5,2 prosent. Dette gjelder også oppgjørene i staten som ble behandlet i tvungen og frivillig lønnsnemnd i november.

Statistikk over avtalt månedslønn gir en pekepinn på utviklingen i årslønnsveksten. Lønnsbegrepet i denne statistikken er imidlertid noe smalere ettersom bonus og uregelmessige tillegg ikke inngår. I tillegg er det en periodiseringsforskjell mellom lønnsbegrepene som følge av at årslønn regnes påløpt, mens avtalt lønn regnes når det kommer til utbetaling. Tidspunktene for de ulike lønnsoppgjørene vil derfor kunne påvirke veksten fra et kvartal til det neste, slik det måles i statistikken.

Samlet sett har veksten i avtalt månedslønn flatet ut de siste kvartalene, jf. figuren under. Det rimer godt med at rammen for årslønnsvekst er lik for 2023 og 2024. Avtalt lønnsvekst i industrien viste en gjennomsnittlig vekst i årets tre første kvartaler på 5,1 prosent sammenlignet med samme periode i fjor. Endringer i bruken av uregelmessige tillegg og bonus vil kunne bidra til at veksten i avtalt lønn og timelønn/årslønn kan være forskjellige.

Forventningene til årslønnsveksten i hele økonomien ligger tett på rammen fra årets frontfagsoppgjør. Både Norges Banks regionale nettverk og Norges Banks forventningsundersøkelse forventer en årslønnsvekst i år på eller tett under 5,2 prosent. I mars anslo TBU en konsumprisvekst på 4,1 prosent i år. Siden har prisveksten kommet lengre ned, og vi anslår nå prisveksten til om lag 3,2 prosent. Gitt rammen for årslønnsvekst ligger det an til at brede grupper av arbeidstakere å få økt reallønn i år.